Harvests klassikere

Jeg elsker dette stedet; for meg er det begynnelsen og slutten på alt, og alle andre steder føles som ingensteds.

Er ikke død, også av arter, bare naturens gang og ikke så mye å mase med? Dette er et like absurd argument som å hevde at økende CO2 i atmosfæren er helt greit siden CO2 er en naturlig gass.

Canyonlands, Utah, 1964. Alene, i tussmørket mellom stupbratte kalksteinsvegger, står Jack Turner ansikt til ansikt med eldgamle hulemalerier som ingen før ham har sett.

Et kulturfenomen som aldri tidligere er løftet grundig frem i lyset.

Tømmerhoggeren og poeten Hans Børli merket meg for livet.

Ikke alle er født til å løpe. Men alle er født til å gå.

3500 km med bomullssko, spaserstokk og en lerretssekk over skuldra.

Jeg tilbringer minst fire timer hver dag med å streife gjennom skogene og over høydene og markene, fullstendig fri for alle verdslige gjøremål, skriver Henry David Thoreau.

«Jeg måtte ut og innånde den friske luftning fra elven og granene. Men bare et par dager sto til min rådighet. Noen lang vandring var det således ikke leilighet til; det måtte i det høyeste bli en fisketur i Nordmarken,» skriver Peter Christen Asbjørnsen i den mest berømte fortellingen som noen gang er skrevet om skogen utenfor Oslo.

Sommeren 1966 ble Bjørn Amsrud (85) den første som gikk Norge på langs.

Den aleutiske kajakken, baidarka, var verdens vakreste og beste, men kunnskapen om hvordan den bygges gikk tapt. Anders Thygesen bestemte seg for å finne den igjen.

«Det var en tidlig Morgenstund i Midten af October. Jeg sad alene med min Bøsse, omgiven af Nordmarkens mørkladne Aaser. Her hørtes ingen Lyd. Her var intet Liv, ingen Klang, intet Ekko fra Skoven og Fjeldet. Alt var saa dødt,» skriver Bernhard Herre i denne dystre, men berømte Nordmarkafortellingen.

«Nord på Hadlandsskogen, i det nordøstlige hjørne av Nordmarka, ligger Fjellsjøen. Her ved denne lille sjøen var min barndoms paradis. Nå er min barndoms tempel falt i grus. Men ennå kan jeg drømme jeg sitter ved båtstøa og kjenner duften av granene omkring meg,» skriver Johannes Dahl i en av de mest avholdte fortellingene fra Nordmarka.

Hva eselets tempo angår, finnes det ikke ord som er foraktelige nok til å beskrive det. For hvert skritt jeg tok, ble foten hengende i luften ufattelig lenge. Etter bare fem minutter var jeg fullstendig tappet for mot.