Kan ny nøysomhet gi reell grønn vekst?

I en kommentar i Dagbladet i sommer, med tittelen Den nye nøysomheten, pirker Geir Ramnefjell borti et sentralt problem i vekstkritikken: Den har en tendens til å bli for revolusjonær. De-growth er som Ramnefjell påpeker, vanskelig å svelge, både for folk flest og for organisasjoner og næringsliv.

Han har helt rett. For selv om økonomisk vekst er selve driveren i miljøødeleggelser, er det også mekanismen som har løftet milliarder ut av fattigdom og gitt oss alt fra velferdstjenester til hytter med varmekabler, Weber-griller og Teslaer. Vi står med andre ord overfor et klassisk dilemma.

Den nye nøysomheten

Ramnefjell har imidlertid en løsning. Gjennom en «ny nøysomhet», et tankesett der vi sparer på den første agurkskiva (den som er skrukkete på den ene sida etter oppholdet i kjøleskapet) og satser på gjenbruk av materialene vi bruker, kan økonomien fortsette å vokse samtidig som vi sikrer «fortsatt utvikling, vekst – og livskvalitet – i en framtid som ikke bare virker skremmende og truende, men kanskje til og med fristende og forlokkende». Som belegg for at dette skal være mulig, bruker Ramnefjell den grønne vekstens norske sjefsideolog, Per Espen Stoknes.

Stoknes er psykolog, har en doktorgrad i økonomi og er direktør for Centre for Green Growth på BI. Han har et TED-foredrag som er sett over tre millioner ganger, der hovedbudskapet, i likhet med Ramnefjells, er at løsninger på klimakrisen må gjøres mer spiselige. Vi må gjøre klimavennlig adferd beleilig, sier Stoknes. Vi må kunne logge miljøvennlig adferd i en app og få likes. Vi må slutte å snakke om dommedag og være positive. Vi må gi slipp på «the crutches of abstractions and doomism», og fortelle nye historier.

Bedre ressursproduktivitet og økte utslipp går hånd i hånd

Ramnefjell har lest en artikkel Stoknes skrev i Pan i fjor, der han prøver å fortelle en av de nye historiene, en om reell grønn vekst. I artikkelen hevder Stoknes’ at både klima- og økokrisene kan løses raskt. Reell grønn vekst er nemlig mulig gjennom forbedring av noe som heter ressursproduktivitet.

Ressursproduktivitet er et tall på hvor mye verdier vi får ut av en gitt mengde ressurser, og kan for eksempel måles i kroner/tonn. I følge Stoknes vil en rask forbedring av ressursproduktiviteten kombinert med moderat økonomisk vekst kunne løse alle problemer. Han skriver: «En lang rekke studier og beregninger viser at dersom bedrifter, byer og land kan levere mer enn 5 % forbedring i ressursproduktiviteten per år (= reell grønn vekst), så vil dette kunne løse både klima- og økokrisene innen 30 år».

Det er mye å si om Stoknes’ løsning. For det første er det ingenting som tyder på at økt ressursproduktivitet fører til mindre bruk av ressurser. I boka Growth hevder Vaclav Smil, en av verdens fremste energispesialister, det motsatte. Økt ressursproduktivitet fører til økt konsum og raskere økonomisk vekst. Det finnes mange eksempler. I det nittende århundre førte mer effektive damplokomotiver til et høyere kullforbruk. Da de ble bedre og billigere i drift, ble det rett og slett flere av dem. Vi har også forbedret effektiviteten av belysning i 150 år, men fremdeles bruker vi mer energi på belysning enn noensinne. Vi lyser bare opp langt flere ting. Mer effektive forbrenningsmotorer har ikke gitt oss et lavere drivstofforbruk, men stadig større biler med stadig større motorer. Og så videre. I realiteten har verdens ressursproduktivitet blitt bedre og bedre siden den industrielle revolusjonen. Vi bruker mer ressurser og slipper ut mer CO2 enn noensinne.

... it might well be the case that […] 'the politically acceptable is ecologically disastrous while the ecologically necessary is politically impossible'.

