Den kristne manns byrde

Vår kristne kulturarv har skapt et glansbilde av forvaltningsrollen som ikke stemmer overens med de økologiske konsekvensene av menneskelig inngripen, særlig i ville økosystemer. Naturforvaltning er en tveegget nødvendighet, ikke moralsk overlegent gartnerarbeid for Gud.

Margrethe Voll Storaas gir gjensvar på Margrete Kvalbeins kommentar til førstnevntes innlegg i debatten etter KrF-leder Kjell Ingolf Ropstads utspill mot «deler av miljøbevegelsen».

I sin kommentar til meg kritiserer Margrete Kvalbein en form for miljøfilosofi der mennesket bare er et «ledd-i-den-store-økoveven», noe hun mener tilslører virkeligheten. Jeg er uenig. Forestillingen om mennesket som biologisk vesen i en evig karbonsyklus i biosfæren forankrer en så virkelighetsnær forståelse av mennesket det er mulig å komme.

Tankegangen avviser ikke vårt overordnede moralske ansvar, men forklarer i stedet hvorfor det ansvaret er så viktig å ta. En selvdreven syklus av grunnstoffer omsvermer oss – mitt kjøtt og blod som menneske er det samme som stoffene på utsiden av huden. Er ikke det fantastisk?

Gjennom livet i vårt siviliserte samfunn påvirkes jeg av kvaliteten på vann, klær, mat og luft, også negativt hvis biokjemien ikke er naturlig. En drastisk reduksjon i sædkvalitet hos både mennesker og dyr, som Niels Geelmuyden advarer om i boken Spermageddon, kan knyttes til hormonforstyrrende stoffer i industriell matproduksjon. Spiser menn økologisk, øker spermieantallet deres.

Som Homo sapiens er vi genetisk i slekt med alle levende dyr. Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo forteller at menneske-DNA har 98.4% likhet med det som finnes hos sjimpanser. Tidlig i menneskets fosterutvikling finnes faktisk hale, pels og gjellespalter! Dette er et uavbrutt slektskap gjennom evolusjonen som ikke anerkjennes i Bibelen. Hvordan kan troende da egentlig forstå, og føle ydmykhet over, hvor gjennomgripende menneskets tilhørighet til naturen faktisk er?

Når Kvalbein skriver at «kristen tanke og praksis har sin del av ansvaret for det uhyggelige som nå foregår av natursammenbrudd», leser jeg det som at hun er enig i min uttalelse at det kristne verdisynet har bidratt til masseutryddelsen av arter. Vi er likefremt uenige i hvilken effekt ideen om skaperverket kan ha for å takle denne krisen i dag.

Aller først setter den kristne moral en udødelig Gud på toppen av kommandokjeden, som den vi mennesker er ansvarlige overfor som moralske vesener. Denne relasjonen tildekker det faktum at det er levende, sårbare dyr som er direkte i andre enden av handlingene våre, hver eneste dag.

I et verdenssyn der Gud har skapt verden, og Gud jo alltid vil finnes, er det også alltid en mulighet for at vår verden og alt liv i den kan skapes på nytt.

Videre er den kristne Gud langt på vei en tilgivende guddom – skulle vi trå feil i forvalterrollen vil han vel alltids tilgi oss, og himmelen alltid vente. Dette har noe å si for hvorvidt vi i dag evner å ta innover oss katastrofen i seg selv at dyrearter dør 1000 ganger raskere enn naturlig tempo, ifølge forskere.

Selv er jeg ganske sikker på at min fortvilelse over utryddede og truede dyrearter ikke ville vært så bunnløs om jeg var kristen, fordi i et verdenssyn der Gud har skapt verden, og Gud jo alltid vil finnes, er det også alltid en mulighet for at vår verden kan skapes på nytt og alt liv i den.

Sannsynligvis finnes det ikke én eneste planet der ute med nøyaktig samme artsmangfold som her på jordkloden. Ikke en eneste!

Om vi legger vitenskapen til grunn har planeten kommet til gjennom milliarder av år og fantastiske tilfeldigheter. Professor Martin Mueller beskriver f.eks. oksygenrevolusjonen, da livet på jorden bare var på bakteriestadiet, som i dag gjør det mulig for mennesker å puste.

Om det er liv andre steder i galaksen kan evolusjonen som har skjedd her hos oss nesten umulig ha blitt perfekt kopiert, ved å ha nøyaktig lik avstand til solen, månen og samme utvikling i mutasjonene.

Det betyr at det mest sannsynlig ikke finnes én eneste planet der ute med nøyaktig samme artsmangfold som her på jordkloden. Ikke en eneste!

