Truls Gulowsen: Ja til mer aktivisme

Denne saken ble først publisert i januar 2019.

Noen har skapt et inntrykk av at jeg og «den tradisjonelle miljøbevegelsen» i Norge er imot hardere tiltak, mer aktivisme og nye aktører på miljøfeltet. Det stemmer ikke.

I kjølvannet av min deltakelse i klimafestivalens interessante panelsamtale om behovet for mer radikale skritt i klimakampen, der også Inger Østenstad deltok som representant for nyetablerte Extinction Rebellion Norge, har noen skapt et inntrykk av at jeg og «den tradisjonelle miljøbevegelsen» i Norge er imot hardere tiltak, mer aktivisme og nye aktører på miljøfeltet. Det stemmer ikke. Personlig ønsker jeg alle initiativer og ideer til mer vellykket og slagkraftig miljøkamp velkommen, og jeg er overbevist om at målrettede aksjoner og kreativ sivil ulydighet har en viktig rolle å spille i miljøkampen.

Øverst på min ønskeliste i den kategorien akkurat nå er okkupasjon av områdene for nye rullebaner og meningsløse motorveier, skolestreik og andre streiker for bedre klimapolitikk og rettferdig omstilling helt fram til valget i alle kommuner, og et eller annet som kan hjelpe klimasøksmålet med å stanse det stadige råkjøret mot leting etter mer olje og gass verdens klima ikke tåler.

Det jeg imidlertid vil advare mot, uten å bli mistolket som formanende, er å tro det er enkelt å mobilisere tusentalls nordmenn til meningsfulle, konkrete og vellykkede direkte aksjoner for et bedre miljø, at det er enkelt å oversette slike aksjoner til konkrete miljømessige forbedringer, eller å basere seg på teorier om at «den etablerte miljøbevegelsen» ikke ønsker å se eller å delta i slike aktiviteter. Jeg tror jeg snakker for de fleste når jeg sier vi har prøvd, vi vil prøve igjen, og at vi vil gjerne ha flere på laget.

Selv om enkeltpersoner og små, målrettede og dyktige miljøorganisasjoner kan rette på mange problemer, og har en stolt historie av resultater, vil nødvendig suksess i miljøkampen kreve en langt sterkere, bredere og større miljøbevegelse enn vi noen gang har hatt. Som FNs klimapanel sier det; verden må gjennom en endring uten sidestykke i historien. Det krever press, offervilje, samarbeid og et mye sterkere folkelig mandat for de endringene politikerne må ta beslutninger om, både populære og upopulære.

Klimasommeren 2018 kan bli vekkeren som gir oss den muligheten, om den brukes rett, og jeg merker at det er en sterkere uro, sterkere økologisk sorg og sterkere ønske om å engasjere seg på alvor nå enn det var før, også blant folk som normalt ikke definerer seg som miljøvernere. Det er bra og på tide. Men vellykket miljøpolitisk arbeid og aktivisme krever timing, situasjonsforståelse, appell og gode strategier, i tillegg til god praktisk organisering og etter min mening bredest mulig samarbeid. Og etter hvert både penger og tid. Derfor bør den etablerte miljøbevegelsen se momentet og bidra med nødvendig kunnskap og lederskap. Gjør den ikke det, blir selvsagt nye initiativer nødvendige, og disse kan samtidig inspirere og vise vei.

I kampen mot de sterke interessene som ikke vil gjøre nødvendige miljøgrep, har miljøaktivister i Norge også alltid måttet passe seg for enhver mulighet til å bli tatt i faktafeil, opptre «annerledes», «følelsesbasert», «utopisk» eller på andre måter risikere å bli definert ut av debatten. Dette er i ferd med å endre seg i tråd med at stadig flere innser at miljøvernerne har hatt rett og dessverre ikke overdrevet problemene, men risikoen for å bli definert ut av debatten er fortsatt tilstede, og tjener ingen andre enn motstanderne.

Jeg tror absolutt tiden nå er inne til å legge mer til rette for store, brede og inkluderende aksjoner på klimaområdet i Norge, og gjennom det kreve mer av folk som vil engasjere seg. Folk er modne for mer, og har sterkere mottakelighet for det alvorlige budskap enn tidligere. Det er bra. Kampen for klodens overlevelse er ikke bare grønn vekst og en dans på roser.

Samtidig er det verdt å merke seg at sivil ulydighet som virkemiddel, også med bred deltakelse som Extinction Rebellion argumenterer for, ikke er nytt i norsk miljøbevegelse. Helt fra Altasaken og gasskraftkampen har norsk miljøbevegelse etablert en solid tradisjon for sivil ulydighet, der både Natur og Ungdom, Fellesaksjonen mot gasskraftverk, Greenpeace og Bellona har holdt denne tradisjonen levende fram til i dag. Fra mine diskusjoner i både Greenpeace og med kolleger i Natur og Ungdom vet jeg det er stor vilje til å benytte disse virkemidlene, og til å invitere flere med til å delta. Store aksjoner, som Ende Gelende i Tyskland og Standing Rock i USA, er klar inspirerende, sammen med spredningen av Gretas skolestreiker.

