Sunn vekst er reell systemendring

Dette er et bearbeidet utdrag fra den nylig utgitte boka, "Grønn vekst - en sunn økonomi for det 21. århundre" (Tiden Norsk Forlag) av Per Espen Stoknes.

Utgangspunktet for sunn vekst er verdiskapingsprosessen – å levere noe andre mennesker ønsker og verdsetter i penger. Men om du skaper verdi ved å selge falafel eller treboller, undervise eller drive med psykoterapi, pusse opp eller lage programvare, ligger magien i å møte og utveksle med noen som setter stor nok pris på ditt bidrag til å betale deg. Disse utvekslingene kan bygge tillit og relasjoner. Den dynamikken som utgjør kjernen i menneskers livskvalitet og lykke. Den begunstiger den reelle sosiale verdiskapingen som frie markeder, frie utvekslinger og frihandel kan skape. Men markedskapitalismen kan også være et vilt beist å temme. Vi vet alle hvordan markeder kan være fremmedgjørende og opprørende, med mekaniserte, upersonlige transaksjoner, maktmisbruk, utålelig ulikhet, byråkrati, korrupsjon og svindel. De kan også gjøre slik at både kundene og arbeiderne føler seg umyndiggjort og lurt. De kan rasere skoger, dyreliv og økosystemer.

Dette er selvfølgelig markeder som er dårlig designet og dårlig regulert med dårlig tilsyn. Men siden markedene er grunnlaget for våre byer og vår sivilisasjon, foretrekker jeg å gå inn for å forbedre utformingen av dem heller enn å avvise dem fullstendig. Og for å kunne gjøre det er det nødvendig med et kompass med (iallfall) tre dimensjoner. Ettersom vi kommer lenger ut i det 21. århundre, kan kompasset visualisere hvordan vår verdiskaping – kjernen i ethvert marked – endrer seg og gjør det mulig å dulte det i en sunnere retning.

Den sunne vekstens tre dimensjoner

For det første muliggjør verdiskaping lønnsomme, økonomisk velfungerende foretak, byer eller land. Det skaper arbeidsplasser, skatt og rikdom. Det er grunnlaget for å beregne arbeids- og kapitalproduktivitet (verdien av produksjon per kapitalenhet). Med høyere verdiskaping kan et selskap investere på nytt og vokse mer og derigjennom drive frem innovative endringer.

Det andre skrittet i en bred verdiskaping kommer med økt ressursproduktivitet. Det lar oss måle bruken av karbon, vann, næringsstoffer, biokapasitet og andre ressurser per verdiskapingsenhet. Dette må fremover forbedres raskt nok årlig helt til det samlede økologiske fotavtrykket passer innenfor økosystemenes og planetens tålegrenser. Deretter kan vi gå fra netto null forbruk av ressurser til vi faktisk gjeninvesterer i naturen og dermed begynner å regenerere den. Er vi riktig dyktige kan vi bli like ressursproduktive som trær.

Er vi riktig dyktige kan vi bli like ressursproduktive som trær.

Og det tredje skrittet i bred verdiskaping synliggjøres i fordelingen. Det betyr at verdiskapingen deles mellom arbeidere, aksjonærer, finans og staten på en slik måte at ulikheten holdes innenfor rimelighetens grenser. Målet er slett ikke å gjøre alle like, men å unngå løpsk ulikhet, noe som har en tendens til å gjøre samfunn sykere, ustabile og mer voldelige. Jeg foreslår betegnelsen vekstens sosiale produktivitet som en årlig måleenhet på rettferdig, inkluderende vekst. Mens ressursproduktivitet defineres som brøken verdiskaping/ressursbruk, vil sosial produktivitet være brøken verdiskaping/ulikhet. Den årlige endringsraten i sosial produktivitet må være vesentlig høyere enn vekstraten for å kunne være reelt inkluderende.

