Når det rakner

Jeg leser for tiden en bok med sønnen min på sengekanten som forteller om ulike dyrearter og økosystemer. Forleden kveld leste vi om en stokkmaur som lever langt inne i Amazonas. Mens den krysser skogbunnen på jakt etter friske blader, tar plutselig en sopp kontroll over hjernen dens og styrer den oppover en plante og får den til å bite seg fast i et blad. Rett etterpå springer det ut noen skudd fra hodet til mauren. I disse skuddene ligger soppsporer, som vil falle mot bakken og komme i kontakt med et annet intetanende offer, før det hele starter på nytt. Forfatteren skriver at livet i jungelen av og til kan virke brutalt, men dette er bare skogens måte å holde seg frisk på. Soppen angriper arten det er flest av, og hindrer dermed overbefolkning. Slik balanserer naturen seg selv, og bevarer det unike økosystemet. Når vi leser slike ting snakker jeg og barna om hvordan naturen virker og hvordan vi er en del av den. Kanskje noe sånt kan skje med oss også. Kanskje kan arten vår angripes utenfra av pandemier, eller innenfra av matmangel og overbefolkning. Uansett, så er det naturens systemer. Vi står ikke utenfor og kikker inn, men er en del av det hele enten vi vil eller ikke. Det er ikke noe å være redd for og det er heller ikke en kraft vi i stor grad kan kontrollere, men vi kan bestemme oss for hvilken rolle vi vil spille i det hele.

Hvorfor vi ikke klarer å sprenge rammene på systemet innenfra

Når vi diskuterer alt fra lande- og kommunegrenser, aksjemarked og økonomi, boligmarked, arbeidsplasser og forsikring, til lover og skolepensum, er alt dette fragmenter av konstruerte og i stor grad tilfeldige systemer. Andre vendinger i vår historie ville naturlig nok resultert i helt andre systemer og rammer. Enda viktigere; i tillegg til å være produkter av historiske retninger er de alle også skapt innenfor vår begrensede kapasitet til å se og forstå. Behovet vårt for rammer, som bare blir større i en stadig mer uoversiktelig globalisert og teknologisk verden, har imidlertid ført til en urokkelig tiltro til konstruerte systemer og gitt dem makt til å spinne i vei uten vår bevisste assistanse. Dette har skapt høyst virkelige konsekvenser som vi ikke har forutsetninger for å forstå til det fulle. Kanskje er vi på vei inn i vår egen utryddelse, kanskje vil sivilisasjonen vår kollapse for så å kunne gjenoppbygges, kanskje klarer vi å hindre at katastrofen treffer alle like hardt. Vi vet ingenting for sikkert, for vitenskapen vår har naturligvis også sine begrensninger, drevet frem av samme systemer og nærsyn som alt annet. Men utsiktene er ikke lyse.

Dette kan virke som en irrelevant metadiskusjon i en tid med mer prekære politiske spørsmål, men uansett hvor selvsagt kjensgjerningen om konstruerte systemer måtte virke, så finner de fleste av oss det vanskelig å ha et bevisst forhold til forskjellen på disse og de naturlige systemene. Noe som ikke bare kan forklare hvordan noen finner det fornuftig at dagens levesett bør trumfe overlevelsen av økosystemene som vi er avhengige av, men det kan også forklare hvorfor resten av oss ikke klarer å sprenge rammene på systemet innenfra.

