Friluftsliv

Samiske båleksperter

Eldgammel samisk ildkunst er i ferd med å gå tapt. Blant annet kunnskapen om hvordan du lager et bål du kan sove på.

Ole Gomma forteller:

Før sov reinvokterne ofte ute under åpen himmel, selv på høstvinteren. Til og med på snau ellet går det an å få sove varmt uten lavvo. En måte er å brenne et ordentlig stort bål av grov råvier, legge ris oppå glørne og så sove på riset mens glørne varmer fra undersiden hele natten. Å sove på glør er en svært gammel kunst, det har reingjetere gjort i århundrer. Det fantes ingen boliger i fjellet, det var bare å ligge ute. Lavvoene ble flyttet med familieraiden, ofte var karene bare for seg selv når de gjette og flyttet rein, og da var det ingen lavvoer med. Slahpa (steinblokk som man bor under) har alltid funnes, slike gir beskyttelse for snøen, men er kalde og skjermer ikke mye i stormvinden. Reinvokterkåter er moderne innretninger, de begynte først å bygges på slutten av 1940-tallet. Før det sov vi på glør, for eksempel i Råstoduottar, det er en mange mil lang, øde tundra ovenfor Karesuando, og på høstvintrene når vi samlet reinen i Badjelánnda. Når kåtene ble bygd ble det mindre vanlig å sove på glør, og på 1950-tallet opphørte det.

Et uvant menneske brenner sikkert
Nå er det ingen som lærer seg å sove på glør. Det er litt livsfarlig også, glørne kan flamme opp, man sover på en kruttønne. Det holder med et lite vindhull der riset begynner å brenne lite grann, så tennes alt umiddelbart. Riset på glørne er som dynamitt. Hvis det først tar fyr, så begynner det ikke først å brenne bare litt, det blir umiddelbart overtent. Gubbene pleide å advare: – Om det høres knitring, så finnes det et luftehull og da er riset i ferd med å ta fyr. Ellers er vier stille når den brenner, men når den har tørket, knitrer den. Å forsøke å sove på glør er svært farlig for den som ikke kan det! Ukyndige må ikke forsøke, man kan brenne opp. Det skal være fjellkarer. Et menneske som ikke er vant med dette, brenner helt sikkert! Bare hunden som ligger ved siden av klarer seg. Nåtidens ukyndige reinvoktere må heller ikke eksperimentere, de kan ikke, mange ville dø om de prøvde. Nå på mine eldre dager ville jeg selv aldri våge å sove på glørne. Jeg lærte meg glørsoving av en gammel same da jeg var sytten, atten år. Jeg var ung og hadde ikke forstand til å være redd, kameraten min sov og da sov jeg også. Hvis det hadde begynt å brenne, hadde vi vært døde begge to. Det var nesten som selvmord, kan jeg si når jeg nå tenker over det. Men det tenkte man ikke på da!

Mye arbeid
Det behøves mye ved for å gi glør som varmer en hel natt. Glørne må bli opp mot en kvart (gml. måleenhet 14,8 cm) høye for å holde liv i og varme ordentlig helt til morgenen. Man må hogge grov ved i et sett og legge på mer og mer, og skjære ris å ligge på og det trengs massevis. Arbeidet med å gjøre alt klart tar et par timer. Er man flere karer kan en sendes i forveien for å begynne å fyre der man skal overnatte. Det er ikke som et vanlig bål, det tar bare noen minutter å samle sammen tilstrekkelig ved til et sånt.