Biosfæren på planeten vår er altså helt unik. Den kan aldri gjenskapes. Stumpneshornene ble i praksis utryddet i fjor, da den siste gjenlevende hannen «Sudan» (45) måtte avlives. Sudan var da ikke bare den siste stumpneshornhannen på jorden.

Han var den siste i universet.

Faktum er, tro til side, at naturen har det best når mennesker lar den være i fred.

Evolusjonen viser dermed hvor viktig det er at dagens økologiske livsforfall stoppes. Den viser at mennesket har skyld i krisen, og at vi er de eneste med makt til å ordne opp. Likevel er ikke vitenskapen nok for Kvalbein for å rettferdiggjøre moralsk ansvar, som kaller forestillingen naiv og «intenst materialistisk». Det må et mer ubegripelig og dramatisk narrativ til.

Svaret blir at en allmektig Gud skapte mennesket i en storm av kreasjon, ga oss sjeleliv og overlegen forstand, som igjen gir oss ansvaret for å råde over jorden – den klarer seg tilsynelatende ikke selv.

Faktum er, tro til side, at naturen har det best når mennesker lar den være i fred.

Menneskets gudegitte egenart er rett og slett på vei til å bli vår økologiske helses undergang.

Naturvitenskapelig forskning viser at idet vi griper inn i et tidligere uberørt økosystem vil det for alltid miste noe av sin naturlige måte å fungere på. Denne endringen er det umulig for naturen å reversere. «Villskap» som en økologisk funksjon, men også væren, går tapt for alltid ved menneskelig aktivitet.

Funnet er særlig interessant i relasjon til det nye politiske konseptet bioøkonomi. Mer enn 50 land, inkludert Norge, har per 2019 utviklet nasjonale strategier for bioøkonomi. Dette vil si å erstatte produksjon av fossilt karbon med biologisk karbon; skog og fisk istedenfor olje og gass.

Ekte ydmykhet overfor naturen er å frasi oss «den kristne manns byrde» fra vår kristne kulturarv.

Men grønt karbon i ville økosystem, som en uberørt høylandsinnsjø eller regnskog, er altså ikke fornybart. I dag er det bare 23 % av jordas landmasse (utenom Antarktis) som ikke er direkte berørt av menneskelig aktivitet. Gjenværende villmark utgjør dermed ikke-fornybar knapphetsnatur.

Det kristne narrativ om mennesket som forvaltere romantiserer derimot vårt trang til å kontrollere og endre på det ville i verden. Kvalbein beundrer selv menneskesivilisasjonen som noe «ingen andre dyr har skapt maken til». Dette menneskesynet har gitt ideologiske spirer blant annet til transhumanisme, eller det å skulle endre menneskers levekår og naturen gjennom teknologi.

Mennesket er ikke jordens forvaltere; vi er heldige etterkommere som kun har vært her et mikrosekund av jordens lange levetid.

Da må det påminnes om at den menneskelige modernitet har hatt uhørte, enorme negative konsekvenser for sårbar natur rundt oss – og biokjemisk i oss. Det skal egentlig ikke finnes et eneste fossilt karbonmolekyl i kroppen vår. Det moderne samfunn som intellektet vårt har skapt pumper lungene våre fulle av det. Menneskets gudegitte egenart er rett og slett på vei til å bli vår økologiske helses undergang.

Kvalbeins analogi med Edens hage viser godt det problematiske ved forvalterrollen; en hage skal stelles med og fikses på. Verdens ville natur forsvinner når vi tar på den. Hvorfor sier ikke Bibelen noe om dét? Dyrearter endres også til det ugjenkjennelige. Hunderasen mops får ikke puste, kjøttet på oksen Belgian Blue knekker beina dens, og den trege, feite, dumme oppdrettslaksen er i dag en Frankensteinfisk; noe levende som ikke skulle vært i live i det hele tatt.

Bibelens formaninger om klokskap og ydmykhet, som Kvalbein refererer til, er og forblir på overflaten av en grunnleggende forklaringsmodell som er svært arrogant: at jorden ble til for menneskene. Ekte ydmykhet overfor naturen er å frasi oss «den kristne manns byrde» fra vår kristne kulturarv. Mennesket er ikke jordens forvaltere; vi er heldige etterkommere som kun har vært her et mikrosekund av planetens lange levetid.

Dagens samfunn krever dessverre menneskelig inngripen i svært mange uerstattelige økosystemer. Dette levesettet kan ikke endres over natten. Men, kanskje kan vi dempe farten villmark og ville arter forsvinner på ved å ta til oss at naturforvaltning er en nødvendighet vi bør begrense; ikke målestokken menneskers moral skal måles i, som gartnere for Gud.

Naturen har det aller best når vi lar den fungere som den har gjort i milliarder av år før oss, og lar økosystemer og ville dyr være i fred så mye som mulig. Det trenger den nå.