Vokse sidelengs inn i en ny forståelse av rikdom

De tre viktigste nøkkeltallene når det gjelder produktivitet – arbeids-, ressurs- og sosial produktivitet – forsterker hverandre for hver eneste krone som tjenes når veksten er sunn etter disse definisjonene. Jo flere kroner som tjenes, jo raskere vil det økologiske fotavtrykket synke og ulikheter reduseres. Når alle disse tre aspektene ved verdiskaping kobles sammen i det tredimensjonale sunnvekstkompasset, vil den diagonale bevegelsen fra det ene hjørnet (urettferdig, grå nedvekst) til det andre (rettferdig, grønn vekst) være en bevegelse mot bedre livskvalitet.

Mennesker blomstrer sterkest når alle de tre dimensjonene henger sammen. I motsetning til konvensjonell økonomisk vekst, som defineres av årlig inntekt (BNP), så defineres sunn vekst av en balansert vekst i den brede formuen. Den er det motsatte av ensidig vekst, hvor én type kapitalgevinst dominerer på bekostning av alle andre. Den gjør det mulig for oss å vokse sidelengs inn i en forståelse av rikdom som er mer kompleks og syklisk enn det BNP og andre finansielle målemetoder kan beskrive eller måle isolert sett.

I motsetning til konvensjonell økonomisk vekst, som defineres av årlig inntekt (BNP), så defineres sunn vekst av en balansert vekst i den brede formuen.

Dette bredere, balanserte synet på kapital (som inkluderer naturkapital og sosial kapital) manglet i den hovedstrømsøkonomien og -bokføringen som dominerte hele forrige århundre. Den manglet også i politikken. Siden de bare så alt gjennom «prisbrillene», var ikke vekstøkonomen Robert Solow og andre økonomer i stand til å innse at når nedslagsfeltet er begrenset til finansiell og humankapital i tillegg til teknologi, går det på bekostning av den bredere formuen. Med langsiktig sunn vekst kan hver generasjon gi neste generasjon en bedre realformue enn de selv arvet.

Én type kapital burde ikke få lov til å spise opp de andre. For å få en sunn vekst må minst to av de tre typene øke, og den tredje må ikke synke. Dette prinsippet er både en konservativ, progressiv og en miljømessig kjerneverdi og burde dermed kunne få bred støtte fra hele det politiske spekteret. Men hvis land over tid ikke ivaretar én eller flere av sine kapitaler, vil neste generasjon bli dårligere stilt, selv om BNP har økt de siste årene.

(…)

En dypere ominnramming: å vokse ut av vår gamle vekstmodell

Den nye vekstretningen krever en dyp psykologisk ominnramming. Vekst kan ikke lenger forstås hovedsakelig ut fra det menneskesentrerte perspektivet til opplysningstidens økonomi, hvor alt biologisk liv, fra jordsmonn til hav, blir råvarer for de finansielle strømmene. Det synet på økonomi, med sine tilhørende metaforer og modeller, er dypt forankret i 1700-tallets tankemønstre som betraktet de «lavere» rikene med planter og dyr som fritt vilt for å brukes (og kastes) av høyere, rasjonelle vesener. Sunn vekst krever at vi over tid tar til oss en mer kompleks balansering av vår produksjons-, sosial- og naturkapital. Vi trenger å avlære den gamle innrammingen, hvor vekst forstås som en lineær, årlig økning av utelukkende pengemessige inntektsstrømmer. Isteden kan vi dyrke frem en ny innramming basert på syklisk kompleksitet, en «opplivningsøkonomi» hvor finansiell kapital på komplekse måter også begynner å støtte og bygge opp de mange nettverkene med sosial- og naturkapital som muliggjør gode menneskeliv over tid. I det lange løp kommer dette nye verdenssynet også finanskapitalen til gode: Det er dårlig forretning og ingen utbytter i en verden som kollapser. Problemet vårt er ikke først og fremst teknologisk eller fysisk. Løsningene vi trenger, er allerede tilgjengelige. Og energi er det nok av. Jorda bugner og bader fremdeles i gratis energi fra den gigantiske og stabile fusjonsreaktoren som svever på himmelen hver dag.

(Artikkelen fortsetter under annonsen.)