Vi fortsetter å skulle ‘løse’ oss ut av enhver ny selvpåført krise

Utfordringen til de av oss som er systemkritiske, er nemlig at denne boblen av konstruert virkelighet omslutter også oss. Det siste året har jeg tenkt mye på hvordan jeg selv har arbeidet med klima- og miljøsaken. Til tross for at jeg var uttalt kritisk til eksisterende systemer, bidro jeg ubevisst til å holde dem i live? Sementerte jeg dem ved å godta systemvennlige kompromisser som økonomiske sanksjoner og insentiver, forbrukermakt, sirkulær økonomi, bærekraftig utvikling og grønn teknologi? Forsterket jeg avstanden mellom ‘oss og naturen’ ved å intellektualisere og politisere en relasjon som er like gammel som menneskeheten selv? Hindret jeg et avgjørende helhetsblikk ved å tilpasse meg dagens reduksjonistiske fragmentering av virkeligheten, i håp om at enkeltsaker lettere oppmuntrer folk til å ta ‘små grep i hverdagen’? Jeg tror det. Men mer enn disse grepene som jeg brukte i en blanding av god tro og antagelsen om at ting måtte endres innenfra, pustet også selve motivasjonen min liv i systemet jeg prøvde å endre. Som mange andre ble jeg drevet av å skulle ‘redde jorden’; en fortelling om en jordklode i krise, som for min del ble ledsaget av noe jeg etterhvert har gjenkjent som min egen dødsangst, samt behovet for kontroll. Det er ikke bare enkelt å skulle så tvil om egne tanker og handlinger, men analyserer man denne fortellingen ser man sterke spor av menneskeskapte systemer og en kulturarv fra blant annet opplysningstiden, som i økende grad forsøker å separere menneske fra natur og gi oss gudelignende kontroll over omgivelsene. Dette forklarer hvorfor vi, med hardnakket tro og begeistring, fortsetter å skulle ‘løse’ oss ut av enhver ny selvpåført krise. Dette til tross for at historien også viser hvordan våre velmente forsøk på å ta kontroll over både natur og medmennesker har skapt uforutsette og alvorlige bivirkninger, og som med dagens teknologiske ‘fremskritt’ øker i effekt i et skremmende volum.

Mauren i Amazonas hadde nok liten bevissthet om at den utgjorde en trussel mot økosystemet. Slik sett er menneskets svøpe at vi forstår hvilken skvis vi befinner oss i, noe som også gjør det forståelig at vi ser oss om etter våpen for å unnslippe. Den kulturelle ryggsekken vi bærer med oss gjør imidlertid at vi automatisk griper etter de som ligger oss nærmest, nemlig våpen av kontroll. Gir tidsnøden oss ingen andre valg enn å fortsette med kriseløsing innenfor de rammene vi tross alt kjenner, eller finnes det en annen måte å forholde seg til dette på? Hva vil skje om vi tillater oss å erkjenne hva vi har gjort, og hva vi er, uten å ta den magiske pillen av håp og løsninger?

Å se oppriktig fram til at naturen en gang bryter opp asfaltveiene

Hvis det er et paradigmeskifte vi er ute etter, så sier det seg selv; det lar seg vanskelig gjøre å sprenge rammer i en konstruert virkelighet. Jeg tror heller ikke man redder jorden. I alle fall ikke så lenge startstreken skal handle om hvordan vi kan kvitte oss med systemer og hva vi skal erstatte dem med. Til det må vi anta at vi er for forutinntatte og partiske. Hva om vi ikke kommer utenom å først måtte bli mer ydmyke og utforskende angående hva det vil si å være et menneske, og om det prinsipielt sett er mulig, eller i det hele tatt viktig å ‘redde oss’? For dette er jo ikke jordens eller universets krise, det er menneskets. Den er heller ikke uten sidestykke i historisk forstand. Den har bare mangedoblet seg i effekt. Andre arter har på dramatisk vis dødd ut før oss, til og med menneskelige sivilisasjoner har gått under. Dette kan høres påtatt likegyldig ut. Jeg innser også at det er et privilegium å snakke om krise som noe som kan eller vil skje. Ikke alle har vært like skånet som oss. Jeg har imidlertid ingen tro på at våre vestlige løsninger skal bidra med noe frelse. Det å skulle ‘redde jorden’ lukter av en verdensanskuelse som setter konstruerte systemers løsninger og ideer foran de naturlige, og som ikke har forståelse for, eller tiltro til, at de naturlige systemene vil hanskes opp med det hele slik de finner det nødvendig – det samme tankesettet som satte oss i denne skvisen i utgangspunktet. Først når virkelighetsforståelsen vår utfordrer kulturarven vi bærer på, og vi gjenkjenner dette tankesettet i oss selv, kan vi atter se på de menneskeskapte systemene og vurdere hvilke som tilfører og hvilke som skader. Ikke fordi vi skal redde jorden, den klarer seg fint uten oss, men fordi vi vil leve gode liv.

