Bestemora som krysset USA til fots

Etter hvert som jeg blir eldre, blir jeg også raskere.
Emma Gatewood

***

Begynnelsen
Da våren gikk over i sommer pakket hun tingene sine og forlot Gallia County i Ohio, det eneste stedet hun noen gang hadde tenkt på som hjemme. Hun fikk haik til Charleston i West Virginia, gikk på en buss til flyplassen, tok et fly til Atlanta og derfra tok hun bussen til den lille landsbyen Jasper i Georgia. Her satte hun seg i en drosje som kjørte henne til foten av fjellet Oglethorpe, og derfra gikk hun til fots. Da hun kom til toppen, befant hun seg på det sørlige startpunktet av verdens lengste tursti, The Appalachian Trail. Det nordligste punktet på stien, fjellet Mount Kathadin i Maine, lå 3500 kilometer unna.
Det var den 3. mai 1955. Hun tok lerretssekken over skulderen og begynte å gå. Hun hadde verken telt, kart eller sovepose, hun hadde ikke forberedt seg, hadde ingen grunntrening. Som proviant hadde hun hermetiserte pølser, rosiner og peanøtter. Emma Gatewood visste ikke hva hun gjorde, men hun gjorde det likevel.

Midten
Det var mye som ikke var vanlig at kvinner gorde i USA på 1950-tallet, og å gå til fots, alene gjennom landet, var helt klart en av dem. The Appalachan Trail var dessuten ikke et et ufarlig sted å ferdes, verken i naturen eller i den spredte sivilisasjonen hun passerte. Tenk på filmen Deliverance (Piknik med døden), og den tannløse gutten som sitter på broen over elva mens han dingler med beina og spiller banjo, eller på de to skjeggete fyrene som roper: "Squeal like a pig!" Til Burt Reynolds vettskremte padlekamerat.
Der har du Appalachiene på 1950-tallet, små, isolerte samfunn, avskåret fra sivilisasjonen av en endeløs villmark. Gjennom disse traktene vandret Emma Gatewood med sin lerretssekk, tilsynelatende uten andre bekymringer enn for hvor hun skulle overnatte neste natt. Kanskje hadde det sammenheng med at hun i 30 år hadde vært gift med en voldelig mann, en alkoholisert og oppfarende type som mishandlet henne, og som til slutt ble skutt i en barkrangel med en likesinnet. Det ble et vendepunkt for Emma Gatewood. Hun fortalte senere til journalister at hun ville vente til barna ble voksne og flyttet hjemmefra før hun foretok seg noe. Og det var nettopp det hun gjorde. Da P.C., som han ble kalt, hadde vandret heden, og barna hadde flyttet ut, pakket Emma Gatewood de få sakene hun hadde og la i vei på en sti som var laget ”slik at den ikke skulle ha noen ende, et vilt sted hvor man kunne forsvinne fra sivilisasjonen så lenge man ønsket”, som hennes biograf Ben Montgomery skriver.