Noen sier at de ikke vil tilbake til sine gamle liv. Hvorfor?

Saken ble publisert første gang 26. mai 2020.

Sannsynligvis er det flere som våkner midt på natten med åndenød og hjertebank i våre frie, utviklede vestlige land enn i Nord-Korea.
Dette påstår den tyske sosiologen Hartmut Rosa i en av sine bøker. Rosa er på elitelaget blant Europas samfunnsvitere. Mest kjent for sin teori om sosial akselerasjon: hvordan så mange prosesser i det moderne samfunn kjennetegnes ved økt fart.
Nå, som verden er tvunget til en nedbremsing, er hans analyser mer etterspurt enn noensinne - litt som med Thomas Hylland Eriksen i Norge, kunne man si. I et intervju sier Rosa at pandemien kan hjelpe oss, både individuelt og kollektivt, til å oppnå «svært viktige erfaringer».

- Individuelt opplever vi for øyeblikket at det er mulig å eksistere i tid og rom på en annen måte enn i det vanlige «hamsterhjulet». Hittil har vi vært i en tilstand der vi nærmest desperat forsøker å holde tritt i hverdagen. Vi jobber oss gjennom våre to-do lister og tidsskjemaer. Livet har alltid dreid seg om å få ting gjort og få dem gjort stadig bedre.

- Nå, for først gang på svært lenge, er det blitt slik at avtalebøkene våre ikke lenger fylles opp mer og mer, men tømmes på fantastisk vis. Plutselig finnes det tidsrom der vi ikke lenger trenger å få noe unnagjort, ikke trenger å få tak i noen. Vi har fått muligheten til å skifte til et annet modus: lytte og respondere til en situasjon uten å bli resultatorienterte, uten å tenke på konsekvenser. Du kan for eksempel ta fram en bok, gå bort til vinduet, sette på en gammel lp-plate (fordi det bare fungerer når du trenger hvile fra digitale flater), ringe en venn eller en tante - uten mål og mening, bare for å lytte og svare. Dette er resonansmoduset: Det er bare i dette moduset at noe nytt og uventet kan oppstå.

Før han sier dette, har Hartmut Rosa tatt flere forbehold. For dem som frykter å miste livet eller livsgrunnlaget, føles situasjonen mest som en trussel. For en arbeidende alenemor med tre barn hjemme, så har denne tiden neppe gitt et roligere livstempo. Og når et system basert på permanent vekst stopper så brått opp, vil det få mange dysfunksjonelle følger - som høy arbeidsledighet og massiv statsgjeld.

Det er ikke en slik bråstopp han har ønsket seg. Heller ikke et samfunn som går langsommere. Problemet er, ifølge Rosa, at vi må øke farten og produktiviteten fra år til år bare for å beholde det som allerede er: Jobber, pensjonssystemet, helse, utdanning, osv.
Hele vårt sosio-økonomiske system kan sammenlignes med å sykle, sier han. En syklist kan ikke stoppe opp, han er nødt til å tråkke videre, for at sykkelen skal holde seg oppreist.
Kanskje er det erkjennelsen av dette som nå får folk i velstående land til å spørre seg: Skal vi leve slik vi gjorde?
(artikkelen fortsetter)