Sover sjelden på glør
Ettersom glohaugen krever så mye arbeid, gjøres dette ikke så ofte. Om sommeren skjer det aldri, og på høstvinteren blir det bare en sjelden gang. Når man gjeter rein og de beiter som vanlig går man heller på ski til en kåte, selv om den ligger en mil borte. Men når en reinflokk skal flyttes, vil man være nær hele tiden. Det er alltid risiko for at en skokk forlater flokken, derfor vil man være nærme for å ha kontrollen. Hvis det da blir uvær, snøstorm og det er langt til en kåte, da sover man på glørne. Hvis det er ulver på farten, tør man heller ikke å forlate reinen og gå langt på ski til kåter, men vil bo nær reinen i råhto. Så lenge det er lyst er man sammen med reinen, og rett før det mørkner drar man til råhto for å fyre og sove. På høstvinteren er dagene korte, men snøen på bakken gir lys. På snaufjellet blir det ikke like mørkt som i skogen, det lyser svakt fra snøen i skråningene så man ser til å kunne jobbe. Det behøvde ikke være uvær eller trussel fra ulver for at vi skulle sove på glør, det hendte også at vi gjorde det fordi det var svært kaldt. Vi sov ute på snaufjellet med reinen i november og desember, og vi hadde naturligvis ingen soveposer. Hvis det blir klart og vindstille vær på den årstiden, kan det uten videre bli 30–35 kuldegrader. Vi hadde aldri noe termometer, men det kjentes at det var kaldt fordi det sved i nesa hvis man pustet fort. Da laget vi en gloseng, det var stjerneklar natt og svært kaldt, men det merket vi ikke når vi lå på glørne.

Midt i råhto – stort vierkratt
Bålet lages ikke i kanten av råhto, men lenger inn, midt i den tetteste vieren så det ligger i ly for vinden og nært veden. Dessuten er vieren grovere og større lenger inne i krattet. I utkanten er vieren tynn og lavvokst og den ser ut til å være lik overalt. Men lenger inn rekker vierbuskene over hodet, selv om de vokser langt oppe på snaufjellet. Om sommeren er det annerledes, da er det vått og mye mygg i vierkrattet og det trengs ikke mye ved til matlaging. Da lages bålet utenfor råhto, helst på en tørr bakke.

Busker nært rundt bålet gir ly
Når veden hogges begynner man med å hogge rent en liten flekk der bålet skal være. Av gammel vane hogges stubbene lave, men egentlig behøves det ikke, for de brenner opp. Snøen sparkes unna nettopp der bålet skal være, når bålet tar seg opp tiner snøen på sidene og det blir tørt. Etterpå hogger man ikke mer av de nærmeste buskene. Resten av veden skal hogges lenger bort og bæres fram – det er slitsomt!

Tykk vier
Veden som legges på i begynnelsen må rives opp for å kunne legges tett nok til at bålet tar seg opp. Gamle samer var nøye med vindbeskyttelsen, man måtte ikke hogge rundt bålet, men heller ta ved lengre bort. Hvis det er storm ville riset ikke en gang ligge igjen på glørne, riset ville blåse bort hvis man ikke krøp langt inn i den tjukkeste vieren for å få ly.

Bare råvier duger
Det er kun råvier som gir jevn varme lenge og duger til gloseng. Jeg synes at varmen kjennes omtrent like sterkt om morgenen som om kvelden. Varmen er jevn hele tiden, om kvelden er det ikke for varmt, man behøver ikke vente på at glohaugen skal svalne, men man kan legge seg med en gang. Siden holder glørne samme varme time etter time helt til morgenen. Råbjørk gir også mye glør, men det er en annen type glør som ikke fungerer like bra til gloseng. Når et råbjørkbål nettopp har brent ut, er glohaugen svært varm, varmere enn råvierglør. Men hvis råbjørkglørne dekkes med ris, slokner mange av dem fort. De dør riktig nok ikke helt og holdent, de fortsetter å gløde en del, men det blir svakere varme og det blir igjen en masse svart kull som ikke er brent. På snaufjellet finnes det små bjørkelunder her og der, i groper og under bratte bakker der det er le for vinden. Hvis bjørkeglør hadde fungert like bra som vier, ville gamle samer ha søkt seg til sånne groper når de skulle sove på glør, men det gjorde de ikke. I gamle dager hendte det at man sov på glør selv nede i den store, sammenhengende bjørkeskogen. Trass i at det fantes masse bjørk, hogg man dem ikke, men lette etter vier og brant den. Når råvierbålet brenner ut, dannes det med en gang aske som dekker glørne helt og fullt. Det gjør at glørne ikke steker så voldsomt, og varmer langsommere enn bjørkeglørne, som er lysende røde i begynnelsen. Vierglørne fortsetter å leve under asken, det blir ingen kalde kull igjen, men glørne lever, brenner og varmer til nesten alt kullet er borte. Råvierglør tåler mer enn råbjørkglør og slokner ikke om de blir dekket av ris. Om morgenen kan man løfte bort riset og røre med staven, og da er det helt rødt under asken. Gamle samer pleide å si at sierggahilá (råvierglør) holder varmen et døgn, fra kvelden til neste kveld. Dette er en svært viktig forskjell mellom råvier og råbjørk.

