Og bakom synger skogene

Det er i år hundre år siden Trygve Gulbranssen debuterte, med en novelle i Aftenposten. Her møter vi gården Bjørndal, langt innpå skogen. Stoffet bygges etter hvert ut til å bli hele tre bind: Og bakom synger skogene (1933), Det blåser fra Dauingfjell (1934), Ingen vei går utenom (1935). Bøker som har solgt i over 12 millioner og er oversatt til 30 språk.

Familiekrøniken om Bjørndal starter rundt 1760-årene og går gjennom flere slektsledd fram til 1830, i tredje bind. Bjørndalsfolket lever tett på skogen og fjellet, er dyktige bønder, skogbrukere og jegere. Av folk i bygda blir de imidlertid fryktet og sett ned på som usiviliserte. I starten av første bind må folk i bygda imidlertid hente hjelp fra Bjørndal for å felle en spesielt farlig slagbjørn som dreper kuer på båsen; kun jegere fra Bjørndal kan ta på seg en slik oppgave.

Selv om Bjørndal er en gård, hører vi svært lite om gårdsdrift. Leseren er knapt med inn i fjøset eller ut på jordet. Derimot går ferden stadig inn i skogen. Jakt og fiske er det som beskjeftiger mennene på Bjørndal, i slekt etter slekt.

Bjørndals grend

Bygda og Bjørndal er adskilt ved en landskapsformasjon: «En mørk skogås stengte mellom den brede bygd og Bjørndals grend» (15). Grenda ligger i nord, får vi høre, noe som spiller på gamle forestillinger om nord som et farlig og utfordrende sted. De andre himmelretningene representerer derimot det kultiverte:

Så hadde bredbygdene vidd seg ut over skogens grunn i øst og vest, og sørover gikk bygd i bygd. Men det er også en retning som heter nord, og nordom bredbygda hadde skogen fått stå fast fra gammel tid. Mørk og veldig sang den sin gamle sang innover åser og lier uendelig inn mot nord. (17)

Denne sangen, som er et gjennomgangsmotiv, og utgjør boktittelen – Og bakom synger skogene – er knyttet til nord. Det heter at «Trollskap og hulder og allslags fanteri holdt til der. Folk i bygda brukte skogen i nord som skremsel for barna» (17). Det er hit vi skal i fortellingen, bakenom fantasiene til bygdefolket. Det vil si, skogen er også forbundet med en reell fare, representert ved rovdyrene. Disse er igjen knyttet til himmelretningen nord.

Kom bamsen ut gjennom bygdene på blodig slagferd, da var det nordfra den kom. Flommet gråbeinflokker ut over alle veier, som det hadde hendt i gammel tid, da var det nordfra de kom, fra skogene og fjellene. Seilte ørn utover hamnehagene og røvet lam og annet småfe – fra nord kom den. Raste hauk grådig over hønseflokken, – nordfra var den. Lusket Mikkel rev seg til å stjele den feiteste gåsa – dens spor pekte nord. Gikk stormen høst og vinter isnende kald over bygdas veier og nakne voller, da var den verst når den kaltes nordavind. Alt vondt kom nordfra – fra skogene. (17)

Dette er en ypperlig åpning på romanen, for selvfølgelig vil leseren være med dit hvor alt vondt kommer fra: nordover, og til skogene.

Bygdefolkets frykt for skogen kan forklares på ulike måter. Jason Finch gir i sin bok Deep Locational Criticism. Imaginative place in literary research and teaching denne definisjonen av skog: “an ancient place of trees or other landscapes, supposedly unmodified by humans, associated all over Europe with the primal, with darkness, with beasts. A true forest is arguably therefore not a place at all […]” (Finch 199). Skogen kvalifiserer i en slik forståelse ikke for å være et sted, siden sted defineres kulturelt. At Bjørndalsfolket omtales som «skoggangsmenn», utenfor sivilisasjonen, følger da av det samme.

