Velger vi språk for å vinne nye vindkraftmotstandere eller mobilisere eksisterende?

Hvilken retorisk stil man bør bruke, avhenger av om man vil overbevise folk flest eller bare mobilisere de som uansett er enige.

25. mai la jeg hodet på stabben her på Harvest Magazine ved å stille kritiske spørsmål til deler av språkbruken som begge sider bruker i vindkraftdebatten. Responsen kom kjapt og hardt fra kampfelle Hogne Hongset, som igjen ble irettesatt av Hedwig T. Aresvik, sentralstyremedlem i Natur & Ungdom.

Jeg forventet støy og håpet på debatt om mitt initiativ til debatt, og siden innleggene lå ute på en rekke sosiale medier, var det enkelt og interessant å følge de mange meninger som ble uttrykt. De var til dels meget sterke, og det ble sågar antydet og spurt om jeg kunne være en infiltratør. Flere var klare på at mine synspunkter og spørsmål bidro til å svekke vår felles kamp mot vindkraft. Mange begrenset seg til likes med fingeren opp eller sinte fjes, og de verbale uttrykkene kunne deles i tre hovedkategorier:

  • De som ga meg støtte, hvorav flere fryktet at krigersk språkbruk og henvisning til krigshistorikk skremte potensielle sympatisører vekk og svekket vår kamp.
  • De som mente den kraftig omdiskuterte språkbruken viste motstandens sterke engasjement og store sinne, og derfor tjente saken. Min akademiske tilnærming ble også ansett som lite egna i den pågående konkrete striden ute i felt.
  • Et fåtall synes ikke så interessert i hva som tjener saken, men mente åpenbart det var veldig viktig å få lov til å få ut sin frustrasjon gjennom sterk ordbruk.

Jeg registrerte at det i Agder var klart flest som delte min tankemåte, men hvorvidt det skyldes egdenes generelt milde væremåte eller at jeg for de er en velkjent kampfelle er ikke så godt å si.

Arven fra Alta

Noen opplagt fasit på hva som er suksessoppskrift på seier i vår kamp mot landbasert vindkraft framstod ikke. Men jeg klarte ikke å slippe dette for meg viktige temaet og tenkte saken fortjente en oppfølging eller avslutning fra min side. Jeg kontaktet noen av mine gode sosiologi-kjenninger som har masse erfaring fra og kunnskap om rovviltstrid og annen utmarkskrangel. Finnes det gode erfaringer og råd fra andre av våre stridsarenaer som kan ha overføringsverdi for oss i motstandsbevegelsen mot landbasert vindkraft? Disse kyndige viste stor interesse for temaet, men hadde ikke erfart tilsvarende eller konkrete råd å gi. Det ble imidlertid påpekt at vi som her kranglet om språkbruk nok hadde ulike kulturelle bakgrunner og erfaringer.

Jeg har i hovedsak min erfaring i miljøkamp basert på bl.a. en rimelig fredelig Alta-kamp. Derfra verdsetter jeg at en svært sindig leder i Alta-aksjonen, Alfred Nilsen og likesinnede styremedlemmer Ruth Rye Josefsen, Tore Bongo og Svein Suhr, gikk i spissen og satte rammer for både høvisk aksjonsform og for språkbruken brukt den gangen. Hadde vi hatt en mer krigersk ledelse og uttrykksform frykter jeg mye av resultatene og ettermælet fra Alta-saken hadde vært svekka. Andre vil naturligvis ha sin kamperfaring fra arbeidsliv eller fra andre arenaer der det erfaringsmessig gir uttelling å være «tøffe i trynet».

