Hvordan kan vi endre et selvødeleggende system?

«Opprop for systemendring» ble publisert i flere norske aviser torsdag den 25. juni, og jeg var med i aksjonsgruppa bak initiativet. Oppropet ga en konsis beskrivelse av hvordan et system basert på kontinuerlig forbruksvekst vil ødelegge vårt livsgrunnlag. Det oppfordret også politiske partier, organisasjoner og alle engasjerte til idédugnad for å komme med nødvendige mottiltak. Oppropet ble undertegnet av 75 akademikere og kulturpersonligheter, og flere har i ettertid gjerne villet undertegne. Men et aktuelt spørsmål er hvor man kan gripe fatt i det videre myldringsarbeidet. Mulighetene er mange, og jeg vil under komme med noen forslag, uten å gjøre bestemte prioriteringer.

Lovendringer

Etter uker med hytteforbud, kysse- og klemmeforbud, forbud mot større forsamlinger og Sverige-reiser, har mange uttalt at de kan tenke seg like strenge tiltak i forhold til miljø og den globale oppvarmingen. Det kan være makskvoter for antall feriereiser med fly, kvoter for innkjøp av fossilt drivstoff, høye avgifter på elektrisitetsforbruk over en viss grense, fossilfrie helger osv. Det er ikke grenser for hva en kan finne på av nye lover og forskrifter, men dette vil ikke være en systemendring, men en innskjerping av det systemet vi har.

Mange økonomer tror at avgiftsøkninger kan styre utviklingen i riktig retning, men avgiftsøkninger kan ikke innføres i stor stil uten at vi samtidig sørger for økonomisk utjevning. Dette vil kreve en mer radikal inngripen i det økonomiske systemet slik politikerne gjorde på 60- og 70-tallet da det både ble innført både prisstopp, lønnsstopp og bilfrie søndager. Å sette en grense for maksimallønn vil begrense mye destruktivt og prangende forbruk. Mange ivrer for «karbonavgift til fordeling» (KAF) som er jo er utprøvd i deler av Canada. Det vil si at all fossil energi tillegges en høy avgift og at disse pengene så spres jevnt ut over befolkningen. En kan forby investeringer i miljøbelastende virksomhet og også pålegge investorer og banker kun å investere i samfunnsoppbyggende og miljøvennlige prosjekter. En kan nekte import fra underbetalte arbeidere i forurensende fabrikker. Det kan også skje positive miljøvirkninger ved å begrense investorenes og øke de ansattes innflytelse på anvendelsen av bedriftenes overskudd. Mulighetene til statlig styring er nesten uendelige, men de forutsetter demokratisk oppslutning.

Et nytt økonomisk system

Økonomi betyr husholdning, noe jeg tolker som en rettferdig og bærekraftig fordeling av varer og tjenester. Dagens markedsøkonomi oppfyller ikke kravene til et godt økonomisk system. Dette viste seg tydelig under korona-nedstegningen. For at mange skal få de varene og tjenestene de trenger, er de selv nødt til å selge noe. I det øyeblikket de ikke selv kan selge, vil de ikke få noe som helst. I Norge fikk mange hjelp av statens hjelpepakker, mens i land uten oljeformue gikk det langt verre. Skjønt også i Norge gikk en rekke virksomheter konkurs, og et større antall mennesker måtte hente mat hos Kirkens Bymisjon og Frelsesarméen.

Dette viser at vi er fanget i et system hvor vi må forbruke for at andre skal få arbeid, men kloden tåler ikke det økende forbruket. Jeg tror vi kan leve bedre uten mye av det som tilbys til slag. En rimeglad person skrev på Facebook: «Når vi bare bruker det vi må, går økonomien i stå». Det er nok av mat, husrom, klær og andre nødvendige artikler. Vi må bare finne en bedre måte å fordele dem på. Sett i globalt perspektiv er det fremdeles mange som lever i kontinuerlig sult. Det er ikke fordi det ikke finnes mat, men fordi de ikke har penger. Det grunnleggende problemet er ikke arbeidsløshet, men inntektsløshet. Det er nok av uløste samfunnsoppgaver.

