Vi kan regulere overfloden

Hver eneste innbygger i Norge skaper over to tonn søppel per år, inkludert næringsavfallet fra butikkene vi handler i og firmaene som pusser opp hus og hjem. Med andre ord trengs det kraftige virkemidler for å gå fra sløseøkonomi til reparatørsamfunn. Men er det egentlig mulig å begrense flommen av billige varer i et demokratisk land, der mange er vant til å kjøpe så mye de vil? For å finne ut av det, bør vi lære av historien.

(Artikkelen fortsetter)

Alkoholeksemplet
En beregning tyder på at én av fem fabrikkarbeidere i Kristiania i 1900 var alkoholmisbrukere. I 1911 ble én av fem mannlige arbeidere over 15 år i Norges hovedstad arrestert eller anmeldt for fyll.

Billig alkohol bidro til nød, fattigdom og undertrykkelse av arbeiderklassen. Derfor kjempet mange gode krefter for å redusere tilgangen på alkohol. Rundt 1900 var en tiendedel av den voksne befolkninga medlem i en avholdsorganisasjon. Avholdsbevegelsen drev kafeer, ungdomslag og kulturelle aktiviteter, med den lavkirkelige bevegelsen og fagbevegelsen som viktige medspillere.

Ved begynnelsen av første verdenskrig måtte Norge sikre at poteter og korn ble brukt til mat, ikke alkoholproduksjon. Stortinget innførte derfor forbud mot produksjon av øl og brennevin i august 1914. Fra 1916 ble det innført et midlertidig omsetningsforbud mot brennevin. Da krigen var over, ble det avholdt folkeavstemning om brennevin. Flertallet stemte for å gjøre krigens midlertidige brennevinsforbud permanent. Island forbød salg av alle alkoholholdige drikkevarer i 1915, Finland i 1919 og USA i 1920.

Samtidig var det sterke motkrefter som mobiliserte i Norge. De tradisjonsrike vinhandlerne i Bergen og Kristiania kjempet for å overleve. De la vekt på smak, kultur og historie. Skulle Norge bli et mørkt og pietistisk land der det var ulovlig å ta seg et glass vin til maten? Vinhandlerne fikk hjelp fra diplomatiet, som støtte på problemer hos den unge nasjonens viktigste handelspartnere. Norge var avhengig av å eksportere fisk til Spania, Portugal og Frankrike. Disse landene forventet på sin side å kunne eksportere sine viktigste landbruksprodukter til oss.

Vinmonopolet

I 1921 satte Frankrike som krav for å inngå en handelsavtale at Norge ikke skulle forby salg av vin med lavere alkoholinnhold enn 14 prosent. Kompromisset, framforhandlet av delegasjonsleder og diplomat Fritz Wedel Jarlsberg, ble at Frankrike godtok salgsmonopol for vin. Til gjengjeld måtte Norge innføre regler som garanterte at enhver borger som ønsket å kjøpe vin, fikk gjøre dette selv om hjemstedet ikke hadde noe utsalg. Det var altså storpolitikk som førte til Vinmonopolets postforsendelse av flasker.

Vinmonopolet ble opprettet av Stortinget i 1922, selv om ingen egentlig ønsket seg et statlig salgsmonopol for vin. Avholdsfolket og kristenfolket var rasende over at Norge ikke innførte totalforbud, slik som Finland og USA hadde gjort. Alkoholliberalistene på sin side var motstandere av statsdrift på prinsipielt grunnlag, og de gamle vinhandlerfamiliene måtte legge ned tradisjonsrike bedrifter.

Forbudet mot brennevin fungerte i praksis dårlig. Både kriminologer og forfattere har beskrevet hvordan forbudet førte til omfattende smugling og økt kriminalitet. Folkeavstemninga i 1926 ga flertall for å oppheve forbudet. Dermed ble Vinmonopolet også brennevinsutsalg.

Hundre år senere kan vi konstatere at Vinmonopolet, nå inkludert brennevin og sterkøl, er et sjeldent vellykka kompromiss. Institusjonen overlevde de harde 30-åra, nazistisk okkupasjon, høyrebølgen, EØS-avtalen og koronaen. Vinmonopolet er kjent for dyktige ansatte, god sørvis, bra utvalg, og har flere ganger vunnet kåringer over Norges mest populære bedrifter.

Totalforbud mot brennevin fungerte ikke så bra, og ingen vil ha totalforbud mot salg av nye varer. Vi må altså finne en annen metode som får slutt på sløseriet av klær og elektronikk. Løsninga finnes, og har vært prøvd før: Den heter kvoter.

Kvoter og rasjonering

Kvoter og rasjonering forbindes mest med knapphet. Under koronaepidemien valgte enkelte butikker å rasjonere varer som gjær og antibac for å sørge for at alle kundene fikk kjøpe litt i stedet for at noen tømte hele hylla.

