Oljefondet, del 2: Den etiske blindsonen

Første gang jeg møtte Ina Tin var før viruset hadde boltet oss til hjemmekontor. Derfor la jeg merke til at hun la mobilen utenfor rommet da bakgrunnssamtalen vår gikk inn på Saudi-Arabia. Tin er ekspert på landet, og arbeider med Oljefondet for Amnesty. Hun har vært med på å avdekke at fondet har investert i et selskap som bidrar til overvåkning brukt av en diktator, og hun har fått indikasjoner på at hun selv også blir forsøkt overvåket. Tin mener forvaltningen av Oljefondet mangler verktøyene til å opptre forsvarlig i land med manglende grunnleggende individuelle rettigheter.

Dette problemet har regjeringen satt ned et offentlig utvalg til å se nærmere på, og innen 15. juni skal utvalget ledet av professor Ola Mestad levere sin vurdering av hvordan Oljefondets etiske retningslinjer bør tilpasses i lys av at fondet har vokst voldsomt og er mer jevnt investert over kloden. Fra å være først og fremst investert i Europa og Nord-Amerika blir fondet stadig større i andre deler av verden, såkalte fremvoksende markeder. Det byr på noen nye utfordringer.

En varslet etisk katastrofe
Som en del av internasjonaliseringen kjøpte Oljefondet seg i 2015 inn i 34 saudiarabiske selskaper, blant dem Saudi Telecom Company (STC). Den saudiarabiske staten er majoritetseier i teleselskapet, som ifølge Amnesty International betyr at selskapet i praksis er styrt av staten. Videre har menneskerettighetsorganisasjonen dokumentert at selskapet bidrar til overvåkning av sine kunder, gir informasjon til de saudiarabiske myndighetene, som igjen bruker den til å rettsforfølge fredelige menneskerettighetsforkjempere som terrorister.

– Vi vet at Saudi-Arabia begår systematiske brudd på menneskerettighetene. Da Oljefondet gikk inn i landet i 2015 visste vi det ville bli en utfordring å overholde de etiske retningslinjene, sier Ina Tin, seniorrådgiver i Amnesty. Derfor bestemte de seg for å undersøke ett av selskapene, som en test.

– Det var ganske opplagt å se på STC fordi det allerede var informasjon ute om at saudiarabiske myndigheter kjøper overvåkningsteknologi av vestlige og israelske selskaper, og at de målrettet overvåker menneskerettighetsforkjempere. Vi vet også at myndighetene forsøker å kontrollere meningsutvekslinger på nettet. I tillegg er det lovgivning i landet som tilsier at teleoperatørene i Saudi-Arabia er pålagt å dele informasjon om kundene med myndighetene. Og i dette tilfelle var jo i tillegg staten en majoritetseier gjennom det statlige investeringsfondet som kronprins Muhammed bin Salman leder. Det er en direkte linje fra selskapet til myndighetene. Da vi undersøkte fant vi eksempler på informasjon som bare kunne stamme fra overvåkning. Den ble brukt som bevis i rettsprosesser mot menneskerettighetsforkjempere som har blitt dømt til mange års fengsel for sitt arbeid for menneskerettighetene, sier Tin.

Den dag i dag sitter menneskerettighetsforkjemperen Abdulaziz al-Shubaily fengslet for blant annet å ha sendt Amnesty en e-post. Organisasjonen mener den informasjonen bare kunne vært skaffet gjennom overvåkning med hjelp fra STC. Hvordan kunne Oljefondet ende opp i et slikt selskap?

