Hvorfor hører vi så lite om Svartlamon?

Det byøkologiske forsøksområdet Svartlamon består av et lite, sentrumsnært område på østsiden av Trondheim. Her bor rundt 300 barn og voksne i det de selv ofte omtaler som ei «bygd i byen»: et sted hvor folk hilser på hverandre, naboen inviterer på kaffe i bakgården og ungene springer fritt inn og ut av husene. Svartlamon er altså et sted som rommer bygdas kvaliteter midt i Norges tredje største by, og som har overlevd i over 20 år som alternativ bydel. Hva er det som gjør at de får det til?

Debatter om byutvikling, boligpriser og fortetting viser at det er en stor interesse for hvordan vi bor og lever sammen i byen og tettsteder. De fleste ønsker å bo i nabolag hvor det er trygt å ferdes, hvor naboer kjenner hverandre, hvor det er fellesskap og møtepunkter, men byene våre preges av en stadig gentrifisering, og de som faller utenfor møter et usikkert leiemarked hvor fravær av langsiktighet, eierskapsfølelse og naboskap ofte preger bomiljøet.

Svartlamon er motsatsen til denne utviklinga. Trondheim kommune eier husene og tomtene som Svartlamon boligstiftelse leier. På grunn av den lave standarden på husene, hvor de fleste for eksempel deler bad med naboene, så er det også lav husleie. Området fremmer dermed et likhetsideal mellom beboerne og rommer et mangfold av mennesker; de med høy sosial, økonomisk og/eller kulturell kapital bor side om side med folk med lav økonomisk, sosial og/eller kulturell kapital, ja, alle mulige kombinasjoner av disse «kapitalene» er representert på området. Noen velger bevisst å leie på Svartlamon fordi de ikke ønsker å delta i boligmarkedets spekulasjonspolitikk, andre fordi de ikke har mulighet til å komme inn på det samme markedet. Noen søker seg inn med et ønske om å være en del av et fellesskap med naboer de kjenner, andre ønsker å bo i et nabolag hvor det materielle ikke står i fokus, og noen ønsker bare å bo rimelig, noe som frigjør tid til å være med familie, drive med kunst og kultur eller dyrke interesser. En beboer oppsummerer det slik:
«Det beste med Svartlamon er at man alltid har nok folk og ressurser rundt seg til å organisere en festival, et barnearrangement, en politisk markering, ett band, en konfirmasjon, en ny restaurant eller hva det skal være!»

For å kunne bo på Svartlamon må en søke leilighet via en komité – Flyko - som består av en valgt representant fra hvert av de fem nabolagene som området er inndelt i. Flyko mottar hvert år om lag 100 søknader fra folk som ønsker å bo på Svartlamon. Siden boligstiftelsen leier ut alle leiligheter, er det ingen som eier sin egen, og alle er en del av det samme fellesskapet med de samme rettighetene og pliktene. Medvirkning er sentralt. Det er beboerne som tar avgjørelser som angår nabolaget, og det gis stort rom for å bidra til fellesskapet, både organisert og uorganisert.

Dersom en skal skape gode, menneskevennlige nabolag må det være sosiale rom hvor en kan bli kjent med sine naboer. Et opplagt slikt rom er en lokal café, pub eller lignende. Dette har også Svartlamon, men i tillegg kan svartlamonittene bli godt kjent på dugnader, frivillige prosjekter, deltagelse i arbeidsgrupper og ikke minst gjennom fellesskapsløsninger hvor man deler både dusj, do og vaskemaskin, samt større ting som verktøy og bil. Det ligger mye potensial for gode naboskap med nikk og hils – og hvordan gikk det med gulvet? – i noe så enkelt som å dele slipemaskin med en annen som også pusser på et gammelt tregulv.

På beboerforeningens allmøter velges representanter til styret i Svartlamon boligstiftelse. Det etterstrebes konsensus. Et prinsipp som stiller høye krav til møteledelse. For eksempel kan de som har høyest møte-stamina få gjennomslag for sine meninger, ikke fordi de andre er enige, men fordi de ikke orker mer. Det kan også være utfordrende med flat struktur, ettersom det i realiteten oppstår sosiale makthierarkier i alle grupperinger, og den enkeltes stemme har ulik «verdi» i en diskusjon. Dette er også kjent på Svartlamon, men en bevissthet om fallgruvene og en god møteleder, er med på å minimere problemene. I de sakene hvor det er tydelig at konsensus ikke kan oppnås, brukes avstemning. Det er nødvendig med 2/3 flertall for at en sak skal vedtas.

Det er også et stort rom for at en kan gjøre saker på egenhånd uten å spørre beboermøtet om lov. "Gjør det selv"-kulturen står høyt og ofte er det bare nødvendig å høre med nabolaget eller de nærmeste naboene for å gjennomføre mindre prosjekter som å sette opp en ny kompostkasse i hagen – og male den tigermønstret – eller å henge opp farga lyslenker i hele bakgården. Det som nok ville ha blitt betegna som rotete, bråkete eller rart i mange andre deler av byen blir typisk omfavna som kreativt og berikende på Svartlamon.

Etter at det ble vedtatt at området skulle bevares og kampen mot kommunen var over, har samarbeidet med kommunen stort sett vært godt. Tre av fem representanter i styret til boligstiftelsen er utnevnt av Formannskapet og flere av disse er vanligvis ansatt i kommuneadministrasjonen. Slik sørger en både for å ha noen som kjenner kommunen og systemet godt og vet vite hvilke kanaler en må navigere i for å få gjennomført ting. Ved å ha eksterne styrerepresentanter med annen kompetanse enn beboernes får vi også et utenfra-blikk på oss selv. Kanskje ligger mye av nøkkelen til Svartlamons suksess nettopp i dette møtet: Svartlamon er jo fortsatt en uformelt organisert bydel, men det at vi likevel forholder oss til noen formelle, kommunale krav – hovedsakelig innen økonomi og sikkerhet – er nok en viktig årsak til at Svartlamon ikke har implodert, slik mange andre aktiviststyrte områder har gjort.

Kampen om bevaringen av Svartlamon som ble vunnet for 20 år siden var ikke bare en kamp om å bevare noen gamle arbeiderboliger, men det var en kamp om å bevare et alternativ i byen. Når vi nå går inn i nye kontraktsforhandlinger om leie av området av Trondheim kommune er det bred politisk enighet om viktigheten av å ha alternativer til det kommersielle boligmarkedet. Det er likevel lett å føle maktesløshet overfor utbyggere og politikere som ikke har ambisjoner på vegne av fellesskapet, men som hovedsakelig er lydhøre for kapitalen. Forhåpentligvis kan Svartlamon bli sett på som noe mer enn et kuriøst, alternativt samfunn og være et levende eksempel som kan inspirere de som sitter med makten til å tenke på andre og mer menneskevennlig måter å utvikle byene våre på.