Vintertanker - med en pelskledd venn

Harvest sitt nyhetsbrev går ut til 9200 hver fredag. Du får det her.

Det er som om det er dette vi er skapt til å gjøre. Du travende foran, jeg glidende bak.
Uten et ord. Kun akkompagnert av lyden fra fjellskiene som glir gjennom det hvite, kalde, dekket. Det enorme teppet isydd uendelige mange små, glitrende krystaller.
Det er som om tiden står stille. Som om hodet er helt tomt, selv om tankene kommer og går. Som om alt i verden er den glade, travende rumpa di og meg. I det stille vinterlandskapet. Som om ingenting annet er viktig. Ikke nå. Ikke i dette nuet.

Så ukomplisert. Så enkelt.
Som om det er her vi er skapt for å være.
Mon tro hva det er som maner frem disse følelsene?
Er det omgivelsene rundt oss?
Effektene av pastellene - det blå- og lilla skjæret, som setter farge på de få timene med dagslys. De kalde, blå gradene og den svale vindtrekken som biter lett i ansiktet. Alle trærne og buskene, store og små, som tynges ned av det siste døgnets snøfall.

Er det følelsen av vinter?
Så kald og brutal, men også så lys, stille og vakker.
Er det stillheten og roen denne kontrastfulle årstiden bringer med seg?
Eller er det samspillet mellom deg og meg?
Synet av deg i ditt rette element. Den pelskledde, sterke, fornøyde kroppen din i arbeid. Potene som elegant bærer deg gjennom snøen. Den sterke ryggen og de kraftige bakbena dine.
Flyten når man ikke trenger ord i kommunikasjonen. Til kontrast mot det evinnelige basket med å holde fokus, når skogens konge nettopp har passert sporet. Å se gleden i øynene dine. De gylne øyeblikkene?

Etter noen timers gåing, idet dagslyset snart takker for seg, stopper vi for å tenne bål. Lik en god soldat, som hviler når han kan, legger du deg til under ei gammel furu. Mon tro hvor mange vintre den har vært vitne til? Du lukker øynene og krøller deg sammen. Isolerer de mindre pelskledde delene av kroppen din med den kraftige, bustete halen. Jeg titter støtt og stadig bort på deg, mens jeg finner frem en varm og god islandsgenser. Etablerer en liten bålplass, finner frem svartkjelen, tråkker til en sitteplass og legger reinskinnet godt til. Kjenner varmen fra bålet kommer krypende. Trekker genseren lenger opp i halsen.
Setter pris på selskapet ditt. Så tålmodig. Så trofast.

Du krøller deg sammen der du ligger, idet de sprakende, glødende flammene danser av gårde med tankene mine. Så langt av gårde at jeg nesten ikke kjenner den varmende koppen i hånden og den runde kaffesmaken som fyller hele munnen. Jeg tar meg i det. Alle de små tingene. Alle de små gledene.Du strekker deg idet jeg begynner å pakke ned sekken. Reiser deg opp og rister av deg hvilen mens jeg finner frem hodelykten. Du skjønner hva som er i ferd med å skje. Den glade logrende halen din gjør meg varm i hjertet. Jeg spenner på meg skiene og slenger ryggsekken over skuldrene, og da mørket for alvor gjør sitt inntog, tar vi sammen fatt på veien videre.

Etter en liten tids gåing kommer den igjen. Denne følelsen. Som om vi er der vi skal være. I vårt element. En takknemlighet. For alle disse små øyeblikkene. For naturen, for vinteren, for deg. Jeg nyter det. Og det beste av alt: vinteren har bare så vidt begynt.