Når avkastning er det eneste målet
Oljefondet skal ikke være investert i selskaper som er ansvarlige for grove eller systematiske krenkelser av menneskerettighetene. Dette skal gjennomføres ved at Norges Bank, som forvalter oljefondet, fokuserer på å sikre høyest mulig avkastning med en moderat risiko. I etterkant overser Etikkrådet porteføljen, undersøker selskaper de tror kan bryte retningslinjene, og anbefaler eventuelt etisk begrunnede uttrekk. Etikkrådets arbeid er grundig, og det tar ofte ett års tid, noen ganger lenger, ifølge sekretariatsleder Eli Anne Lund. Når tilrådningen er gitt, er det opp til hovedstyret i Norges Bank å fatte et faktisk vedtak om utelukkelse eller ei. Det tar vanligvis opptil ett år. Etikkrådet kan ikke forhåndsvurdere selskaper før Oljefondet kjøper aksjer.

Riktignok er det noen unntak fra regelen. Det finnes næringsaktivitet som nødvendigvis bryter de etiske retningslinjene. Det beste eksempelet er “beaching”, som er å kjøre et skip på land for å hugge det opp. Praksisen skjer ofte på steder der arbeidsforholdene er svært dårlige og uten at båtene tømmes for miljøgifter på forhånd. Etter en kort behandling vil Etikkrådet anbefale uttrekk av selskaper som driver med beaching, på bakgrunn av både miljøkriteriet og menneskerettighetskriteriet. Derfor kjøper Norges Bank heller ikke i aksjer i selskaper de vet driver med beaching.

Må bryte menneskerettigheter for å følge loven
Beaching er et eksempel på en praksis som de facto forhåndsfiltreres ut fra Oljefondet. Det finnes nok av eksempler på andre praksiser som kunne hatt en lignende stilling, for eksempler investeringer i land der selskaper må bryte menneskerettighetene for å overholde nasjonal lov. Det gjelder for eksempel alle banker i Saudi-Arabia, der loven krever ektemannens godkjenning for at kvinner skal inngå avtaler, og teleselskaper som STC. Disse selskapene bryter menneskerettighetene, men kan i dag ikke forhåndsfiltreres.

– Vi fant bevis for at det er en overveiende sannsynlighet for at dette ikke er en enkeltstående hendelse, men at det er en “set up”. Selskapene er tvunget til å være involvert i myndighetenes menneskerettighetsbrudd. For oss er dette et eksempel på at selve forvaltningsmodellen til Oljefondet er problematisk. Det ser ut til at de går inn i fremvoksende markeder uten å ha gjort en menneskerettslig risikoanalyse. Den kritikken håper jeg Stortinget og etikkutvalget tar opp, sier Tin.

Kort tid etter at Amnesty kom med avsløringen trakk Oljefondet seg stille ut av STC.

– Jeg tror ikke de hadde solgt seg ut av STC hvis ikke de hadde fått de kritiske kommentarene fra oss, sier Tin. Men det er ingen automatikk i at kritisk søkelys fører til nedsalg: I fjor kunne Aftenposten avsløre at Oljefondet er investert i selskapene Hikvision og Dahua, som leverer overvåkningsutstyr til interneringsleirene i Kina, hvor det rapporteres om at over en million mennesker sitter fengslet, først og fremst fordi de er uigurer. Oljefondets eierandeler har ikke endret seg siden avsløringene.

STC: En suksesshistorie for Oljefondet?
På én måte er STC et eksempel på et vellykket system: Oljefondet er åpne om hvor de investerer, som muliggjør ettergåelse fra ikke-statlige organisasjoner. Oljefondet møter jevnlig norsk sivilsamfunn, og er tydeligvis åpne for påvirkning.

– Isolert sett viser det at de politisk besluttede etiske retningslinjene gjør fondet sensitivt for omdømmetap. Man kan faktisk snakke med Norges Bank og Etikkrådet, og de lytter til god argumentasjon fra sivilsamfunn i Norge. Men først og fremst er denne historien foruroligende. For det betyr at det ikke er noen andre enn frivillige organisasjoner eller kritiske journalister, med få ressurser, som må grave fram disse sakene. Det som trengs, er at Oljefondet selv foretar aktsomhetsvurderinger, inkludert menneskerettslige risikoanalyser, før de investerer, svarer Tin.

