Lydighet bringer verden fremover til full stans

Jeg innleder gjerne dagen med å tygge litt på dagens sukk på side 3 i Klassekampen. En morgen traff dette meg med uvanlig styrke: «Lydighet bringer verden fremover til full stans». Den samme dagen spiste jeg lunsj med min gode venn Jens som er arkitekt. Han kunne berette at han nylig, i en alder av 52 år, har sluttet seg til en gjeng som sprayer graffiti utenfor y-blokka, for å markere sin avsky mot hva de opplevde som en ikke-demokratisk prosess. Jens var tydelig egenstyrket av sin deltakelse i dette fellesskapet, han hadde fått en ny glød. Entusiasmen hans rørte meg dypt. Hendelsene denne dagen ga bensin til en vedvarende bevisstgjøringsprosess omkring troskap i meg, som jeg planlegger å holde aktiv inn i evigheten.

Småbarnas elementære behov fremmer ikke BNP
I Norge sender den lydige borger ettåringen sin i barnehage, for å bidra til nasjonens suksesshistorie om likestillingen og vår unike velferdsstats uendelige behov etter økt brutto nasjonalprodukt. Eventuelt, og kanskje nærmere sannheten; næringslivets behov for vekst. Som psykolog Torild Skard og mange fagfolk med henne stadig påpeker i den offentlige samtalen, så neglisjerer vi uansett med dette småbarnas elementære behov. Slike innvendinger avfeies gjennomgående som bakstreverske. Resultatet av denne fatale systemdefekten er en omsorgskrise i samfunnet, som rammer den psykiske helsen til nye generasjoner av barn, unge og voksne. Den norske fellesskolen har blitt en arena for politikernes prestisjeprosjekter, og har rett og slett tapt barnas behov for livsglede av syne. Blant symptomene finner vi økning i ADHD og spesialundervisning. Det finnes barn i hver eneste skoleklasse som ved å skille seg ut fra et stadig snevrere normalitetsbegrep, blir gjort til et problem for omgivelsene. Stine Hjerpbakk, utreder i Manifest tankesmie, setter i Dagbladet (1/7-2020) fingeren på at skolestress har blitt den viktigste årsaken til psykisk uhelse hos barn og unge. Hvordan i all verden havnet vi der? Stress oppstår når en person opplever å ikke ha kapasitet til å møte omgivelsenes krav og forventninger, og for altfor mange barn er det slik skolen oppleves. For å bøte på dette settes det i gang tiltak som stressreduserende programmer og mindfulness-øvelser. Det er altså barnet selv som må lære seg å håndtere stresset. Hva skal til for at vi skjønner at systemet er problemet?

Hva skal til for at vi skjønner at systemet er problemet?

Alderdom i sus og dus på bekostning av andres livsbetingelser
Fasen «barndom» har rett og slett blitt degradert til en forberedelse til voksenlivet (les: arbeidslivet). Vår unike arbeidslinje, som danner grunnlaget for hvordan vi planlegger institusjonaliseringen av menneskers liv fra vugge til grav, er for øvrig også kilden til et forbruk langt forbi klodens smertegrense. Å be om å få jobbe mindre er, til tross for dette, nærmest tabubelagt. For fulltidsarbeid regnes i vårt samfunn som roten til alt godt. At vi må passe oss for deltidsfella kan vi lese med store røde blokkbokstaver jevn og trutt. Senker du pulsen ved å legge inn pauser i livet ditt, svikter du nemlig ikke bare det nasjonale fellesskapet, du taper også i pensjonspoengrittet. Rittets gjeveste premie er tilstrekkelig med poeng til å sikre en alderdom i sus og dus, med midler som har forrentet seg på bekostning av andres livsbetingelser – fordi vi fortjener det.

Dugnadsnasjonen sitter igjen med blodpenger og moralsk overlegenhet
Og det stopper ikke her. For «dugnadsnasjonen» Norge sluntrer dessuten unna sin humanitære plikt utover landegrensene og stiller patetiske særkrav for å slippe å bidra i en dugnad som handler om å hjelpe barn fanget i et tilnærmet helvete. Ingen andre land har stilt lignende premisser for å hente ut barn fra Moria. Norge ber landene i «nærområdene» vise raushet og yte beskyttelse til dem som flykter, mens det blir et uttalt mål for norsk politikk at færrest mulig skal få det samme hos oss. I Jemen er den norske stat medansvarlige for at 22 millioner sulter i hjel: I 2018 var Norge blant 20 land på topp i verden som eksportør av konvensjonelle våpen. Verdien av dette for oss norske borgere lå på totalt 5,8 milliarder kroner. I tillegg investerer vi massivt i bedrifter som er fullstendig skruppelløse i sin ødeleggelse av mennesker og natur. Som Rahmiima Mahamud så presist formulerer sin tekst om «Norges blodpenger» i Klassekampen (30/06-20), gjemmer vi oss bak diffuse kategoriseringer og vage formuleringer, og sitter igjen med blodpenger og moralsk overlegenhet.

