Vi trenger språkvettregler i vindkraftdebatten

I vel ett år har jeg brukt mye av mitt private engasjement som styremedlem i La Naturen Leve til å kjempe mot landbasert vindkraft. Forut for det har jeg gjennom fire tiår jobbet som miljøbyråkrat, og blant annet noen år hatt hovedansvaret for å behandle vindkraftsaker hos Fylkesmannen i Vest-Agder. De siste 50 år har jeg deltatt i en rekke miljøvernsaker og -aksjoner, som i Alta 40 år tilbake. Hva har jeg lært, og hvem bør jeg forsøke å nå med mine ytringer?

Bautaer som Arne Næss, Hartvig Sætra og Sigmund Kvaløy gjorde noen utrolig viktige valg på miljøbevegelsens vegne da de i 1969 gikk foran og etablerte ikkevold som prinsipp under Mardøla-aksjonen. Det var filosofisk inspirert av Mahatma Gandhi sine grunntanker fra både frigjøringen av India og i sitt virke i Sør-Afrika. Rammene for aksjonsformer i miljøkamper syntes å være på plass.

Men hva med ytringer i vindkraftdebatten?

Ideelt sett bør alle parter alltid forsøke å opptre saklig og høvisk overfor meningsmotstandere i miljøkamper og basere sine argumenter mest mulig på kunnskap. Jeg veit dette er krevende og sjøl med denne intensjon snubler jeg rett som det er når engasjementet river og sliter i meg. I likhet med vindkraftmotstandere flest er også jeg forbanna over hvordan energimyndigheter og utbyggere turer fram, og at hensynet til miljø og lokalsamfunn gjerne overkjøres. Men det tjener ikke vår sak om vi «mister hodet», støter fra oss folk og gir motparten gratispoenger ved uvettig språkbruk.

Når jeg ytrer meg mot vindkraft på folkemøter og i media, er intensjonen min å formidle kunnskap om effekter av norsk vindindustri og vår svikefulle energipolitikk. Min primære målgruppe bør være folk som søker kunnskap, og gjerne de som ennå ikke har konkludert med det ene eller andre standpunkt. Jeg ønsker å nå enkeltpersoner, politikere og organisasjoner. Sjøl om jeg ønsker å skremme folk til «vett» så må jeg holde meg innenfor vanlig folkeskikk.

Jeg skremmes

Men jeg skremmes av en del av det som formidles fra begge sider i vindkraftdebatten – på nettet og i andre medier. Mye står på spill, og det er lett å forstå og akseptere at et sterkt engasjement kommer til uttrykk verbalt. Men jeg synes lite om å trekke paralleller mellom tyske vindkraftinvestorer og den tyske okkupasjonen av Norge under 2. verdenskrig. Heller ikke likte jeg at utbyggere ble omtalt som «profitthorer» på en transparent i en demonstrasjon jeg deltok på i fjor. Det er viktig å framheve og kjempe for samiske interesser når disse er truet av vindkraft, men etter mitt syn skyter vindkraftmotstandere seg i foten når de i sitt engasjement tar i bruk begrep som «etnisk rensning» for å beskrive det som skjer. Folk flest har et klart bilde av hva det er. Når vindkraftutbygging omtales som «voldtekt» av natur, er det ikke bare fullstendig villfaren ordbruk, men faktisk svært respektløst overfor de som er ofre for slike uhyrlige fysiske overgrep.

(Saken fortsetter under bildet.)

Jeg har mange bekjente i norske organisasjoner innen naturvern og friluftsliv, og disse burde være åpenbare samarbeidsparter i kampen mot landbasert vindkraft. Men flere av disse har en reservert holdning til å samarbeide nasjonalt med motstandsorganisasjonene, og begrenser sitt engasjement på vindkraftarenaen. De begrunner dette blant annet med manglende lyst til å gå inn på en arena der de merker seg mye «stygg ordbruk». I møte med politikere på Stortinget har jeg registrert en tilsvarende holdning. Vi må ikke støte fra oss disse viktige aktørene!

Like negativt reagerer jeg når vindkraftlobbyen stempler meninger de ikke liker som løgn, og kommer med sterkt nedlatende karakteristikker av oss meningsmotstandere. Sjøl som statlig byråkrat med vindkraftansvar opplevde jeg iblant utskjelling fra utbyggersiden. Nylig ble jeg i min regions største avis av 6 navngitte representanter fra vindkraftorganisasjonen Grunnkraft oppgitt å være en større trussel mot lokalt samhold i bygdene våre enn vindkraften. Det skulle skyldes at jeg farer med feilaktig agitasjon. Egentlig var det en «gavepakke» for meg å besvare, men slik bør ikke debatter mellom tilhengere og motstandere være.

Noe å lære fra ulvedebatten for å forebygge destruktive skyttergraver?

Gjennom mange år har jeg som rovviltforvalter og viltbiolog fulgt ulvedebatten i Norge tett, helt siden de første innvandrende dyra etablerte seg tidlig på 80-tallet. Arenaen for ulvedebatt domineres av sterke meningsytringer på begge sider, og det utøves mye usaklig hets og personforfølgelse begge veier. Det er lite fristende for verken fagfolk eller for folk flest å delta i den debatten.

Jeg er opptatt av at Kari og Ola Nordmann skal føle seg komfortable i vindkraftdebatten, og at vi som opptrer på vindkraftarenaen lærer av den destruktive ulvedebatten. Vi skal ikke tåle utskjelling, usakligheter og usannheter framført som fakta, ei heller personlig forfølgelse. Ingen av partene i vindkraftdebatten er tjent med slikt. Da blir vi stående igjen med sterkt troende på begge sider, mens vanlige folk, de ansvarlige politikerne og organisasjoner som burde deltatt, skygger unna en diskusjon som oppleves destruktiv, lite givende og personlig belastende.

Etterrettelighet

Vi motstandere av landbasert vindkraft har etter mitt syn et stort og godt arsenal av argumenter å bruke. Da er det dumt hvis vi i vår iver og hast ikke sjekker kilder og etterretteligheten i informasjonen vi sprer, og risikerer å bli avkledd som lite troverdige. Jeg har sjøl gått i den fella og håper jeg har lært noe underveis. Jeg har sjøl erfart konsekvensutredninger i vindkraftsaker som er rene bestillingsverk som underkjenner eller maskerer faktiske konflikter, med åpenbar velsignelse fra Norges vassdrags- og energidirektorat. Etter kunnskapssammenstillingen som ble foretatt i forbindelse med Nasjonal rammeplan i fjor er den situasjonen bedret. I tillegg har energimyndighetene erkjent tidligere svikt på denne arenaen, og det blir spennende å se hvorvidt denne erkjennelsen blir gjenspeilet i stortingsmeldingen om vindkraft som er like om hjørnet.

Min visjon for vindkraftdebatten og -aksjonene

Bruk av sivil ulydighet vil absolutt være på sin plass i en del situasjoner, og er brukt med hell i mange miljøkamper. Den ansvarlige aksjonsledelsen må imidlertid ha tenkt nøye gjennom aksjonsformer og grenser for atferd og ytring på forhånd, slik at ikke spontan dumskap og ubetenksomhet får råde. Det vil alltid være utglidningene som vil vekke medienes oppmerksomhet og dermed påvirke den historien som presenteres omverdenen.

La oss gjerne diskutere så fillene fyker, ofte følelsesbasert og i sterke ordelag, men aller først må vi kvalitetssikre våre argumenter. La debatten være renhårig og uten obskøn ordbruk, injurierende beskyldninger om løgn, personlig hets eller privat forfølgelse!