Hun påpeker at det ville vært praktisk talt umulig for Norges Bank eller Etikkrådet selv å avdekke situasjonen, uten tips fra sivilsamfunnet: I Saudi-Arabia, akkurat som i andre "fremvoksende markeder", bruker Oljefondet eksterne forvaltere. De har lokalkunnskapen som er uvurderlig for å holde seg unna risikable selskaper. Denne utplukkingen gjør at Oljefondet bare er investert i en tredel av de ca. 2 500 selskapene som Oljefondets referanseindeks inneholder. Likevel illustrerer STC-eksemplet at eksterne forvaltere ikke gir fullgod kvalitetssikring i land der ytringsfriheten er begrenset: De ville aldri turt å varsle Norges Bank eller Etikkrådet om etiske brudd, fordi en slik ytring ville blitt straffet hardt.

Pia Rudolfsson Goyer har tidligere jobbet med Oljefondet som medlem av Etikkrådets sekretariat og skrev i 2019 en rapport for Amnesty om temaet. Hun forklarer at Etikkrådet må identifisere og prioritere blant de 9200 selskapene de har aksjer i. Den første av to måter å gjøre dette på, er ved at man får informasjon fra pressen, forskning eller sivilsamfunn. Etikkrådet kjøper tjenester som gir gjennomganger av slik informasjon hver måned.
– Den typen informasjon mangler ofte i land med lav grad av ytringsfrihet, og i et brev til Finansdepartementet påpeker Etikkrådet at det gjør det vanskelig for dem å gjøre jobben sin. Den andre metoden bygger på en risikotilnærming. Da undersøker Etikkrådet hvilke bransjer som representerer høy etisk risiko, og selskapene innenfor dem. Tekstilindustrien har vært en slik industri, som Etikkrådet har undersøkt spesielt, sier Goyer.

I land med lav grad av ytringsfrihet kan det altså være vanskelig å fange opp bekymringer knyttet til etikken. Men også selve etterforskningen kan være vanskeligere
– En viktig del av Etikkrådets arbeid er å undersøke selskapers aktiviteter på bakkenivå. I noen land er dette en utfordring. Det kan for eksempel være farlig å reise inn, eller stor grad av overvåkning. I land med lav ytringsfrihet kan det være vanskelig for investorer å vite akkurat hva de investerer i, forteller Goyer.

Lett å trekke seg ut av små verstinger, men ikke store
Det er egentlig noe tilfeldig at Oljefondet kunne selge seg ut av STC i det stille. Norges Bank skal egentlig ikke foreta “etiske” avgjørelser, kun finansielle. Men de kan gjennomføre et “risikobasert nedsalg”, der det er høy risiko for at et etisk brudd i det lange løp vil få finansielle konsekvenser, for eksempel skattesnusk. Men Norges Bank kan bare gjøre dette med selskaper som er små nok til at et nedsalg ikke vil føre til et stort avvik fra referanseindeksen - det vil si det “gjennomsnittet av verdens børser” som er utgangspunktet for Oljefondets portefølje. Dersom de for eksempel fant brudd i Nestlé, kunne de ikke gjort noe annet enn å tipse Etikkrådet, og vente til de hadde sett på saken.

– Det er et kjempestort paradoks at Norges Bank, som forvalter Oljefondet, kan velge å trekke seg ut av de små verstingene, men ikke de store verstingene. Og det åpner jo for diskusjonen om Oljefondet må være indeksbasert på den måten det er i dag i det hele tatt. Det er bakgrunnen for at vi har foreslått en etisk forhåndsfiltrering til Mestad-utvalget som snart kommer med sin anbefaling. En slik ordning innebærer å forhåndsgodkjenne selskaper basert på en rekke parametre, og unngå investeringer med høy etisk risiko. Det vil være det neste steget for Oljefondet, som tidligere har tatt en ledende rolle for etisk investering internasjonalt, avslutter Tin.

Hvordan kan en slik forhåndsfiltrering fungere? Det skriver vi om i neste sak.

Del 3: Kan Oljefondet luke ut verstingene før det investerer?