For det andre har noen ressurser fysiske begrensninger. Planters produktivitet er til syvende og sist begrenset av fotosyntesen, og hvor lite areal husdyr trenger er begrenset av dyrs evne til å konvertere energi fra planter. Forskere mener vi vil ha økende ressursproduktivitet fram til vi støter på disse begrensningene, men så vil den falle igjen. Derfor viser de fleste empiriske projeksjoner en økning i ressursproduktivitet på kort sikt og et påfølgende fall på lang sikt, og det under optimistiske forutsetninger.

Stoknes’ makker Rockström stiller spørsmål ved grønn vekst

Det største problemet med Stoknes’ løsning er imidlertid at tallet på ressursproduktivitet er ren ønsketenkning. Han har riktignok rett i at flere studier har pekt på at en økning på i ressursproduktivitet på 5 prosent ville løse mange problemer. Det er bare det at en økning på 5 prosent er fullstendig urealistisk. Tallet ligger i realiteten rundt én og opp mot tre prosent. I Europa økte ressursproduktiviteten med 11 prosent fra 2012 til 2019. Med andre ord økning på 1,6 prosent i året, og tallet er antakeligvis høyt fordi det ikke tar med materialer brukt i importvarer. Allikevel er det over tre ganger så lavt som Stoknes’ tall. Å si at løsningen på klima- og miljøkrisene er en 5 prosent økning i ressursproduktivitet, er like nyttig som å si at løsningen på krig i verden er at vi slutter å krige.

Som kilde for tallet på fem prosent oppgir Stoknes en artikkel han har skrevet sammen med Johan Rockström, akademisk superstjerne og tidligere direktør ved Stockholm Resilience Center. Artikkelen som kom i 2018 hadde tittelen “Redefining green growth within planetary boundaries” og handler om hvordan man kan definere grønn vekst ved hjelp av konseptet Rockström var med på å utvikle. Siden artikkelen har det skjedd mye. Ett år etter at artikkelen ble publisert, og bare noen måneder etter Stoknes skrev Pan-artikkelen Ramnefjell lener seg på, publiserte Rockström en kronikk i Svenska Dagbladet. Den åpner slik:

Jag kommer att sätta frågetecken kring två grundläggande utgångspunkter som jag själv alltid försvarat, nämligen (1) att det är möjligt att stoppa den globala uppvärmningen vid 1.5 grader, och (2) att det är möjligt att uppnå "grön tillväxt".

Kronikken slo ned som en liten bombe. Det som hadde fått Rockström til å snu, var en stor gjennomgang av studier på området, utført av Jason Hickel ved London School og Economics og Giorgios Kallis ved ICTA i Barcelona. ”Statistiken visar att en viss relativ frikoppling mellan resursutnyttjande och ekonomisk tillväxt skedde under slutet av 1900-talet” skriver Rockström, ”men att resurskonsumtionen ökat igen på 2000-talet till nivåer på cirka 3,5 procents ökning per år – i nivå med eller högre än den globala ekonomiska tillväxten”. Gjennomgangen som fikk Rockström til å ombestemme seg, dokumenterer med andre ord at global ressursproduktivitet slettes ikke stiger, men tvert imot synker. Den samme gjennomgangen drøfter avslutningsvis problemet bade Stoknes og Ramnefjell peker på, at vekstkritikken kan bli både negativ og virke radikal. Hickel og Kallis skriver:

”It seems likely that the insistence on green growth is politically motivated. The assumption is that it is not politically acceptable to question economic growth and that no nation would voluntarily limit growth in the name of the climate or environment; therefore, green growth must be true, since the alternative is disaster. But it might well be the case that […] 'the politically acceptable is ecologically disastrous while the ecologically necessary is politically impossible'. As scientists we should not let political expediency shape our view of facts. We should assess the facts and then draw conclusions, rather than start with palatable conclusions and ignore inconvenient facts.”

Dette burde Stoknes, Ramnefjell og alle andre legge seg på hjertet når de vil løse vekstens dilemma.