Meninger

«Visst fanden skal der skytes med skarpt!»

Det var svaret fra oberst Eriksen, sjefen på Oscarsborg, til soldatene som fikk ordre om å fyre løs på Blücher. Nå trengs det skarp ammunisjon om vindkraftkrigen skal vinnes.

"Profitthorer" er ett av begrepene brukt på dette banneret foran Stortinget 8. september 2019.

Foto: Tor Punsvik

Dette er et svar på Tor Punsviks kronikk "Vi trenger språkvettregler i vindkraftdebatten" publisert 25.5.20.

Med ujevne mellomrom diskuteres bruken av sterke ord og uttrykk i vindkraftdebatten. Denne debatten fikk en ny omdreining da kunstneren Erlend Leirdal på Facebook brukte begrepet «etnisk rensing» om konsekvensen av det som vil skje, når vindbaroner nå får lov til å bygge stadig flere vindkraftverk i tradisjonelle reindriftsområder. Så skrudde debattemperaturen seg videre opp da spaltisten Christina Fjeldavli gjenbrukte argumentet i en skarp artikkel på egen blogg og i flere aviser. Bl.a. ble Fjeldavli kritisert voldsomt av redaktøren i den vindkraftpositive nettavisen enerWE.

Da så leder og nestleder i Naturvernforbundets lokallag i Ávjovárri i Finnmark også brukte samme argumentasjon, toppet denne runden «ord-og-uttrykk»-debatt seg ved at de to fikk en offentlig og knallhard irettesettelse av leder, nestleder og generalsekretær i Naturvernforbundet. Det resulterte i sin tur i at hele styret i lokallaget truet med å trekke seg. Denne saken skal nå behandles i Naturvernforbundets landsstyre, etter at bl.a. Naturvernforbundet i Trøndelag har kritisert ledelsen i Naturvernforbundet for å gå ut over sine fullmakter i henhold til forbundets styrende dokumenter.

25. mai kommer så styremedlem i La Naturen Leve (LNL), Tor Punsvik, med et lengre innlegg i Pan, med tittelen «Vi trenger språkvettregler i vindkraftdebatten». Der går han skarpt i rette med det han bl.a. betegner som «obskøn ordbruk». Han skriver også at «det tjener ikke vår sak om vi «mister hodet», støter fra oss folk og gir motparten gratispoenger ved uvettig språkbruk.»

Jeg anerkjenner Tor Punsviks ærlige og aktive engasjement i vindkraftsaken fullt ut. Men her er det dessverre Punsvik som har «mistet hodet». Det er han som nå gir motparten poenger ved å kreve at skarpe kanter skal files bort, og at klar tale ikke skal kunne krydres med fargerik ordbruk.

Punsvik skriver: «Mye står på spill, og det er lett å forstå og akseptere at et sterkt engasjement kommer til uttrykk verbalt. Men jeg synes lite om å trekke paralleller mellom tyske vindkraftinvestorer og den tyske okkupasjonen av Norge under 2. verdenskrig. Heller ikke likte jeg at utbyggere ble omtalt som «profitthorer» på en transparent i en demonstrasjon jeg deltok på i fjor. Det er viktig å framheve og kjempe for samiske interesser når disse er truet av vindkraft, men etter mitt syn skyter vindkraftmotstandere seg i foten når de i sitt engasjement tar i bruk begrep som «etnisk rensning» for å beskrive det som skjer.»

Anleggsvei for vindkraft på Sørmarkfjellet i Trøndelag. Prosjektet startet bygging i 2019. Konsekvensutredningen er fra 2005 og nevnte ikke hubro, til tross for at oppdraget innebar å gi en oversikt over truede arter og man nå vet at det var hubro der mellom 1997 og 2010.

Foto: Therese Alice Sanne

Jeg har ingen ting imot at tysk kapital investeres i Norge, så lenge prosjektene det investeres i er fornuftige, gir arbeidsplasser og ikke skader mennesker og/eller miljø. Men tyske investeringer i naturraserende vindkraft i Norge kan godt sammenlignes med den tyske okkupasjonen! Tyske pensjonsfond blir ikke nazister av den grunn, og «profitthorer» er en treffende betegnelse både på dem og deres norske og svenske «leiesoldater». Selv foretrekker jeg å kalle dem «klimaprofitører», for da får vi også med forsøkene på å gi vindkraftverkene et klimaalibi de overhodet ikke fortjener. Her ligger norske vindkraftutbyggere på topp, både private og offentlig eide. Av de offentlig eide ligger Trønderenergi og Zephyr i en egen klasse, godt fulgt av BKK og SFE på Vestlandet og Eidsiva i øst.

Så nei, Tor Punsvik, vi trenger ikke belæring om språkvett i vindkraftdebatten! Det vi trenger er nettopp folk som tør å sette navn på det som virkelig skjer – og som tør å bruke skarpe ord og uttrykk for å gi dekkende beskrivelser av vandalismen. Vi er ikke på et hyggelig språkseminar for tiden, vi er i krig. I krig med kommersielle vindbaroner som ikke skyr noen midler og argumenter for å få lov til å tjene penger på å rasere urørt natur. Det er direkte kvalmende å høre på representanter for utbyggerne, når de prøver å begrunne vandalismen med klimasaken. Vi har overskudd av vannkraft i vårt land. Dersom det trengs mer vindkraft i andre land, bør den i tilfelle bygges der det er behov for den, og der den kan brukes lokalt og kortreist.

For tiden er Øyfjell-prosjektet i Vefsn et illustrerende eksempel på hva saken dreier seg om. Der bygger det svenske selskapet Eolus Vind på vegne av det tyske investeringsselskapet Aquila Capital et enormt vindkraftverk. I tillegg til å være en voldsom rasering av verdifull og urørt natur, noe som i seg selv er en tragedie i storformat, vil konsekvensen altså være at grunnlaget for den samiske reindrifta i området settes i spill. Må reindrifta avsluttes, er konsekvensen klar for den samiske befolkningen i området. Bruken av begrepet «etnisk rensing» om konsekvensene av vindkraftverk i reindriftsområder er i denne sammenhengen ikke bare akseptabel, den er høyst relevant! Når næringsgrunnlaget for en befolkning fjernes, blir grunnlaget for bosetningen i området også fjernet. (For ordens skyld: «Etnisk rensing» er ikke det samme som folkemord, noe som enkelte vindkrafttilhengere har prøvd å henge på denne bruken av begrepet.)

At vindbaronene og deres supportere med alle midler forsøker å diskvalifisere alle som er imot vindkraft på land, det er vi nå vel vant med. En av metodene er nettopp å be om at «tonen» i debatten skal mildnes, slik at det såkalte «konfliktnivået» dempes. Når denne taktikken nå får støtte av Tor Punsvik, er det bare trist og sørgelig. For konfliktnivået bør ikke ned, det bør opp.

Lesere med interesse for det tyske angrepet på Norge i april 1940, vil huske sitatet som er overskrift på dette innlegget. Det er fra oberst Eriksen, sjefen på Oscarsborg, og var hans svar til soldatene som fikk ordre om å fyre løs på Blücher. De hadde spurt hva slags ammunisjon de skulle lade med! Og svaret var altså: «Visst fanden skal der skytes med skarpt!»

Vi trenger flere av typen oberst Eriksen. Det trengs skarp ammunisjon om vindkraftkrigen skal vinnes.