(Artikkelen fortsetter)

Jakt og naturkontakt

Bjørndal representerer i romanuniverset «arbeidets, dugelighetens solide ekthet» (301), der jakttradisjonen er en viktig bestanddel. Jakt skildres ikke bare som en kamp, men også som en særegen kontakt med dyrelivet. Jegeren blir i jakten en del av naturen, om Unge-Dag heter det: «Så ble han som fedrene sine, det farligste dyret i skogen – og bamse og ulv og gaupe og elg og rev og mår og ørn og hauk og alle de dyr som nevnes kunne, hadde han jagd og felt» (173). Av og til vinner dyret, flere menn i Bjørndalslekten har falt for bjørn. Ved et tilfelle kommer Unge-Dag hjem med en ørn, men er selv blitt skadet etter ørnen har hogd med nebbet, en annen gang er han «blodig og revet av gråbeinglefs» (297). Slike hendelser kan sies å signalisere at det er en «rettferdig» jakt og ingen industriell nedslakting folket på Bjørndal driver; de risikerer seg selv i jakten.

Innenfor økokritikken og den retningen som kalles «animal studies» anerkjennes en slik jakt som uttrykk for et respektfullt møte der man stiller seg på like fot med dyret. Mennesket møter det ikke-menneskelige dyret som en «person». Med en rent antroposentrisk innstilling vil man være en dårlig jeger, først når man er i stand til å se verden fra dyrets synsvinkel, sette seg i dets posisjon, kan man lykkes i jakten. Det involverer, skriver den franske antropologen Philippe Descola: «abandoning a superior vantage point in order to seize, from within, upon this tangled web of destinies and desires that weaves together the world in motion” (Descola 196). Jegeren blir en del av naturen. Ikke bare mennesker jakter, det gjør også dyr.

Et annerledes og negativt forhold til dyr møter vi i romanene på bygda, på adelsstedet Borgland, der Elisabeth von Gall har en vakker hest som hun dels kjæler for, dels slår med pisk og skjærer med skarpe sporer. På samme vis behandler hun hunden: «Den kjælte hun vilt av hele sitt hete blod. Og så pisket hun den undertiden. Dens reddsomme hyl var til ingen hjelp. Hun pisket den bare mer» (179). Mot den «forfinete» ubalanse som kjennetegner Elisabeth og Borglandsfolket, skildres Unge-Dag slik, formet av den naturen han lever i og med:

Han så ned på hendene sine. De var så godt merket av skogene, av øks og sag, av fliser og kvae, av sot og varme – av roting i åren i koiene – ja av fisk og fugl og kruttrøyk og av store og små dyrs blod og innvoller. (255)

Vi får høre om mennene på Bjørndal at de har «skoglengt i blodet og dro til skogs hver tid som fantes» (s. 153). Skogen skildres positivt som en sanseoppvåkning.

Gjennomgående i trilogien omtales ikke bredbygda og strøkene inn mot byen og de store handelshusene i ord som indikerer sentrum, sivilisasjon eller by. Tvert imot kalles de for de ytre bygder. I romanenes verdiunivers er det ikke Bjørndal som er i utkanten, men byen. Fortellingens – og fortellerens – sentrum er Bjørndal og skogene. Ved et tilfelle stiller fortelleren et spørsmål til Unge-Dag, som straks besvares: «Slektet han uttor? Nei, han slektet inni – skogene» (752, III). Båndet og forbindelsen går ikke ut mot bygda og samfunnet, men inn mot skogen. Det blir den positivt ladete verdipolen. Skogene kalles «det store, største i eventyret» (429, II). Bygdefolket har mistet en slik naturkontakt. Borgland har adel og «kongeglans», men ikke skog (18). På følgende måte skildres bygda i innledningen av romanen:

Den brede bygd var fra eldgammel tid dyrket land med boende folk. Skogene var drevet lenger og lenger bort i øst og vest. Bare i bekkefara og langsmed gjerdene som skilte gårdimellom, fikk lauvtrær stå som en minnelse om der engang skogen rådde. Men skogen, den riktige, store, syngende skogen – den var bare som et skimt langt bortom alle voller i øst og i vest. (17)

Kultiveringen har hatt sin pris, bygda karakteriseres ved en mangel: uten skog.