Glør, aske og ris
Bålet tennes som vanlig med tynt ris, siden legger man på grovere stammer som gir mye glør. Når det vel har blitt ordentlige glør, brenner alt som slenges på. Bålet skal være like stort og utbredt som glosengen skal bli. Glørne må ikke spres ut etter at ilden har sloknet for at sengen skal bli stor nok. Glørne dekkes raskt av guná (gråhvit lett aske). Å pirke og rote i glørne ville ødelegge asken som beskytter riset fra å ta fyr. Guná må ikke røres, jeg husker at det er viktig. Den er så lett, hvis man rører i den farer den opp i lufta med de varme gassene fra glørne. Hvis det finnes noen stumper som ikke er brent ut, løfter man dem forsiktig bort fra glørne, istedenfor å rake dem sammen for at de skal brenne opp. Som regel blir det ikke noen stumper igjen. Asken er ganske tykk og dekker glørne, det synes ikke at den er full av levende glør, men kjennes på heten fra haugen. Man venter ikke, men begynner å rise når bålet har brent ut. Glørne under asken gløder hele natten, så det er ingen vits i å vente og tro at det skal slokne mer og bli mindre farlig. Hvis det stormer blir det nesten travelt med å rise så guná ikke rekker å blåse bort. Men man er jo midt i et stort vierkratt som gir en del le.

Ikke luftdrag over glørne
Det er en kunst å legge ris på glørne uten at noe tar fyr. Riset må bli tett, ingen vind må komme til fra noe hold. Hvis vinden drar over glørne tar riset fyr uten videre. Legger man ris på en vanlig glohaug fra matlaging så tar det jo fyr, til og med grovere råvier tar fyr etter en stund. Men her blir det ikke fyr, pussig nok. Alt avhenger av at riset pakkes svært tykt og tett, særlig rundt kantene, så det ikke blir noe luftdrag over glørne. Risingen må gjøres på den måten at man skjærer alt sammen, bærer det fram og legger det ferdig i hauger ved siden av glørne, og så legger alt riset over glørne på en gang. Hvis man skjærer og riser til halvparten, og så går for å skjære mer ris, tar riset på glørne fyr etter en stund. Det blir luftdrag hvis ikke alle glørne er tildekket. Det er omtrent det samme som med en kullmile. I en slik må det heller ikke komme luft inn, hvis det blir et hull, brenner alt sammen opp. Jeg har vært med en gang da gubbene brant kullmiler. Jeg husker at gammelgubbene var redde for hull og trekk. Veden skulle legges så tett som mulig, hvis det fantes hull noe sted ble det drag og brann i mila.

Tråkk tett mot bakken
Riset skal nå utenfor glørne og dekke lite grann av bakken ved siden av, for å stoppe vind og trekk. Det retteste, tynneste riset legges på bakken ved siden av glørne og tråkkes med skoene for å trykkes sammen og bli så tett som mulig. Riset som legges rett på glørne skal også bli tett, men der kan man ikke tråkke. Da ville den beskyttende asken røres rundt, og ris ville havne rett mot glørne og kanskje tennes. Bare ris som ligger utenfor glørne rett på bakken tråkkes. Riset som skal ligge på glørne må legges på forsiktig så asken ikke yttes omkring. Eldre karer som var vant til å sove på glør lot ikke ungguttene rise, det var de nøye på. Når alt er ferdig, ligger det tykt med ris på glørne. Når man til slutt legger seg oppå riset kan man faktisk røre på seg, man kan snu seg – det har gamle gubber ikke forbudt

