Når likestillingen faktisk går for langt

Det tilslører virkeligheten å late som om mennesket bare er et ledd-i-den-store-økoveven. Det er mennesket som har størst ansvar for ødeleggelsene, og dermed også ansvar for opprydning i naturen.

Skal jeg innlede med en avslørende bekjennelse? «Jeg er MDG-eren som mener at mennesket står over dyrene?» Eller «Jeg er en kristen som mener at mennesket er natur og henger uløselig sammen med resten av naturen»?

I alle fall skal jeg prøve å skrive nokså lite om KrF-leder Ropstad, for ham er jeg faktisk mest irritert på. Som det ble sagt i Verdibørsen 18. november, da filosof Einar Duenger Bøhn karakteriserer partilederens innsats for å legge til rette for god filosofisk samtale om menneskeverd: «... han gikk opp for å stupe fra ti-meter'n og så (...) lander han på kanten av bassenget, det var ikke mageplask engang.» Det er kanskje ikke rart at et så upresist utspill har gitt et nokså brokete teppe av gjensvar fra miljøbevegelsen og fra mitt eget parti, MDG.

Før jeg forlater ham, vil jeg likevel trekke fram noe Åshild Mathisen var inne på i samme utgave av Verdibørsen, nemlig at partilederen lot være å si noe om Gud når han skulle snakke om forskjellen på menneskesynet til KrF og for eksempel MDG. Denslags har kristendemokrater god selvdisiplin på, det er tross alt ikke greit å blande politikk og religion. Jeg vil si hvorfor jeg mener Gud likevel burde vært nevnt når en KrF-er snakker om menneskeverd, og hvorfor feilgrepet kunne gi grunnlag for en illustrasjon jeg mener er i overkant frekk og misvisende:

Illustrasjonen er hentet fra https://recyclingsutainabiliy4a.weebly.com Modifikasjonen med partinavnene er gjort av en Facebook-bruker som har delt bildet på sin profil.

:

Å sette EGO og ECO opp mot hverandre med referanse til Bibelen er mer enn pussig. Og det ligner litt på den smått fundamentalistiske bruk av Bibelen som preger også Margrethe Voll Storaas' argumentasjon der hun påstår at Ropstad tror at « ...han er mer Gud enn han er dyr».

Å fjerne Gud fra det svarte bildet som illustrerer KrFs tankegang gjør bildet meningsløst. Når det finnes en kristen tanke om mennesket som forvalter av naturen (noe som jo i alt for høy grad er tolket som å skulle herske over naturen), så er det Guds overhøyhet over helheten som er premisset (noe Ropstad garantert aksepterer). Gud som skapte mennesker OG dyr. Dessuten kan det være greit å huske at Bibelens bøker er skrevet i tider der folk hadde langt større grunn til frykt for dyr og natur enn det vi har. Å holde seg med myter om å herske over naturen, var antakelig annerledes i en tid der trusselen fra ville dyr, flommer og flammer var mye mer direkte enn i dag.

Er det noe Bibelens mange og ulike bøker er mer fylt av enn befalinger om å herske over jorden, så er det formaninger om å forvalte med klokskap og ydmykhet.

Enda viktigere: Er det noe Bibelens mange og ulike bøker er mer fylt av enn befalinger om å herske over jorden, så er det formaninger om å forvalte med klokskap og ydmykhet. Ja, selve poenget i fortellingen om Adam og Eva i Edens hage er jo at menneskets fall dreide seg om å forsyne seg av kunnskapens tre – noe som gjorde at mennesket begynte å betrakte seg selv som Gud lik. Advarsler om hovmod og mot å gjøre seg selv til Gud, er forøvrig ikke kristendommen alene om. Også i Islam kan en finne tanker om at det er ydmykhet overfor en gud som er større enn mennesker, som inspirerer til å vise omsorg mot alt denne guden har skapt. Et folkelig uttrykk for en sånn gudstro ligger i en sang jeg – og mange med meg – har vokst opp med: «Måne og sol, skyer og vind, og blomster og barn – skapte vår Gud. Himmel og jord, all ting er hans, Herren vår Gud vil vi takke!» (Tekst: Britt Hallquist). Dette tror jeg representerer en «mainstream» kristen ydmykhet overfor jorda og vår plass på den – langt mer presist enn de underlige beskrivelsene av kristent menneskesyn som bl.a. Storaas kommer med.