Språk

Språket i Og bakom synger skogene er i en høystil som passer til den mytologisering av Bjørndal som finner sted. For eksempel skildres en reaksjon hos moren til Unge-Dag i følgende formulering: «Hun tok det bitter tungt og var streng i ord» (154). Alderdommelige eller arkaiske ord foretrekkes fremfor mer moderne: «avind» istedenfor misunnelse, «veiding» istedenfor jakt, «byrg» istedenfor stolt, «bold» istedenfor tapper, «vig» istedenfor smidig, m.fl. (53, 153, 219, 290). Motsatt ligger det en folkelig muntlighet i den type gjentagende formuleringer som man ellers finner i folkeeventyrene: «Men rak skulle hun komme og rak skulle hun igjen fare»; «snaut med mynt og snaut med levemåte» (127, 227). I tillegg bidrar innslag av ordspråk på effektivt vis til å uttrykke både en folkelig kunnskap og vise hva som er normsettet i bygdene:

Godt matstell har mer makt enn vonde ord.
Den som er veik, får gå unna for leik.
Mann som ypper kiv, får sjøl berge sitt liv.
God mat gjør drengen lat.
m.fl. (100, 48, 48, 105)

Etterliv

I litteraturhistorien har Trygve Gulbranssen fått liten plass. Harald og Edvard Beyers Norsk litteraturhistorie, som gjennom flere tiår var pensumbok for litteraturstudenter ved universitetene, omtaler trilogien i to setninger, og da som et negativt vedheng på en omtale av andre natur- og folkelivsskildrere: «Trygve Gulbranssens (1884-1962) store slektsroman fra skogsbygdene [...] er derimot sterkt romantisert» (Beyer 370). Forfatteren Aksel Sandemose omtaler imidlertid Gulbranssen i sitt tidsskrift Årstidene i 1953 slik: «Her fins beretninger om kappkjøring, om nattlige sledeturer i mørke og frost, som en blir revet med av, og her finnes beskrivelser av mat og matglede og veldekkede bord som ikke er gjort bedre av Thomas Wolfe og gamle Dumas». Sandemose verdsetter spesielt naturskildringene, «ikke minst med dyr i landskapet»; Gulbranssen «kan fortelle om en skog så en hører, lukter og ser den og er i den» (476).

Hvorfor den stadige interesse hos leserne for disse bøkene fra 1930-tallet? Jeg tror det er fordi Bjørndal kan sees som en besinnelse på menneskets forbundethet med naturen. Bjørndal har, i motsetning til bygda som har kultivert alt, trassig insistert på å ikke vende ryggen til den ville siden av landskapet. Og bakom synger skogene-trilogien kan i sin bildeskaping sies å stille det aktuelle spørsmålet: Har fremskrittet ført oss bort fra naturen? Det er kanskje refleksjonen rundt dette som gjør at trilogien stadig står i enhver bokhandel i Norge, ja, til og med i to utgaver, en med stive permer og en billigutgave i paperback. Én for bokslukeren og én for boksamleren. – Gå og kjøp!

Bibliografi

Beyer, Harald og Edvard Beyer. Norsk litteraturhistorie, Oslo: Aschehoug, 1996.
Descola, Philippe: Beyond Nature and Culture, Chicago: The University of Chicago Press, 2013.
Gulbranssen, Trygve. Og bakom synger skogene; Det blåser fra Dauingfjell; Ingen vei går utenom, Oslo: Aschehoug, 2017.
Finch, Jason. Deep Locational Criticism. Imaginative place in literary research and teaching, Amsterdam: John Benjamins Publishing Company, 2016.
Hoel, Tore Eilif. Manns plikt. En biografisk dokumentar om Trygve Gulbranssen, Oslo: Aschehoug 1997.
Sandemose, Aksel. «Gjensyn med Jante», i Aksel Sandemose. Årstidene. Brev fra Kjørkelvik, 1951 – 1953, Oslo: Aschehoug, 1999.