Riset skal være rett, tynt og kort
For å bli tett, må riset være rett; krokete ris duger ikke. Det blir ikke tett, vinden finner hull. Det finnes spinjok (rett ris) i hver råhto. Man må ikke velge et spesielt vierkratt bare for å få rett ris. Riset skjæres med den lille kniven, veden hogges med den store kniven. I råhto vokser buskene tett, så man behøver ikke gå omkring og skjære her og der. For at riset skal kunne tråkkes tett skal det ikke bare være rett, det må også være tynt, mye tynnere enn en blyant. Grovere ris går det ikke an å få like tett selv om den er rett, den fjærer tilbake etter tråkkingen. Bare de øverste unge ristoppene er rette og tynne nok, så riset må skjæres kort. Det ville gå fortere å få samlet nok ris om man skar det lengre, men da blir det for glissent. Vanlig kåteris skjæres ganske langt, men det ligger jo ikke på glørne. Riset til glørne skal bare være halvparten så langt som kåteriset, eller enda bedre: bare en tredjedel så langt. Det blir omkring 25, 30 centimeter, jo kortere, jo bedre. Det er også viktig å se til at det ikke finnes tørrkvister blant riset som legges på asken. Riset skjæres og bæres fram samtidig med at det store bålet brenner for at alt skal være ferdig og glørne rises når bålet har brent ut. Bålet gir en del lys, man velger, plukker bort tørt ris og forbereder mens det finnes lys. Det er snø på marken og det blir ikke så mørkt, dessuten er man vant til å arbeide i mørket og føle seg fram med hendene.

Kanten viktigst
Kanten rundt glørne er aller viktigst, den skal helst være tett som en husvegg, der skal det beste, retteste og tynneste riset ligge. Lenger inn oppå glørne der man ligger er riset ikke fullt så viktig. Det beste er naturligvis om det finnes så mye rett ris at man ikke behøver å legge det dårligere noe sted, men om det rette ikke er nok, så kan dårligere ris ligge lenger inn. Vindsiden er viktigst, der tar det først fyr, om det nå tar fyr. Riset skal ligge på tvers av vinden, det blir tettest. Man er redd for vindsiden og er mest nøye der. Men for at sengen skal bli trygg, så må alle sider være så tette som mulig. Man vet aldri i fjellet, vinden snur ofte, det kan begynne å blåse fra en annen retning etter at man er sovnet. En del mennesker sover tungt når de er trøtte og merker ingenting, derfor skal alle sider rundt være så tette som det overhodet går an å få dem. Riset skal legges i rette rader, det skal se ut som radene der man slår gress med ljå. Hvis riset legges hulter til bulter blir det hull og trekk. Riset legges i samme retning hele tiden med alle topper i en retning, på samme måte som riset i en kåte. Rotendene legges på glørne og toppene oppå den tilliggende radens rotender. Riset er tynt og kort, så selv rotendene er spede og myke. Riset skal alltid legges i jevne rader som delvis dekker hverandre, for da hekter riset seg sammen, det blir en sammenhengende rismatte som holder seg tett. Hvis riset ikke legges delvis overlappende, så glir det fra hverandre når man ligger på det. Alt ris skal skjæres i samme lengde for at radene skal bli jevne. Om lengden varierte, ville det blir mer glissent og lufthull her og der. Rismatten må være tykk for å bli tett nok over glørne, og for at det ikke skal varme for kraftig når man legger seg. I en kåte pleier risbuntene å legges i et lag. På glørne skal det være tre lag, ellers blir det for hett å sove på. Det retteste og neste riset ligger i de to nederste lagene for å stoppe trekken. Til det øverste laget duger krokete, dårligere ris.

Ikke være lat når man legger ris
Det behøves mye ris, flere store hauger. Man kan ikke være lat når glørne skal rises! Å skjære riset er lett arbeid, man skjærer jo bare med kniven, men det tar minst like lang tid som å hogge stammer til bålet. Folk som var mer late av seg ville ikke lage en gloseng, men lå på bakken ved siden av et mindre bål hele natten. Men det er mye kaldere å sove slik, den siden av kroppen som er vendt fra bålet blir kald. Dessuten må bålet passes hele natten, man får ikke sove i fred og ro. Selv om man er to personer og bytter på å legge ved på bålet så blir det dårlig søvn. Men man slipper selvsagt å skjære masse ris før man legger seg.

