Meninger

Retten til å reparere

Noen av verdens største selskaper hindrer oss i å reparere varene deres. Kan en folkebevegelse av fiksere på lag med EU-byråkrater lage revolusjon?

Med to voksne i full jobb og tre barn har jeg sjelden tid til å sette meg ned og fikse ting som er gått i stykker. Men dårlig tid er ikke det største hinderet for at tingene i våre husholdninger blir reparert. Det er en helt bevisst strategi fra noen av verdens største selskaper. Deres makt over vårt forbruksmønster blir nå utfordret fra en global, voksende bevegelse, Right to repair, og EUs Green Deal. Men blir det revolusjon?

I Norge lever vi som om vi har tre jordkloder. Globalt ser vi at forbruket vårt driver økosystemer mot kollaps og utrydder dyre- og plantearter på ukentlig basis. Det har vært åpenbart lenge at vi ikke kan bruke ting så kort før vi kaster det som avfall, slik vi gjør i dag. Men hvem har vi egentlig tenkt at skulle stoppe dette løpske forbrukstoget? Vel, det blir ikke regjeringer som (i alle politiske farger) oppfordrer oss til å kjøpe mer eller selskaper som tjener milliarder på at ting brukes så kort.

Selskapenes skitne triks

Det siste tiåret har en bevegelse vokst frem hvis hovedmål er retten til å reparere. Right to repair er en samling organisasjoner, deriblant Naturvernforbundet, som krever at produkter skal kunne tas fra hverandre og at reservedeler skal være tilgjengelig. Nå har det aldri vært ulovlig å reparere, men det er heller ikke ulovlig å lage ting som er gjort umulig eller vanskelig å reparere. Her byr selskapene på skitne triks: batterier limes fast slik at produktet ødelegges ved forsøk på å skifte det, deler sveises sammen så de ikke kan byttes ut og det brukes skruer som er umulige å skru ut med vanlig verktøy. I klær har produsenter gått fra å ha løpegang med løs strikk som lett skiftes ut, til å ha strikk som er integrert i plagget og dermed ikke utskiftbart. Det brukes bevisst svakt stoff og lim når klær sys. Mens man tidligere kunne sprette opp sømmer gjør lim sømmen permanent.

Slik tvinges vi til å kjøpe nytt det som kunne ha vært reparert. I kombinasjon med uforholdsmessige lave priser og lekre, manipulative reklamer blir vi sjanseløse i tidsklemma.

Batterier limes fast slik at produktet ødelegges ved forsøk på å skifte det, deler sveises sammen så de ikke kan byttes ut og det brukes skruer som er umulige å skru ut med vanlig verktøy.

Å ha ting lenger før det kastes er det viktigste vi gjør for å få ned forbruket. Beregninger fra den uavhengige internasjonale miljøorganisasjon European Environmental Bureau viser at om vi europeere brukte smarttelefonen vår i ett år lenger enn vi gjør i dag hadde vi spart kloden for 2,1 million tonn CO2 årlig. Det tilsvarer å årlig fjerne 1 million biler fra veien.

Loven gjør mobilreparasjoner mer enn tre ganger dyrere enn de burde være

For to uker siden vant Apple i Høyesterett over en enkeltreparatør i Ski, Henrik Huseby. Han har reparert mobiltelefoner med deksler produsert i Kina. Disse var i utgangspunktet knuste Apple LCD-skjermer, men glasset ble fjernet og erstattet med nytt glass. Med merkevarelovgivning i hånda gikk Apple til sak mot reparatøren fra Ski – og vant. Slik kan altså selskaper, som Apple, ødelegge for at uavhengige reparatører kan få tilgang til renoverte eller utdaterte deler. Resultatet er ikke bare mer avfall, men også at det blir dyrere for oss å reparere telefonen. For mens Apples autoriserte reparatører tar 2699 kr for å bytte en skjerm, tar Huseby 800 kr.

Men det skjer små skritt i riktig retning. I fjor vedtok EU de første endringene i det såkalte økodesigndirektivet. Endringene satte krav om at produkter skal være mulige å reparere og at reservedeler og manualer skal være tilgjengelig også for uavhengige reparatører. Vedtaket gjelder større produktgrupper som hvitevarer og TV-skjermer. Forrige helg vedtok det franske «borgerrådet for klimaet», utpekt av president Emmanuel Macron, et forslag om å gjøre det obligatorisk å gjøre reparasjon mulig for alle varer som blir solgt i Frankrike.

Det skal bli bedre

Nylig tok Europakommisjonen til orde for at produktkrav som reduserer miljøbelastningen også skal omfatte telefoner, nettbrett og laptoper, og det signaliseres at det også vil gjelde flere typer produkter, som klær. De fleste av disse vil innlemmes i norsk lov som følge av EØS-avtalen.

Mye av dette blir som en oppfølging av EUs handlingsplan for sirkulærøkonomi, en viktig del av EUs Green Deal. Selv om et lekket førsteutkast var langt mer radikalt enn den noe vagere planen som til slutt ble vedtatt, mener mange at det er den mest ambisiøse planen vi har sett for å redusere forbruket vårt noensinne fra en myndighet som EU. Nå er håpet at pandemien ikke bremser fremgangen i arbeidet.

For mens handlingsplaner utarbeides og implementeres vokser fjellet av avfall, øker klimautslippene og tømmes minerallagrene på jorda. Om 20-30 år er det for eksempel tomt for kobber. Og selv om vi i Norge leverer mye til gjenvinning, blir ikke alt dette effektivt gjenvunnet. Dessuten er gjenvinning energikrevende og forurenser. Gjenvinning er løsningen først etter at ting er brukt lenge.

Selv sitter jeg her med en barnejakke hvor glidelåsen er blitt ødelagt og lurer på: skal jeg levere den til reparatør og betale 400 kroner for å få den reparert (om det overhodet er mulig) eller kjøpe en ny jakke for den samme prisen? Vi er stort sett bare mennesker som prøver å få hverdagen til å gå opp. Hovedansvaret for at forbruket går ned må ligge hos produsenten som må lage ting som varer og myndighetene som har makt til å gjøre reparasjon billigere og mer tilgjengelig.