Kan vi ha vekst hvert år?

Intervju med ei hovedforfattar i FN si nye klimarapport.

Det er sant at det skjer eit betydeleg overforbruk. Men ein generell nedvekst-strategi vil først og fremst råke dei som fra før forbrukar minst og neppe gagne klimakampen.

Det er i år hundre år siden Trygve Gulbranssen debuterte, med en novelle i Aftenposten. Her møter vi gården Bjørndal, langt innpå skogen.

Kan vi skru vår rike del av verda tilbake til eit eller anna udefinert stadium mellom førindustriell tid og i dag?

Sunn vekst er rettferdig og grønn. Da vil det økologiske fotavtrykket og løpske økonomiske ulikheter reduseres jevnt og trutt for hver eneste krone som tjenes.

Vi er dømt til å kna kakedeigen åtte timer om dagen. Ikke fordi vi er sultne, men for å holde bakeriet i gang.

Den grøne argumentasjonen for redusert arbeidstid er full av logiske bristar og sjølvmotseiingar. I eit fossilfritt samfunn må vi alle belaga oss på å jobba meir, ikkje mindre. Heldigvis kan det vera minst like bra, både for oss sjølve og miljøet, som å få meir fritid.

Å si at løsningen på klima- og miljøkrisene er en 5 prosent årlig økning i ressursproduktivitet, er like nyttig som å si at løsningen på krig i verden er at vi slutter å krige.

Ifølge nullvekst-teorien burde vi nå se positive prognoser for miljøet. Men det er i hovedsak det motsatte som skjer. Problemet er kapitalismen, ikke veksten.

Koronapandemien gir en mulighet til å starte en omstilling til et radikalt annerledes samfunn, framfor å tvinge den ødeleggende vekstmaskinen i gang igjen.

Det er ikke økonomien vi skal igangsette redningstiltak for. Det er samfunnet. Med dagens tiltak vil vi «kun pisse rundt i periferiene av problemet».

Kanskje skjer det om ett år, kanskje om fem. Når gjeldsbobla sprekker, er mitt håp at den nye økonomien baseres på en penge som ikke kan manipuleres, og som gjør at økonomien ikke lenger er avhengig av vekst i gjeldsdrevet forbruk.

De fleste erkjenner i dag at verden er på en farlig kurs. Det store spørsmålet er hva slags svar vi går for: mer eller mindre vekst, skriver Dag O. Hessen.

Hvilken rolle spiller etikk og solidaritet , om noen i det hele tatt, i mobiliseringen for å få kvinner til å investere i aksjer og fond?

Hva kan vi lære av ti internasjonale «grønne tenkere»? Å se krisen som en læringsprosess: la oss ikke gjenta den samme feilen to ganger.

Havvind kan gi energi 18 ganger "verdens behov", skriver NRK. Skal vi virkelig «løse» klimakrisen slik, mens naturen dør rundt oss?

Grøn skatteveksling er nykelen til å halda økonomien i gang når produksjonen går ned.

Om huset ditt tar fyr, setter du deg ned og regner på kostnadene av å slukke brannen?

Vi skal ikke fordømme forbruk. Poenget er at den forbruksorienterte levemåten tilbyr for lite glede og tilfredsstillelse.

Natur og Ungdoms landsmøte tar stilling i vekstdebatten: - Vi kan ikke bare bytte ut eller effektivisere forbruket, vi må også redusere det.

Penge, gæld og vækstpres er i dag bundet sammen i en Gordisk knude. E-kronen er den saks, som kan klippe knuden over.

De fleste i miljøbevegelsen synes å være enige om at vi må legge kapitalismen bak oss, helt eller delvis. Jeg vil argumentere for at dagens store miljøproblemer i stor grad skyldes at vi allerede har gjort det, for snart 50 år siden.

I en tid der vi leter etter klimasmarte løsninger, møt min 91 år gamle mormor, Ella Annie Ruth Hatlebrekke.

Fleire artiklar i Pan har i år diskutert svaret på miljø- og klimakrisa. I to artiklar ser Jon Naustdalslid kritisk på dei. Fekk han med seg krisa? spør Kjell Magne Fagerbakke i denne kommentaren.

I forrige artikkel, «Tilbake til Paradiset?», konkluderte eg med at debattantane peikar på to ulike vegar til Paradiset, den fundamentalistiske og den realistiske. I denne artikkelen tar eg nærmare for meg desse to vegane.

I to artiklar skal eg sjå kritisk på debatten som dei siste månadene har pågått i Pan om svaret på miljø- og klimakrisa. Kan vi gå ned i levestandard, eller er svaret grøn omstilling og vekst?

Det er svært urealistisk at miljøeffektivisering vil kunne holde tritt med evig vekst. At vi i tillegg har svært kort tid på å gjennomføre endringene, gjør det desto vanskeligere. Hva er egentlig viktigst for Stoknes å unngå: miljøkatastrofe eller systemforandring?

Miljøbevegelsen må tørre å snakke om ulike retninger og alternative redningsplaner, skriver Jarle Fagerheim i sitt tilsvar til Per Espen Stoknes.

Vi må kjempe for reell grønn vekst, mot ressurssløsingen, og i Arne Næss-ånd nyansere overforenklende polariseringer.