Kampen for dyra

Før var det vanlig at bøndene i Holtålen ga dyra sine en vinterdiett bestående av høy fra både jordene hjemme og slåtter de hadde på setra og i fjell-liene. For å ha nok ble dette ispedd mose, og om våren når fôrlageret nærmet seg tomt, gikk de løs på det første løvet fra trærne. Det var med andre ord en hard kamp for å forhindre at dyra sulta gjennom vinteren. 

Graset som ble høsta i fjellet, lagra bøndene i høy-løer til vinteren kom, da det var enklere å frakte det ned til gården med hest og slede. Mosen ble hakka opp i september med ei lang rive kalt måssåharke. Så ble haugene samla sammen til passelige lass som de la kvister under. Når karene kom tilbake for å hente lassa om vinteren, lå de store, spekte moseklumpene på om lag 250 kilo der og venta på dem. Å lunne måsså var et tungt og hustrig arbeid som krevde mye tid i transportvei. Det var ikke uvanlig at enkelte hadde 8-10 eller opp til 20 lass. Ja, det fantes dem som hadde over 30 lass å kjøre hjem til gården. Bøndene som hadde mose og høy lagra ved Hessjøen, kom både fra Ålen og Haltdalen, og fordi veien de brukte, gikk midt mellom fjøset og stua på Borren, og dette var det høyest beliggende husrommet, var det naturlig at flere stoppa her. Slik ble Borren en ferdagård, et sted hvor lasskjørerne kunne hvile og overnatte, og få varmen tilbake i skrotten igjen etter mange timer ute i snøfyk og minusgrader.