Hovedproblemet vårt ligger i måten vi tenker og snakker om vekst på. Angriper du vekst som fienden, er du dømt til å mislykkes. For mange er vekst underbevisst det samme som forbedring. Vi må lege våre ideer om vekst, og den helbredelsen starter inne i våre sinn. Som psykolog har jeg liten tro på å oppnå dype forandringer ved å anvende den puritanske tilbøyeligheten til å fornekte begjær og skulle stoppe lengselen etter vekst. Å nekte folk deres indre og inderlige higen etter noe «mer», leder til tilbakeslag. Noe Trump utnyttet med sin Make America Great Again. Istedenfor er det på tide å omforme dette dype begjæret til en drivkraft for en ny retning fremover, til noe mer opplivende, noe mer «sunt». Den psykologiske oppgaven nå er å omforme vekstbegjæret som har holdt oss fanget i en gammel lineær, industriell versjon av seg selv, heller enn å undertrykke den. Vi kan, både individuelt og kollektivt, stille oss på linje med den dype lengselen i alle levende ting – fra trær til valper til mennesker – for vekst i syklisk kompleksitet, med en rikere, dypere selvrealisering.

Angriper du vekst som fienden, er du dømt til å mislykkes. For mange er vekst underbevisst det samme som forbedring.

Opplivningsøkonomi

Opplivningsøkonomi ser det som et mål å leve et rikere liv, skriver filosofen Andreas Weber. «Hvis vi tilegner oss dette perspektivet, vil vi begynne å se at noe er bærekraftig hvis det muliggjør mer liv – for meg selv, for andre mennesker, for økosystemet.» Opplivningsøkonomi er dypt livsbejaende, ikke livsfornektende. Og vi har ingen tid å miste. Som vi har sett, kan «hastigheten» på systemendringen måles ganske så nøyaktig, for enhver enhet, for enhver aktør og for enhver tidsperiode. Vi vet hva vi må gjøre: øke endringstakten i ressursproduktiviteten overalt til over 5 prosent per år (og helst mer enn 7 prosent karbonproduktivitet). Hvis vi ikke oppnår disse endringsratene ett år, kan vi øke innsatsen neste år for å unngå å havne lenger inn i den røde risikosonen. Og for land med en palmaskår på over 1,5 (dvs. forholdet mellom inntekten til de 10 % rikeste og de 40 % fattigste – i Norden er denne i underkant av 1) å øke det jeg kaller vekstens sosiale produktivitet – brøken verdiskaping/ulikhet – for å kunne bevege oss i tilstrekkelig fart mot mer rettferdige samfunn. Den årlige endringsraten i sosial produktivitet må være vesentlig høyere enn vekstraten for å kunne være reelt inkluderende.

Det innebærer at vi hvert eneste år velger sunnvekstretningen på vekstkompasset: Ressursproduktiviteten og sosial produktivitet må begge øke med mer enn 5 prosent. Reell systemendring ligger den veien.

Det er helt innenfor rekkevidde. Fullt mulig. Det føles opplivende. Krever besluttsomhet. Og en voksende sammenslutning av villige hender og hoder. Den nåværende situasjonen gir få grunner til å slå seg til ro i selvtilfreds petro-avhengighet. At vi skal lykkes med sunn vekst med tilstrekkelige endringsrater år etter år, er på ingen måte noe gitt. Det virker til og med usannsynlig hvis man bare ser på de to-tre siste tiårene. Men jeg velger å tro at vi – det vil si du og jeg – kan vokse i retning av å gjøre ekstraordinære handlinger hver dag, ting som bryter med de foreldede økonomiske mønstrene og den smale veksttankegangen fra de foregående tiårene. Hver uke fører med seg nye muligheter. Hver måned. Hvert år og hvert tiår. Til å vokse oss enda mer levende. Vi kan nyttiggjøre oss av de enestående kreftene som er innebygget i fleksible markeder, folks ubegrensede kreativitet og den eksponentielle veksten i de fremadstormende løsningene for å drive gjennom raskere og mer vidtrekkende endringer enn vi er i stand til å forestille oss i dag. Med denne type vekst kan vi fortsatt nå frem til en fremtidig verden som er både vakrere, tryggere og mer rettferdig.