Del 3: Kan Oljefondet luke ut verstingene før det investerer?

Oljefondet investerer stadig mer i såkalte fremvoksende markeder, der lover og regler kan se svært annerledes ut enn i vestlige land, og der tilgangen på informasjon er lav. Bør Oljefondet da gjøre etiske risikovurderinger i forkant av investeringer? Det er ett av spørsmålene som det offentlige utvalget ledet av professor Ola Mestad skal besvare innen 15. juni.

Forrige sak viste hvordan Oljefondet nesten på autopilot endte som investor i Saudi Telecom Company (STC), et teleselskap i et land hvor loven tilsier at selskapet må overgi informasjon om sine kunder, som vi vet blir brukt i rettssaker mot menneskerettighetsforkjempere. Oljefondet burde dermed på forhånd ha skjønt at investeringen ville bryte med de etiske retningslinjene. I stedet kom den vurderingen i etterkant, drevet fram av Amnesty.

Slik kan en etisk forhåndsfiltrering fungere
Hvorfor er det ikke krav om etiske vurderinger i forkant av investeringer, og hvordan kunne en slik ordning sett ut? Pia Rudolfsson Goyer har tidligere jobbet med Oljefondet som medlem av Etikkrådets sekretariat, og arbeider i dag med ansvarlige og bærekraftige investeringer som leder i rådgivningsselskapet CorpAbility. På oppdrag fra Amnesty skrev hun i fjor vinter en rapport om temaet. Den anbefaler en etisk forhåndsfiltrering som baserer seg på informasjon om land, selskaper og bransjer. I land hvor kvinner trenger en manns godkjenning for å inngå kontrakter burde man for eksempel unngå investeringer i selskaper som leverer banktjenester. Det samme gjelder teleselskaper i diktaturer, som gjerne brukes til overvåkning. Med en slik tilnærming vil ikke filtreringen av tele- eller bankselskaper bety at andre bransjer i landet nødvendigvis filtreres ut. Detter er løsningen Amnesty ønsker.

En annen måte å gjennomføre etisk forhåndsfiltrering på, kan være å sannsynliggjøre etiske brudd ved å kombinere informasjon om individuelle rettigheter i et land. I land med lav rettssikkerhet og ytringsfrihet og svake frie medier, dårlige arbeidsforhold og høy risiko for menneskehandel er den etiske risikoen stor, generelt sett. I og med at Etikkrådet er avhengig av tilgang på kritisk informasjon for å operasjonalisere de etiske retningslinjene, og Norges Bank Investment Management (NBIM), som forvalter fondet, trenger det samme for å utøve eierskap som bedrer forholdene, kan man argumentere for at Oljefondet ikke burde investere i slike land overhodet. Det vil være å gå enda lengre enn Amnestys forslag.

En slik ordning kan ha en rekke positive virkninger. Først og fremst ville det minske sannsynligheten for at Oljefondet investerer i selskaper som bryter de etiske retningslinjene. For det andre kan man tenke seg at land og selskaper vil gjøre tiltak for å bedre sin etiske “poengsum”, for å komme inn på listen over godkjente selskaper i Oljefondet. Hvis andre investorer følger etter, kan vi håpe at autoritære land ser seg nødt til å mykne opp.

Det utenrikspolitiske oljefondet?
Så hvorfor har ikke Stortinget innført en slik ordning for Oljefondet? Først og fremst er det på grunn av av frykten for "politisering” av fondet.

Kristin Halvorsen har erfaring med Oljefondet som finansminister fra SV. I dag er hun leder i Cicero senter for klimaforskning, og arbeider for at investorer og bedrifter skal forstå de økonomiske konsekvensene av klimaendringer og klimapolitikk. Halvorsen er skeptisk til en ordning som kan ende opp som en liste med land man ikke skal investere i, fordi fondet ikke må bli oppfattet som en del av norsk utenrikspolitikk.
– Jeg mener det er noen penger vi ikke vil ha. Selv om vi kanskje har tapt 200 milliarder kroner på å være ute av tobakk så mener jeg at de pengene er uetiske. Kriteriene og vurderingene av atferd trenger nok en oppfriskning. Men det er alltid en balansegang. For man vil ikke bli oppfattet som for politisk. Ta for eksempel i diktaturer: Det er helt riktig at det er vanskelig å få innsikt i faktisk virksomhet når man ikke har faktisk informasjon. Men da er det viktig at åpen informasjon er et kriterie, ikke en liste med land vi skal holde oss unna, sier Halvorsen.

