Hvor skal vi bo?

Vi har lest ei bok som ennå synger i oss. Den handler om alt som har gått tapt, men den sutrer ikke. Den hyller oppveksten på bygda, men går ikke utenom mørket.

Tanken er god: En materialistisk sluttspurt, for å kunne hvile i frihet og kjøpestopp siden.

Flere flytter nå ut av Oslo, men ikke til distriktene. Hvordan kan småbyen og bygda bli stedet der flere vil bo?

Det er 30 år siden jeg ankom Oslo for første gang. Jeg lever ennå

Martin og jeg flytta ut av Oslo et halvår, for å leke sauebønder og selvbergere. Og for å lære av pappa.

Når stadig flere faktisk drømmer om noe som hjelper både klima og natur, er det desto viktigere at vi følger opp. Som med drømmen om 35 sentralt plasserte kvadratmeter.

Spørsmålet er enkelt: skal vi bli i Oslo, eller skal vi flytte ut av byen?

Alt han drømte om, var å bli sjømann. Så ringer telefonen.

En historie om hvordan andre reagerer når du vil bryte opp.

Om å flytte fra Oslo til Gudbrandsdalen for å bli kjent med kua, norsk matproduksjon, livet, politikken og de valgene man tar.

Trenger vi egentlig så stor plass?

Et kulturfenomen som aldri tidligere er løftet grundig frem i lyset.

Si "Svartlamon" og de som har vært voksne noen år tenker husokkupasjon og dreadlocks. Har vi ikke hørt noe fra Svartlamon på mange år rett og slett fordi det fungerer godt?

Jeg ville slå meg til ro, men ikke på et bestemt sted. Derfor bygde jeg et hus jeg kan ta med meg.

Jeg flyttet mot nord for å oppleve naturen. Nå har jeg fått barn, og foreldrene mine ønsker oss hjem.

Befolkningsvekst er et overordnet politisk mål, både for nasjonen og kommunene. Men er det til det beste for befolkningen, og er det bærekraftig?

Om å ønske seg noe annet, i verdens rikeste land.

For 150 år sidan fanst det mange tusen slike bondelandsbyar her i landet.

Sola er noe av det beste i livet, og det beste i livet er gratis. Eller?

Opplev de råeste slusene på Telemarkskanalen i kombinasjon med en tur i Fruktbygda, leser Knut. Jeg konsentrerer meg om veiene som blir stadig smalere.

Det er gøy å plukke sin egen mat, men alt med måte og etterhvert gjerne med en klunk gin.

Det finnes et sted hvor tida går sakte. Hvor pulsen senkes og lufta er ren og klar.

Det var en hard kamp for å forhindre at dyra skulle sulte om vinteren. Fôret ble ispedd mose, og når våren kom gikk de løs på det første løvet fra trærne.

Byen var ikke for meg lenger. Hardangervidda var uoppnåelig land. Men jeg måtte være mer ute.

Drømmen om småbruket. Og de harde realitetene.

Familien Sande Wangen valgte å flytte til Skåbu. Til magisk lys, spektakulære fjell, snøkledd bjørkeskog, barnehage og 4G. Kommer du?

Hvorfor tilbringe de mest hektiske årene i familielivet bosatt en bilbasert ekspedisjon unna naturen der familien har det best?

Jeg trodde på byen. På det å ikke bli sett, men likevel være noen. Men ingen hadde fortalt meg at stjernene blir usynlige i gatelyset på Karl Johan om natten.

Status-skiljet mellom by og periferi er tydelegare enn nokon gong. Det er blitt greitt å seie det høgt no, av dei som styrer oss: Det er byane som gjeld.

Det er ikke tid for livsprosjekter i hverdagen til en travel barnefamilie. Eller?