Ansiktet i frisk luft
Når vi sov ute hadde vi ofte et lite reinkalvskinn å ligge på, hele kroppen fikk ikke plass, men skinnet er stort nok for ryggen. Ryggsekken ligger under hodet. På glosengen er skinnet bra som beskyttelse mot varmen, uten skinn blir det nesten for varmt. Skinnet gjør at varmen stråler mer passelig. Skinnets underside ødelegges ikke av varmen, det er like bra om morgenen. Ellers om et skinn ligger for nær åpen ild, trekker det seg sammen og blir hardt. Jeg har ikke sovet på annet enn kalveskinn med hodet åpent under himmelen. Vi bredte over oss med det vi hadde, et ekstra klesplagg eller et tynt ullteppe iblant. Hilá (glør) varmer så man sovner med det samme. Iblant hadde vi med oss rákkas (lite telt), det er en firkantet lerretsduk som bindes til to stenger, som kan være vandringsstaver, lengre vierkjepper eller skistaver. Men jeg har ikke vært med på å henge rákkas i stenger når vi sov på glør, for vi bredte bare teltduken over oss som et dekke, det var bra beskyttelse om det snødde. Å bo inni rákkas kan være risikabelt, om riset tross alt begynner å brenne, er det vanskeligere å ta seg ut. Med rákkas over til dekke blir det varmt på glørne, like varmt som når solen lyser på et telt om sommeren, alle våte klær og hele kroppen tørker. Kanskje rákkas også hjelper til så det blir mer le for riset mot glørne. Varmedampene fra glørne er fin varme, men man må ikke puste inn den varme lufta, ansiktet skal alltid være i friluft. Litt kan man bre over ansiktet om det snør, men en side skal være åpen så man får puste inn frisk luft. Hvis man brer ut rákkas så selv hodet stenges inne under duken, kommer man til å puste inn heahkki (kullmonoksid). Glørne danner samme gass som folk som bodde i hytter var redde for tidligere, før jernovnene kom. Det er farlig å røre spjeldet i den åpne peisen hvis det finnes glør igjen, da spres heahkki i hytta. Heahkki er svært giftig, men man merker ingenting og dovner bort som om man skulle ha drukket mye brennevin, og dør stille. Hvis muren er varm kan man stenge halve spjeldet, men aldri hele. Det samme gjelder når man sover på gloseng, man må ikke stenge igjen så man begynner å puste inn heahkki. Det er også viktig å sove på rygg, med ansiktet opp. Hvis man sover på magen havner nesen for nær riset og glørne.

Bind hunden som sikkerhet
Hunder er på vakt selv når de sover, de kan kjenne lukten av ulv i søvne og våkne og begynne å bjeffe. Når man sover på glør gir hunden en advarsel, den kan merke om det begynner å brenne før mennesker våkner. Hunden ligger på riset ved siden av folk så mye det er plass til den, den vil også kjenne varmen fra glørne. Hvis det blir brann i riset kan det hende at hunden ikke blir der, bjeffer og vekker menneskene, men bare løper av gårde. Derfor binder man hunden til beinet sitt eller rundt brystkassen for å våkne hvis hunden begynner å rykke. Reingjetere har ofte en reim på et par meter i ryggsekken for å kunne binde og lede en kranglete rein. Den tømmen brukes til hunden som bindes for sikkerhets skyld. Mange gamle reingjetere har fortalt at de pleide å binde hunden når de sov på glør, men ingen hadde opplevd å faktisk bli vekket av hunden. Jeg har aldri hørt at det har tatt fyr, om noe slikt hadde skjedd, ville gammelsamene ha fortalt om det. Eldre karer var ikke redde, og da var ikke jeg redd heller. Hvis man hadde vært redd, hadde man ikke turt å sove.

Riset forkulles i løpet av natten
Det nederste riset som ligger rett mot asken forkulles i løpet av natten, om morgenen ser det ut som kullet fra kullmiler. Det er svært nær ved å brenne når det dannes kull, men det er svart kull, ikke glør, og uten luftdrag kan riset ikke brenne. Riset som ikke ligger rett mot asken, men litt høyere opp er ikke svart, men har blitt tørt og hardt som fyrstikker. Det er lett å bryte av med et smell, så hardt har det blitt. Og da var det helt mykt om kvelden. Om morgenen er det enkelt å koke kaffe, det er bare å tenne fyr på riset. Først må ganske mye ris bæres unna så bålet ikke blir for stort. Deretter løfter man riset som skal brennes og rører med en kjepp i glørne under asken. Så er det bare å blåse, det trengs ingen fyrstikker eller never. Etter et par pust flammer alt opp med det samme, det er virkelig en kruttønne! Det er utrolig for den som ikke har vært med på det; at det går an å sove på det riset, som blir en sånn kruttønne så fort det får litt luft.