Jeg ble av mine utmarkssosiologer loset videre til Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo i mitt søk etter kunnskap som kunne komme oss vindkraftmotstandere til gode. I mellomtida opplevde vår olje- og energiminister Tina Bru episoder med språkbruk som ingen ledere innen vindkraftmotstanden kunne støtte. «Hvor stopper dette?» tenkte jeg. Det er naturlig at folk som overkjøres og berøres direkte i de mange vindkraftsakene føler både avmakt og stort sinne, det har jeg all forståelse for. Men hvor går grensene, og når skader anvendt språkbruk vår felles kampsak.

Stemmeflytter vs. stemmesanker

En ledende forsker ved Universitet i Oslo syntes også temaet var både viktig og spennende, men beklaget at det fantes lite forskning i Norden som kunne besvare mine spørsmål. Det mest konkrete jeg fikk var henvisning til var en eldre svensk undersøkelse som var oppsummert i boka «Retorik der flytter stemmer».

Retorikk er tradisjonelt definert som kunsten å tale for å overbevise. Undersøkelsen ble gjennomført mer enn 20 år tilbake i forbindelse med den danske maktutredningen, og basert på den viser «min» forsker ved Universitet til at "stemmeflytteren" (retorikeren som får mennesker til å endre oppfatning) hadde følgende egenskaper:

  • Setter dagsorden, tar første og siste ord
  • Skyter med elefantbørse: bygger opp en samlet argumentasjon rundt ett hovedargument med konkrete eksempler - unngår kupp- og konspirasjonsargumenter
  • Viser med kropp, mimikk og gester at han/hun er engasjert
  • Er preget av innsikt og klokskap
  • Endrer folks forståelser
  • Handler i samsvar med forståelser blant folk flest av hva som er god retorikk

Men det fantes også en annen vinner, en som vinner fram ved å mobilisere og skjerpe motsetninger. Det er «stemmesankeren». Vedkommende har følgende egenskaper:​

  • Argumenterer utpreget ideologisk
  • Bruker fortellinger og bilderikt språk
  • Formulerer seg skarpt, kort og markant
  • Er preget av karisma
  • Mobiliserer stemmer og vekker entusiasme
  • Handler i samsvar med medienes forståelse av hva som er god retorikk

Folk flest liker best stemmeflytteren, men stemmesankeren kan være grei å bruke når det skal mobiliseres og folks holdninger har festet seg og er blitt umulige å endre på. Altså var det ikke et entydig svar å få fra forskeren, som likevel anbefalte å bruke stemmeflytter-retorikken i normalt politisk ordskifte.

Hvert formål sin retorikk

Faren med å spisse språkbruken på sosiale medier, og begrunne den ideologisk, er at den kan føre debattdeltakerne inn i ekkokamre der de stort sett forholder seg til likesinnede og får lite motstand. Jeg innbiller meg at de fleste av oss skyr tanken på slike ekkokamre og er skremt ved tanken på hvilken atferd de kan fremme. De som administrerer våre ulike nettsteder for vindkraftmotstand bør ha det i tankene.

I kampen mot landbasert vindkraft trengs nok både stemmeflytteren og stemmesankeren. I både sin språkbruk og øvrige atferd bør de begge ha klare tanker om hva som best tjener det vi i felleskap kjemper for eller mot. Kanskje vi må drøfte ulike sett av «råd» for språkbruk i vår kamp mot landbasert vindkraft:

  • Den vi skal bruke når vi skal få med oss Kari og Per, øvrig miljøbevegelse og ikke minst politikerne, som til syvende og sist har hovedansvaret for dagens uføre.
  • Den vi kan og bør bruke til å mobilisere og understøtte den lokale motstanden mot det enkelte prosjekt, og som ofte kombineres med sivil ulydighet.

Politikere og myndigheter som for tiden forskrekkes av det sterke engasjementet som vindkraftmotstandere viser bør snarest hyre fagmiljøer, f.eks. Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) eller Norsk institutt for naturforskning (NINA), til å forske på dette fenomenet. Den type kunnskap kan være nyttig for myndigheters konflikthåndtering, for en ting er sikkert: Dette uværet gir seg ikke med det første!