Stein på stein

Under studietiden tenkte jeg at jeg aldri skulle bli som dem, som foreleserne og professorene. Aldri. Jeg skulle ikke bli så travel at den eneste muligheten til å få ferdig fagartikler var å bruke kveldene; skulle ikke glemme igjen ungene mine på en lokalitet under en studentekskursjon, heller ikke bli så oppslukt av faget og geologien utenfor bilvinduet at det var mulig å kjøre 30 kilometer med vindusviskerne påslått selv om det hadde sluttet å regne; skulle ikke føle trang til å gjøre feltarbeid under feriene med familien, ikke kjede meg så mye at selv sandkornene på en vilkårlig strand ble et prosjekt verdig. Først to tiår senere forstod jeg at det var for sent.
Tiden var bare så altfor knapp, og interessen for forskning, ja, den var altoppslukende. Livet blir som en sammenhengende undersøkelse der det gjelder å finne forklaringer og dypereliggende årsaker. Som i geologien, der landskapet leses som lagdeling eller folder i fjellet, topografi og endringer i vegetasjon, eller også mineralkorn, fargenyanser og gråtoner. Lærer du signalene og tegnene, dukker nye dimensjoner opp i det kjente. Én dimensjon kan knyttes til indre utstrekning, der du ser ned gjennom overflaten i fjell og berg, til tidligere landoverflater eller gammel havbunn, og får et glimt av noe som en gang utgjorde verden. Tilstander og landskap, havbunn og elveleier ble utsatt for endringer som i dag kan nøstes opp. Heving av land, havbasseng som ble dypere, horisontale forskyvninger, landområder som drev fra polare strøk, krysset ekvator og havnet i kulden igjen. Den dype tiden, endringene gjennom æraer og eoner, flyter sammen i dagens landskap. Forhistoriens bergarter ble brutt ned, hult ut av isbreers tyngde, tæret av bekker og elver, skylt ut i en stille bukt langs kysten der mineralkornene falt til bunns mens de oppløste grunnstoffene ble tatt opp i næringskjeden. Det døde gis liv i det største av alle kretsløp. Likevel tenkte jeg ofte at den aller største fordelen med geologi er at studieobjektene ikke lever. Det var derfor jeg begynte, for jeg var interessert i stein, bare stein, helst uten fossiler. Men på et tidspunkt glir alt over i hverandre, grensene viskes ut, og det er mulig å tenke at selv om vi lever kort, er vi en del av det geologiske kretsløpet, vi står med én fot i nåtiden og den andre i den dype tiden.

For de fleste starter uvissheten om egen historie allerede tre eller fire generasjoner tilbake. Hvor kom tippoldeforeldrene våre fra? Hva var de opptatt av, hva tenkte de? Hvilke grener av slektstreet skal man følge? Det blir nesten som å lete etter fossiler, å bestemme seg for enten trilobitter eller brachiopoder, pattedyr eller krypdyr. Jeg klarte ikke å slippe tanken på den nære fortiden og likhetene med hvordan den geologiske tiden føles. På en konferanse på Isle of Skye i Skottland, det var i 2006, gikk en av de andre geologene, en engelskmann, og skulte på meg i flere dager som om vi var gamle kjente som hadde vokst fra hverandre, altfor brydd over gjensynet til å hilse. En dag da vi var på ekskursjon for å se på lavastrømmer og siller, kom han bort til meg og tok meg i hånden. Han så meg i øynene og utbrøt at han aldri hadde møtt en person som lignet sånn på ham selv av utseende. Vi var jo identiske, sa han. Ja, jeg måtte innrømme at det var visse likhetstrekk mellom oss. Dobbeltgjengeren min fortalte uten videre at han ikke tålte alkohol. Han spurte og grov om bakgrunnen min, om det var østlig blod i familien, hvor moren min kom fra, om jeg var tiltrukket av mørke kvinner. Joda. Selv hadde han en mor fra Skandinavia og en far fra Ungarn, en liten og mørk mann. Det kunne forklarte alt, mente han, både utseende og preferanser for både det ene og det andre. Jeg tenkte på morfar, hans tette kroppsbygning, brune øyne og svarte hår, ryktene om steinhuggerne fra Sverige, taterblod og en tippoldemor som ble vunnet i kortspill i Uddevalla. Jeg kunne nesten ikke tro det var sant den første gangen jeg hørte om det. En gevinst, ja en slave, i slektstreet? Hva om min tippoldefar hadde tapt? Likevel forble opplysningene ubekreftede. Ingen visste noe mer. Eller visste, men ville ikke si noe. Tanten min holdt uansett ikke tilbake noe av det hun visste, for hun hevdet at hun hadde vært taterprinsesse i et tidligere liv. Jeg trodde ikke på slikt, men kunne ikke slippe tanken på at forfedrene mine, én i alle fall, kanskje hadde levd sitt liv på steppene i Østen før noe dramatisk inntraff. Et eller annet som gjorde det nødvendig å flytte vestover.