– Dette hadde ikke noe å gjøre med at vi hadde en raddis-finansminister
Halvorsen trekker frem et eksempel fra sin tid som finansminister, hvor objektive kriterier var helt nødvendig.
– Vi trakk oss for eksempel ut av Walmart i USA, fordi de hadde underleverandører som brøt menneskerettighetene. De stengte mennesker inne, det var de grusomste forhold for arbeiderne. Det var horrible historier. Da avgjørelsen ble offentliggjort gikk den amerikanske ambassadøren i Norge absolutt berserk, fordi han mente det var et politisk uttrekk, og at dette skjedde fordi USA var et åpent land hvor man kunne finne ut av alt. Han mente andre land hadde like alvorlige brudd, men at vi bare ikke kunne finne ut av dem. Da ble det en stor diskusjon om hvor politisk oljefondet var. Da var det utrolig viktig at vi kunne gå tilbake og vise til kriteriene. Dette hadde ikke noe å gjøre med at vi hadde en raddis-finansminister som var skeptisk til USA, sier Halvorsen.

Også Pia Goyer, som har skrevet rapporten for Amnesty, er skeptisk til å forhåndsfiltrere ut selskaper fullstendig, selv om det kan gjøres mer omfattende vurderinger i forkant av investeringer.
– Jeg er opptatt av at det også skal være en forhåndsvurdering, som ikke nødvendigvis betyr å filtrere selskapet helt ut. Vi kan tenke oss at NBIM bruker informasjonen fra slike etiske forhåndsvurderinger til ikke nødvendigvis holde seg helt ute av selskaper, men opptre med større aktsomhet. Det kunne vært et dynamisk verktøy som bidro til å bedre eierskapsutøvelsen, sier Goyer.

Oljefondet må ta en etisk lederrolle
En av dem som har kjempet hardest for at Oljefondet forhåndsfiltrerer potensielt uetiske selskaper er Ina Tin, seniorrådgiver i Amnesty. Hun har selv vært med på å påvise grove menneskerettighetsbrudd i Oljefondets investeringer, og deler ikke Halvorsens skepsis til forhåndsfiltrering.
– Filtreringen må jo være basert på kriterier, man ekskluderer ikke land man ikke liker, men man vurderer risiko for å bryte de etiske retningslinjene i land, bransjer og selskaper. Redselen for utenrikspolitikk er egentlig naiv, fordi investeringene blir oppfattet som politiske rundt om i verden. Et godt eksempel på det er da den saudiske ambassaden på Twitter trakk fram at Slyngstad [Oljefondets direktør, journ.anm.], som svar på kritikk fra Stortinget, sa at han investerer ikke i land, men i selskaper. Det ble brukt som et argument for at Oljefondet skulle investere i Saudi-Arabia, og Saudi-Arabia bruker investeringene for å trekke til seg andre investorer. Når Oljefondet går inn i land som ikke forholder seg til menneskerettighetene, så er det en fjær i hatten for regimene, sier Tin. Amnesty argumenterer for at Oljefondet, som har en lederrolle i utviklingen av standarder på veldig mange andre områder, burde ta en lederrolle i å utvikle en indeks som er screenet ut fra en rekke parametre, blant annet menneskerettigheter, sier Tin.

Men hva hvis vi snudde det helt om? I neste sak skriver vi om aktivisten som vil ta Oljefondet fra “do no harm” til “do good”.

Del 4: Kan Olje-Norge kjøpe seg en bedre verden?