Det er samtidig riktig at det hører med til kristen lære at mennesket er skapt «i Guds bilde». Selv er jeg på vei til å bli prest, og en del av den bekjennelsen jeg slutter meg til, er at mennesket står i en særstilling i skapelsen. Personlig synes jeg det er et vakkert motiv i kristendommens skapelsesmyte at Adam og Eva fikk i oppgave å gi navn til dyr og planter. Edens hage skulle ha gartnere, for å si det med myten. Forvalter-ideen i min egen religion, tolker jeg som i slekt med det jeg kjenner som «sunt bondevett»: Du skal etterlate gården din i bedre stand enn da du overtok den.

Er mennesker lik dyrene? Egentlig? I praksis er det mennesket som har størst ansvar for ødeleggelsene, og dermed også ansvar for opprydning i naturen.

Som teologisk utdanna – og nå som leder i en tverrkirkelig, grønn bevegelse, er jeg imidlertid godt kjent med en slags syndserkjennelsesprosess som teologien har vært igjennom: Vi innser at forvaltertanken har blitt til en destruktiv og utarmende herskertanke i mange sammenhenger i historien. En som neppe hedrer den kjærligheten vi ser på som drivkraften bak Guds skapergjerning. Kristen tanke og praksis har sin del av ansvaret for det uhyggelige som nå foregår av natursammenbrudd.

Jeg er likevel usikker på om den naive – og samtidig intenst materialistiske! – tankegangen som uttrykker seg i illustrasjonens grønne og «gode» side er løsningen for den som søker et menneskesyn som kan redde kloden. ER mennesker lik dyrene? Egentlig? I praksis er det mennesket som har størst ansvar for ødeleggelsene, og dermed også ansvar for opprydning i naturen. Det gir mennesket en særstilling, og jeg synes det tilslører virkeligheten å late som om mennesket bare er et ledd-i-den-store-økoveven. Tatt til ytterste konsekvens, vil tanken på mennesket som et hvilket som helst dyr også kunne gi en unnskyldning til å bare la menneskearten gå til grunne uten motstand. Det er vel liten forskjell på oss og dinosaurene uansett, eller? Men dette er det jo faktisk svært få i miljøbevegelsen som mener. Selv om Teodor Bruu, for eksempel, tar til orde for «individverd» framfor menneskeverd, så betyr det jo ikke faktisk likestilling mellom mennesker og dyr i praktisk politikk.

For å sette det på spissen: Hvorfor har ikke MDG sloss for å unngå avliving av husdyr som får kreft? Hvorfor er det ikke en politisk kampsak at det offentlige bør legge til rette for gode gravferder for dyr? Hvorfor er i det hele tatt helsetjeneste for dyr annerledes lagt opp enn for mennesker?

I MDG savner jeg av og til en ærlighet om at det er et sprik mellom praktisk, menneskeverdsentrert politikk og en litt abstrakt idé om «likestilling» mellom menneskedyret og de andre dyrene.

I det partiet hvor jeg trives og finner rom for mitt (religiøst motiverte) engasjement for kloden, savner jeg av og til en ærlighet om at det er et sprik mellom praktisk, menneskevennlig og menneskeverdsentrert politikk og en litt abstrakt idé om «likestilling» mellom menneskedyret og de andre dyrene. Jeg følger fullstendig den grønne bevegelsens tanker om menneskedyret som innvevd i og avhengig av resten av naturen, men menneskets særstilling er og blir en realitet. Bare det at vi bedriver politikk er jo en del av dette. Det er i denne ærligheten vi kan ta våre debatter om hva samfunnets helseressurser skal brukes til, for eksempel. Og vi veit jo at den grønne bevegelsen har sine fløyer – som andre politiske bevegelser.

Jeg lar meg gjerne inspirere av kulturer som ennå lever i pakt med naturen, men vi lever i en virkelighet med milliarder av mennesker som på godt og vondt lever i en sivilisasjon som ingen andre dyr har skapt maken til. I denne virkeligheten må vi ta ansvar som de siviliserte, skapende, elskende menneskene vi var ment å være. Slik blir hvert fall konklusjonen for en som har ideen om «skapt i en kjærlig Guds bilde» som ledestjerne. Og da har jeg ikke engang begynt på Jesu ord om «hva du gjør mot disse mine minste på jorda» som oppfordring til handling for rettferd.

Jeg er takknemlig for å være i et mangfoldsparti – der vi kan være sammen med ulike hjertesaker og ulik dyp-motivasjon for arbeidet. Denne teksten er skrevet i håp om å bidra til større forståelse for det mangfoldet vi i den grønne bevegelsen utgjør.