Å bæsje på kateteret
Jeg leser Wenche Mühleisens, Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden, og blir inspirert av beskrivelser av aksjonister, som ville riste nasjonens nevrotiske borger ut av taushet og fortrengning ved hjelp av det de kalte «direkte kunst». En av aksjonene fant sted på universitetet i Wien. Aksjonistene Otto Muehl, Günter Brus og Oswald Wiener leste et manifest for studentene i universitetets aula og avsluttet aksjonen med å bæsje på kateteret under avspillingen av nasjonalsangen. Jeg har selv lenge kjent på at smaken i munnen stadig blir beskere under feiringen av nasjonaldagen, og den vitner om at naiviteten som ligger til grunn for min fedrelandskjærlighet, skaller av. Ja vi elsker dette landet, som det stiger frem. Gjør vi virkelig det? Laks meg her, og Equinor meg der, vi gir med høyrehånda og tar det dobbelte med venstre. Hvor i all verden er komiteen for helhetlig tenkning?

Denne festen er en flopp
Jeg er lei for å måtte opptre som festbrems, men denne festen er en flopp. På vår ferd i full fart fremover, drevet av streben etter vekst og pensjonspoeng, er skylapper det eneste som kan redde oss fra selvforakten, om vi ikke er skruppelløse tvers igjennom. Skylappene er det uansett noen andre som betaler for. Oljefondet med sine gylne retningslinjer balanserer på en knivsegg hvor Onkel Skrue-genet kontinuerlig vil havne i strid med hensyn til mennesker og natur. Snart ser også dette kvasi-etiske fondet ut til å skulle ledes av en kar hvis selskaper kontrollerer x antall skjulte milliardverdier gjennom investeringer i skatteparadiser – et system beskrevet av Erling Borgen som oppsiktsvekkende bedragersk og ugjennomtrengelig. Bærekraftig oljeproduksjon er en selvmotsigelse, og pensjonen vår består langt på vei av blodpenger. Summen vi kan forventes å få utbetalt er dessuten opparbeidet på bekostning av tid med våre nærmeste. Her finnes altså ingen vinn-vinn i sikte, kun en lang rekke tap.

Avromantiser rikdommen
Norge er et av verdens rikeste land. For hver tiende riking i verden, finner vi ni fattige. De fattige lider mer enn de rike nyter, rett og slett fordi de som har mye som regel bare vil ha mer, skriver professor Thomas Hylland Eriksen i «Storeulvsyndromet». Hylland Eriksen omtaler dette fenomenet som hedonisk tilpasning, at vi venner oss til nytelse, slik at gleden ved for eksempel å skaffe varmekabler på badegulvet gradvis synker og temmelig raskt er tilbake til nullpunktet. Det finnes en hel del forskning som tyder på at velvære ikke har noen opplagt sammenheng med inntekt, med unntak av for dem som lever i absolutt fattigdom. For har du ikke nok til å dekke dine egne, eller dine barns primærbehov, så er livet åpenbart temmelig brutalt. Professoren presiserer at det ikke er en romantisering av fattigdom som er tiltrengt, men en avromantisering av rikdom. I vår norske boble bør det sosioøkonomiske spriket i befolkningen også ned. Å øke formueskatten i eget reir og innføre en universell basisinntekt for alle ville være en bra start. Vi trenger et nytt målesystem for livskvalitet i Norge. For som Per Fugelli sa, så gjør materialismen samfunnet trangere og mennesket smalere (NOK-punktet, 2009).

Hva skjer når de utopiske oasene tørker inn?
Det er på tide å ta stilling. Lydighet for lydighetens skyld er ikke noe for meg. Jeg finner cd-skiva med Jarle Klepps «Fittesatan anarkikommando» og brøler med mine lungers fulle kraft. Melder meg så inn i Extinction Rebellion, hvor et av prinsippene er at vi forlater vår komfortsone og går til aksjon for å skape endring. Det rare er at utenfor «komfortsona» majoriteten fyller med allslags gjøren og streben, er det dørgende stille. Det er det som gjør det nærmest uutholdelig. For bare i stillheten kan vi møte oss selv i døra, og ta stilling til om det mennesket vi møter, røres ved det som gir tone. Jürgen Habermas sa en gang noe veldig fint: «Hva skjer når de utopiske oasene tørker inn? Da sprer det seg en ørken av rådløshet og banalitet». Svarttrostens intense sang i morgentimene gir meg håp om at av denne ørkenen kan noe nytt atter gjenoppstå.