Slekter og slektskap blir utydelige allerede noen få generasjoner tilbake i tid. Det er nesten like komplisert som å spore artenes samhørighet på tvers av de geologiske tidsepokene. Som en fossilkyndig kollega sa til meg en dag: «Du er en therapsid, Henrik, men du er også en cynodont.» Greit å vite.

Menneskeslekten tilhører klassen amnioter. Dette er dyr som kan legge egg på land, i dag oftest delt i de nålevende klassene krypdyr, fugler og pattedyr. Men menneskene er også synapsider, som er en gruppe av amniotene kjennetegnet ved åpningen i skallen bak hvert øye. Tidligere bestod synapsidene av mange grupper som i dag er utdødd – og vi stammer fra ordenen therapsider. Og det hadde seg slik at en gren av therapsidene utviklet seg til cynodonter, de var pattedyrlignende reptiler som levde i perm-tiden, og noen små arter av cynodontene ble insektetere – som igjen er stamfedrene til de aller første pattedyrene.
De eldste fossilene av pattedyr – funnene består egentlig bare av noen få knokler – er fra avsetninger fra midten av trias-perioden. Dermed kan vi si at synapsidene, som startet sin historie i karbon-perioden for litt over 300 millioner år siden, overlevde både masseutryddelsen for 252, 201 og 66 millioner år siden – ellers ville ikke vi ha vært her i dag. De gruppene av synapsider som ikke utviklet seg til pattedyr, derimot, døde nesten ut under den midterste av de tre masseutryddelsene, samtidig med at den sentralatlantiske magmatiske provinsen brøt ut. Slektskap og systematikk er innviklede saker siden alle arter kan spores tilbake til de første organismene som erobret jorden.

Masseutryddelsene har stokket om på hvilke dyregrupper som har dominert jorden. Livet i jordens oldtid var kjennetegnet av dyr som levde på havbunnen, for eksempel trilobittene. Den store utryddelsen på perm–trias-grensen tok livet av mer enn 90 prosent av artene på jorden. Etter krisen ble den såkalte moderne faunaen etablert, og krepsdyr tok over for trilobittene, muslinger for brachiopodene og beinfisk for de rare, platedekkede fiskene fra devon-tiden. Under en masseutryddelse vil flere arter enn slekter og familier forsvinne, rett og slett fordi artene er svært tallrike – og fordi en familie først er forsvunnet når alle dens arter er utryddet.

Brachiopodene er forresten de kjedeligste fossilene jeg vet om. De minner meg om skallene til blåskjell, men skiller seg ut på ett punkt: Brachiopodene mangler som regel blåskjellenes fargespill og er grå som gråstein. Jeg er usikker på hva de gamle foreleserne mine mente om denne dyregruppen, men jeg vil heller vie livet mitt til å forske på sandkorn enn å bruke mer enn en dag på brachiopodene. Ett sted går tross alt grensen.