Han utbrøt med overbevisende entusiasme hvor vakkert det ville være når naturen en gang brøt opp asfaltveiene med røttene sine.

Jeg vet at mange drives fremover av tanken på et timeglass med stadig færre sandkorn, og at det jeg foreslår kan tolkes som ansvarsfraskrivelse eller en slags martyraktig kapitulasjon. Første gang jeg for alvor så den som en invitasjon til å være en del av noe større enn meg selv, var gjennom en kort samtale med en som jobbet som naturveileder og hadde en enorm interesse for planter og dyr. Jeg hadde da sluttet å håpe at uvisshet og krise kunne unngås, men fyltes enda tidvis med dyp angst og uro over fremtiden. Jeg husker ikke helt hva vi snakket om, men han utbrøt med overbevisende entusiasme hvor vakkert det ville være når naturen en gang brøt opp asfaltveiene med røttene sine. Jeg ante ingen frykt eller dødsangst i det han sa, heller ikke noe bitterhet eller sinne. Denne mannen forsto naturlige systemer. Han gjorde det han kunne for å ikke tilføre mer skade, men hadde også en intuitiv visshet om sin egen og sin arts flyktighet. Han klarte til og med å se det vakre i det, og dette bet seg fast i meg. Det er slike som han jeg vil ha rundt meg når de konstruerte systemene rundt meg rakner. Det er også i denne retningen min egen besluttsomhet nå driver meg. Prosessen med å ikke streve så fælt med å skulle ‘redde’ det hele, har vært intens, tidkrevende, arbeidssom og innimellom vanskelig. Det er unektelig en skummel tanke å skulle tillate kaos å utfolde seg, slik det garantert vil gjøre hvis vi slutter å forholde oss til systemene våre som premisser for løsninger og endring; et kaos vi merket konturene av når Covid-19-pandemien spredte seg også her til lands. Men kanskje er kaos uungåelig, enten man tillater det eller ikke.

Å sette ut varder som kan følges når de konstruerte systemene rakner

Jeg vender stadig tilbake til det Vanessa Andreotti sier om å assistere verden slik vi kjenner den inn i døden og være jordmor for nye begynnelser. Kanskje er det ene til og med avhengig av det andre. De som i mer eller mindre grad har akseptert hvor flyktige systemene våre er i møte med noe større, kan bidra ved å sette ut små og større varder som kan følges når de konstruerte systemene rakner. Noen av oss har sørget over endrede muligheter og virkelighetsbilder, og funnet at sorgen avtar og gir plass til nye gleder og muligheter; vi kan hjelpe andre å skape rom for endring og avslutninger som en naturlig følgesvenn. Andre har dannet mer systemuavhengige fellesskap som ivaretar hverandres behov, og kan gjøre det lettere for andre å ta ukonvensjonelle og usosiale valg blant en sosial art. Noen har opplevd stor urett og kan veilede oss i hvordan systemene vi konstruerer rammer andre, og hjelpe oss å skille det gode fra det destruktive. Noen har i en årrekke praktisert ikkedeltakelse i de systemene vi stiller spørsmål ved, og kan hjelpe oss å definere hva vi skal bevare og hva vi skal forkaste. Andre har lært seg å imitere naturlige systemer og kan lære oss metoder som kan livnære oss uavhengig av dagens rammer. Noen har utforsket mer intuitive utopier basert på det de føler er et godt (nok) liv. I beste fall vil disse om ti, tjue, tretti, femti eller hundre år kunne utvikles og bli byggesteiner i et annet samfunn. I verste fall vil de kunne hjelpe oss å leve et så godt liv som forutsetningene tillater, her og nå. I tiden som kommer er jeg sikker på at det vil være avgjørende at så mange som mulig øver på å utvide perspektivet fra kontroll til forståelse, og unngår å få panikk når de konstruerte systemene våre rakner.