I tilfelle slike strategier skal lykkes, krever det god planlegging, gode strategier, samarbeid på tvers og grundig valg av arenaer, men også selvtillit og guts. Det var dette jeg håpet og trodde samtalen skulle dreie seg om, ettersom jeg tror valg av konkret, samlende og aksjonerbar kampsak er minst like viktig som diskusjonen om aksjonsmetoder i seg selv. Men igjen, det gjør meg ingenting om det blir XR som står for dette, bare det skjer og blir bra.

Dersom man lykkes i å samle folk til gode aksjoner bør de også bli effektive, både for å gi nødvendige resultater, men også for at deltakende aksjonister skal kunne kjenne at de har vært med på noe riktig og viktig når de har aksjonert og tatt risiko, spesielt om man ønsker at de skal fortsette med slike aktiviteter.

Under følger derfor et knippe velmente tips for aksjoner, i tillegg til det generelle kravet om ikkevold og åpenhet.

- Planlegging: Om mange skal med, må det planlegges grundig. De fleste har heller ikke gjort ting på kanten av loven, og må øve seg på forhånd for å bli trygg i rollen. Slike treninger skaper oppmerksomhet i seg selv.

- Styring, sikkerhet og kommunikasjon: I Greenpeace er vi ofte «kontrollfriker» i aksjonssituasjoner, både av hensyn til sikkerhet, kostnader og kommunikasjon. Dersom man skal slippe på dette kreves desto mer planlegging, slik at alle vet hva de skal gjøre og føler seg trygge i situasjonen. Uansett er det lurt å tenke på hva slags bilder som kan skapes og hva disse vil fortelle, og hva man vil unngå.

- Hensikt: Direkte aksjoner, ulovlige eller ikke, bør ha et klart mål og begrunnelse, som kan kommuniseres både til deltakere og publikum/beslutningstakere: Hvorfor gjør man akkurat dette, akkurat nå? Jeg har tro på nasjonale og internasjonale aksjonsdager, men dette er ikke nok alene som begrunnelse.

- Politisk krav: Aksjonene bør ha tydelige mål og krav, og valg av aksjonsform, sted og mål må tilpasses dette. Etter min mening bør kravene også være mulige å innfri. Mål om generell «disrupsjon» og forstyrrelse kan selvsagt inngå i en større strategi, men dette må tenkes grundig gjennom.

- Timing: Timing er avgjørende. Aksjonerer man uten at temaet er relevant eller etablert, eller etter at beslutningspunkter er passert, møter man mindre forståelse og har færre muligheter til å vinne.

- Legitimitet: En aksjon med betydelig lokal støtte og relevans har større sannsynlighet for å lykkes, selv om ikke alle sympatisører støtter aksjonsformen.

- Varighet: En aksjon som varer lenge, som Gretas skolestreik hver eneste fredag eller NU sine gruveaksjoner i flere uker, kan i stor grad kompenserer for manglende flash-elementer, men er svært krevende. Generelt øker oppmerksomheten solid fra dag tre av en okkupasjon.

- Respekt: Vær oppmerksom på at politi, arbeidere eller andre som kan bli forstyrret av aksjonen ikke er motstanderne, og sørg for at disse blir behandlet respektfullt og får god informasjon.

- Exit-strategi: Når og på hvilke vilkår skal man avslutte eller gå til neste skritt? Dette er nesten alltid en utfordring.

- Norsk virkelighet: Som avtroppet norsk leder av det internasjonale Greenpeace-nettverket vil jeg også understreke at aksjoner i Norge gjerne må la seg inspirere fra andre land, og England der Extinction Rebellion har startet har gode tradisjoner for både motstand og motivasjon, men at det samtidig er viktig å gi både budskap, timing, krav og aksjonsform en gjenkjennelig norsk drakt. Nordmenn er i særklasse sårbare for utenlandsk innblanding.

- Samarbeid: Man trenger ikke karakterisere andre miljøvernere negativt selv om man mener man har en god idé. Vi er sannsynligvis på samme lag, og motstanderne er fortsatt flere og mektigere. Og tenk hvilket gjennomslag det vil få når den organiserte fagbevegelsen streiker sammen med miljøvernere for et bedre klima!

Til sammen avgjør disse punktene, og en del andre, hvilken “vippekraft” aksjonen utgjør. Vi må alltid huske på at vi er små selv om vi har rett, og vi må dermed være desto smartere i hvordan vi bygger og utøver makt gjennom virkemidler som sivil ulydighet, avsløringer og kreative konfrontasjoner. Under en aksjon vil det alltid være underskudd på informasjon i forhold til hva man kunne ønske, og det kan være greit å forberede folk på dette på forhånd. Dessuten kan ting utvikle seg annerledes enn man hadde håpet, og det bør også kunne håndteres.

Lykke til, jeg gleder meg!

Truls Gulowsen, aktivist og tidligere leder i Greenpeace Norge

PS: Det store antallet miljøorganisasjoner vi allerede har i Norge, og de få medlemmene denne tallrike miljøbevegelsen har til sammen, skiller allerede norsk miljøbevegelse kraftig fra mange andre land. I både Sverige, Danmark og Finland er det varianter av Naturvernforbundet, WWF og Greenpeace som dominerer, og mens det totale medlemstallet i de norske organisasjonene er under 100.000, har våre svenske naboer over en halv million medlemmer i disse tre organisasjonene alene. Så punkt en; meld deg inn i en miljøorganisasjon eller to!