Riset duger bare en natt
Som oftest sover man bare en natt på et sted, neste dag flytter man videre med reinen. En og annen gang kan det bli to netter, kanskje er det langvarig tåke så man ikke finner alle reinsdyrene, eller snøstorm så man må stoppe opp. Litt av den første nattens ris brukes til kaffekokingen om morgenen, men det meste er igjen til neste kveld. Men det har tørket mens det lå på glørne og kan ikke brukes en natt til. Riset på glørne må være ferskt og rått og selv kanten utenfor glørne skal ha nytt ris. Litt av gårsdagens ris kan legges på som ekstra, øverst på det nye riset. Men rått ris er mykere og mer komfortabelt å ligge på, det tørre riset fra forrige natt er stivere. Den andre kvelden må det altså skjæres nesten like mye ris som den første. Og naturligvis lages et nytt stort bål av grov vier for å få nye glør.

Glørne er mye bedre enn reingjetergamme
Det er mye kaldere å bo i en torvgamme enn å sove på glørne. Da reingjetergammene ble bygd på 1940- og 50-tallet fantes det ingen snøskutre. Stammen til en torvgamme lages av bjørk, vier er for spinkel. Det var ofte vanskelig å frakte virke til kåter som skulle stå på snaufjellet, kåtene ble ikke alltid bygd der de burde ha stått; ved et stort vierkratt med mye ved, men havnet der det var enklest å bygge. Kanskje ved stranden av en innsjø der virket kunne fraktes med båt. Ved noen kåter var det så dårlig med vier at man knapt nok fikk kaffeved. Enda mindre holdt det til å fyre om natten, eller rise gulvet. Reinpasserkåtene var små, mye mindre enn familiekåter, de liknet mer på geitekåter. Hundene fikk ikke plass i kåta og måtte sove ute. Trekkhullet var ofte blokkert. For at det ikke skulle drive inn snø, ble det dekket med stein. På toppen av det hele var trekkhullene ofte igjengrodde, det var torv i hullene og den hadde iset sammen og gikk ikke an å utvide. Kanskje hadde ingen bodd i kåta på sommeren, når alt var tint og mulig å rense. Snø på kåta gjorde også at trekken ble dårligere. Sånne kåter var den verste plagen en reinvokter hadde, verre enn fengsel! Ikke bare det at kåta var kald ettersom det knapt fantes ved, man laget et lite bål for at veden skulle holde, det lille bålet ble kaldt og røyken veltet ut. Røyken trakk ikke ut, det ble noe grusomt røykfylt særlig ettersom kåta var liten og lav. Når det stormet ble det enda verre, da trakk røyken ikke ut gjennom røykhullet i taket i det hele tatt, men trykket seg ned inni kåta. Røyken sved i øynene og man så ingenting! Det hendte at det var så røykfylt at man måtte føle seg fram med hånden i ryggsekken for å kunne hente fram kaffe, brød og annet. Hvis man forsøkte å se, så man ingenting. Neste morgen var det likedant og når man så for ut så man ikke langt, øynene var så ødelagte. Sammenliknet med dette var det utrolig mye bedre å sove ute på glør i råhto, ikke det minste røykfylt og varmt hele natten. Det var så klart mye arbeid å lage det store bålet og legge ut riset, men deilig når alt var ferdig og man kunne legge seg. Glohaugen er også mye bedre enn hytter, koiene før i tida kjølnet fort hvis ingen fyrte om natten. På kvelden når man la seg kunne det være svært varmt, men ved tolvtiden hadde det allerede rukket å bli kjølig, og utpå morgenen var det iskaldt. Det hendte til og med at vannbøtta frøs. Man sovner med en gang når man legger seg på glør, det er ikke som å sove i en kåte, da tar det en stund før man sovner. Man sover så fint og pleier ikke å drømme heller, man sover tungt og våkner ikke i løpet av natten, ikke før morgenen når det lysner. Eller også våkner man av at en eldre kar sier at nå er det på tide å stå opp. Så drikker man kaffe og spiser en tørr kjøttbit. Vi var så vant med det og behøvde ikke annen mat, men det skal være fett tørrkjøtt, med mer fett enn kjøtt. Da er det næring! Tørrfett er reinpassernes redning.