En løsning kan være å gi alle borgerlønn/grunninntekt. Det å få dekket nødvendig behov må bli en rettighet, ikke noe som avhenger av at man kan tilby en vare eller tjeneste på et marked. Drivkraften i dagens økonomi er egoisme og begjær. I en alternativ økonomi må drivkraften bli fornuft, skaperglede og opplevelse av mening ved å dekke reelle behov. Å endre økonomien i en slik retning krever mer enn enkle lovendringer. Det krever også en endring av mentalitet og verdisyn.

Økonomien er global, men i dag er det en skjev fordeling ved at mye av det vi kjøper i Norge er produsert ved svært lave lønner, mens det vi selger av olje laks og våpen er produsert med et svært høyt lønnsnivå. En utfordring er dermed å skape en mer rettferdig og bæredyktig verdenshandel. Antagelig vil det innebære at vi må lage mer av det vi trenger selv, men dette betyr ikke nødvendigvis at vi skal isolere oss fra omverden. Det trengs åpenbart mye nytenkning for å finne gode løsninger for en mer rettferdig og bærekraftig verdensøkonomi.

Vi kan ikke tenke ut en økonomi, den må skapes. Men i det skapende arbeidet kan vi støtte oss på det som finnes av konstruktive tanker. I Ove Jakobsens bok Økologisk økonomi er det presentert 40 ulike økonomer og tenkere som har ideer om hvordan en ny økonomi kan fungere. Her er det mange gode utgangspunkt for videre idéutveksling.

Må vi forberede en ny start?

Det finnes også de som hevder at dette systemet må gå til grunne, men at noe nytt kan vokse opp av ruinene. Spørsmålet blir da hvordan vi best kan forberede oss. Hvordan vi kan etablere små gropunkter for det nye? Det finnes de som allerede i dag prøver å leve mest mulig uavhengig av dagens system, og det finnes eksempler på nettverk hvor mennesker prøver å støtte hverandre i en slik målsetting. Noen vil betrakte slike holdninger som eskapisme, men alle konkrete forsøk kan gi ideer og inspirasjon til nye samfunnsformer. Slike forsøk kan også gi viktig erfaring om hvor de største utfordringene ligger. Vi som levde i jordbrukskollektiver på slutten av 70-tallet, ville vise verden at vi kunne bo og arbeide sammen i nær kontakt med naturen. Vi klarte et lavt forbruk og en høy grad av selvberging, men vi hadde svært mangelfull innsikt i samlivets- og samarbeidets kunst.

Indre frigjøring

Den amerikanske kunstneren og forfatteren Jenny Odell skriver at vi i dag er fanget i det hun kaller «the attention economy». Over alt fanges vår oppmerksomhet av noe nytt å kjøpe, noe nytt å oppleve og alt er basert på at noen skal tjene penger. I dette virvaret mister vi kontakten med det vesentlige i oss selv og i det sosiale livet. I boka How to Do Nothing – Resisting the Attention Economy skildrer hun sin egen frigjøringskamp. For henne dreier det seg om fugler, ikke bare å finne ut hva de heter, men også å finne ut hvordan de lever, hvordan de beveger seg og deres betydning i det økologiske systemet. For Odell er den viktigste informasjonen den hun selv henter ved å observere. På den måten oppnår hun verdifull kontakt med og innsikt i naturen. Men hun er også opptatt av at vi må begynne å interessere oss mer for våre medmennesker og for sammenhenger i alt som skjer rundt oss. I «the attention economy» fylles livene våre med løsrevet informasjon. og det gir mangelfullt grunnlag for å bli medskapende i samfunnsutviklingen.

Dette bare som et eksempel på den store eksistensielle samtalen om hva det vil si å være et menneske på en levende jord. Er vi oppstått ved en tilfeldighet og må nyte mest mulig mens vi kan, eller er vårt liv en del av større og meningsfull sammenheng? Et viktig element i en systemendring må være å bringe frem flere impulser til forståelsen av slike grunnleggende spørsmål, og mer tid til tenkning og samtale om hva det innebærer å være et menneske og hva som er vårt ansvar for naturen som helhet.

Hvilke svar vi finner på slike spørsmål vil ha stor innflytelse på hvordan vi engasjerer oss i den videre samfunnsutviklingen.