Når det er varemangel, skal rasjonering sikre at alle får. Ingen liker kvotering, men alle skjønner at vi må dele rettferdig. Kvoter av typen «bare én godtepose til hver» i en barnebursdag er så opplagt rettferdig at selv fireåringer forstår det.

Det går an å diskutere hvordan jaktkvoter fordeles eller hvor store de skal være, men ingen vil fjerne kvotene på for eksempel elgjakt eller rekefiske. Det er ikke ubegrensa med reker eller elg, og det er bra at noen prøver å beregne hvor mye vi mennesker kan høste, og så fordeler disse kvotene så rettferdig som mulig.

Kvotebegrensning på noe som finnes i overflod er ikke like enkelt å innføre. Dette vet alle som har vært på slankekur. Det er åpenbart enklere å begrense inntaket av brus og godteri i et samfunn der disse varene er dyre eller bare finnes i svært små kvanta.

Kvotering for å senke forbruket er en sentral del av norsk alkoholpolitikk. Det er ingen mangel på alkohol i verden. For å hindre strie strømmer og store samfunnsmessige skadevirkninger, aksepterer de fleste høye alkoholavgifter i Norge og kvoter på hvor mye alkohol det er lovlig å ta med tollfritt over grensa.

Kvotering av flybilletter blir sett på som et mer rettferdig miljøtiltak enn å skru opp avgiftene på flybilletter. Kvotering kan sikre at byrden ved et miljøtiltak («fly mindre») blir likt fordelt i befolkninga. De som ikke kan eller vil fly, kan fritt selge sin kvote.

Problemet med flyreisekvoter er å sette dem så lavt at det faktisk gir en klimaeffekt, men ikke så lavt at befolkninga ikke vil godta systemet. En mulighet kan være å innføre en relativt høy kvote, for på den måten å venne folk til tanken og skape aksept for kvoteregulering. Deretter kan kvotene i teorien gradvis reduseres ned til et bærekraftig nivå.

To nye plagg hvert år?

Hva hvis vi bare hadde lov til å kjøpe to nye plagg per år? Dette ville være forbrukshemmende, for vi ville bare handlet hvis vi var sikre på å ha gjort et godt kjøp. Vi ville sannsynligvis sørge for at de to plaggene vi kunne kjøpe, var noe vi virkelig trengte, som varte lenge og var skikkelig bra. Rasjoneringen skulle selvsagt ikke gjelde for brukte klær, noe som ville øke etterspørselen etter second hand.

Er det praktisk mulig å håndheve kvotering av klær og andre varer når grensene er åpne? Kvotering fungerer selvsagt best hvis nabolandene våre innfører dette samtidig, men dette er ikke en forutsetning. Man kan for eksempel innføre en årskvote per person, og samme kvote for folk som pendler til jobb i Norge. Det kan innføres høy toll på privatimport av nye klær og dingser, etter modell fra alkoholreglene. Det viktigste er ikke å ha et vanntett system med totalitær kontroll. Det viktigste er å skape et system som er bedre enn dagens sløseri.

Kvotesystemet burde ikke gjelde undertøy, tøybleier og tøybind. Det bør også være unntak for arbeidstøy, enten det kjøpes inn av arbeidsplassen eller privat. På den måten unntas alt fra sykepleieruniformer til motorsagbukser og prestekjoler. Det er neppe her det store overforbruket skjer. Kvotesystemet skal heller ikke gjelde for stoffer, knappenåler, glidelåser, sytråd og utstyr til reparasjon. En bivirkning kan bli at noen vil benytte anledningen til å sy seg nye plagg som de nå ikke kan kjøpe i butikk. Denne bivirkningen vil fremme kunnskap om håndverk, arbeidstimer og innsats og er utelukkende positiv.

Tilbake til alkoholen: Det er enkelt og billig å produsere (dårlig) alkohol. Avholdsbevegelsen bekjempet ikke flommen av billig laddevin med krav om subsidiering av eplesaft. Vinmonopolet er et verktøy som får mengden ned og kvaliteten opp. Og dette er ikke bare virkningsfullt, det er også noe folk vil ha.

Mye regulering virker umulig før den faktisk er innført. Vil velgerne i rike Norge finne seg i at staten bestemmer hvor mange nye t-skjorter de har lov til å kjøpe? Norge har både røykelov og vinmonopol som begrenser innbyggernes frihet, men som de fleste av oss likevel ser fordelene ved. Samtidig er det tillatt med et sløseri som er i ferd med å ødelegge kloden. Er det ikke ganske rasjonelt å innføre rasjonering på nye klær og mobiler? For å gå fra sløseland til reparatørsamfunn vil det åpenbart ikke være nok med småflikking som momsfritak på reparasjon.

Avsnittene om Polets historie bygger i stor grad på boka Fiin gammel. Vinmonopolet 75 år av historikerne Olav Hamran og Christine Myrvang. Tano Aschehoug 1998.