Leirbålet

Mandagsekspedisjonen

En skitur på en mandag. En trugetur på Senja. En skøytetur i vill helgelandsnatur.
Her er tre tekster fra Leirbålet.

En mandag i januar

Skulle egentlig vært på jobb. Sittet på baken på et lite kontor og stirret inn i en PC-skjerm.

Det er mandag. Januar nærmer seg slutten. Smørefri ski. Slippe voks og klin, og risikoen for å bomme. Mine smørefrie ski har fulgt meg trofast gjennom flere sesonger, og bare unntaksvis har de sviktet meg med kladd eller bakglatt.
Så får det heller stå sin prøve at de som mener å ha greie på ski og skigåing rynker på nesa. Eller at de smørefrie skia uler litt i nedoverbakkene. Og tanken på at det sikkert hadde gått enda fortere utfor med smøreski. Når sant skal sies synes jeg det kan være en fordel i de bratteste kneikene at skiene holder litt igjen på farten. Ski er gøy, fart er moro, men beinbrudd virker ikke like lystig.

Det er mandag. Skulle egentlig vært på jobb. Sittet på baken på et lite kontor og stirret inn i en PC-skjerm. Hvite vegger. Tørr luft. Hamre løs på tastaturet og svinge rundt med musa. Hvorfor? For å levere, som det så fint heter. Levere rapporter som tittes flyktig på av andre, som igjen skaper krav om nye oppgaver og rapporter som må lages. Beregninger og kalkyler. Kurver og søyler. Regneark, epost og møter. Masse møter. Og ikke å forglemme tidsfristene. Alt for å tekkes det moderne menneskets egenskapte byråkrati og regelvelde.
Hvorfor gidder jeg? Er penger og brukbar økonomisk handlefrihet eneste motivasjon? Antageligvis ikke, men det hender jeg er i tvil. Kanskje litt for ofte. Og tvilen er aller størst på dager som dette. Sol, nysnø, gode løyper. Selv motbakker er moro på dager som dette. Kontortilværelsen lokker ikke i dag. Overhodet ikke.

Det er mandag. Har tatt et par feriedager, og forlenget hyttehelgen. Med en jobb som krever endel skjer det dessverre ikke så ofte. Derfor er det desto viktigere å utnytte de dagene man har. Nyte. Oppleve. Presse seg litt. Føle mestring. Det er dette som virkelig er å "lade batteriene" som mange snakker så varmt om. Selv om man blir fysisk sliten, eller kanskje nettopp derfor.

Kilometerne legges bak meg. Nesten vindstille. Det går lett i dag. Vennlige nikk til de få jeg møter i sporet. Øyekontakt. Og et lite "hei" også, om ikke farten er for stor. Ikke for høyt. Ikke for ivrig. Men fellesskapsfølelsen er der. Få bekreftet at man ikke er helt koko, det er jo tross alt en liten håndfull andre mennesker som gjør det samme. Selv på en mandag. Samtidig er det fint at det ikke er for folksomt i løypa. Man kommer tettere på naturen når man er alene. Ensomheten gir ro. Ro til tanker og refleksjoner. Ikke bare om det man ser på turen, i naturen, men også for å få på plass noen andre løse brikker i livets store puslespill.
Ensomhet burde kanskje vært pensum på skolen. Evnen til å takle å være i selskap med bare seg selv i perioder. Uten mobil eller andre sosiale medier. Uten å bli rastløs. Uten å bli gal. Et slikt skolefag vil nok aldri se dagens lys, men tanken er ikke bare dum. Mange unge i dag er avhengige av tilnærmet konstant sosialisering. Senere i livet er det mange som opplever ufrivillig ensomhet, i kortere eller lengre perioder. Og som ikke takler det særlig bra. Dersom man lærer seg å se verdien i selvvalgt ensomhet vil man kanskje takle ufrivillig ensomhet bedre.

Jeg når frem til den enslige furua på toppen, der den står og skuer utover. Dagens mål. Den står der alltid og hilser meg når jeg kommer, som om vi er gamle kjente. Gammel og lutrygget, med krokete stamme. Trosser vær og vind, solens hete så vel som Kong Vinters kulde. Det er nesten som den nikker respektfullt til meg når jeg kommer og turen har vært ekstra kald eller seig. Men i dag bare hilser den lett med de tynneste greinene, og skjønner at dagens tur har vært ren plankekjøring. Bokstavelig talt.

Jeg roter litt i den lille sekken og finner en halvknust Kvikk-Lunch og noe å drikke. Energien strømmer igjennom kroppen, ut i armer og bein, og videre ned i skiene og ut i stavene. Det kjennes faktisk nesten sånn ut. Godfølelse. Noen ekstra minutter i sola, mens kulda begynner å jobbe seg innover mot kroppen, lag for lag. Kjenner at jeg lever. Kjenner at naturen er noe man også skal ha respekt for. Kjenner jeg snart må gå videre. Og det er helt greit, jeg gleder meg til å sette av sted igjen. Kikker meg tilbake og grubler noen sekunder på hvilken vei jeg skal velge hjemover. Valget er enkelt, jeg tar den lange veien hjem i dag. Tenk at en mandag kan være så fin.

Jeg går på trugene

Oppover og oppover, mot varden. Lyset er svakt, skimrende blått. Jeg har skrudd av hodelykta.

Liker skumringen mellom trea og de små mørke søkkene i snøen etter dyr. Der oppe venter utsikten. Havet, fjellene, og lyset langs kysten. Snøen som et beskyttende teppe over fjellene der de løper over glødende kull før de dypper tærne i havet. Sist jeg var her så jeg ørn på varden. Jeg trodde det var to menn ved siden av hverandre i lange mørke frakker. To Sherlock Holmes som spredde vingene sine og fløy, seilte på vinden og speidet etter hare. Trugene lager en kram lyd i snøen. Jeg kunne gått på ski, men jeg liker den vaggete stilen, som michelinmenn på tur, og det seige tråkket i trugene. At det koster å komme framover.

Seinere, i ly av skogen og med kaffekjelen over bålet, kjennes det godt å ha vært der. Trugene er tatt av. Jeg minnes min siste skitur. Jeg var 14. Mosen satt fast i smurningen og ødela glien. Pappa langt der framme. En liten flekk med optimistiske tilrop. Trugene, derimot, gir følelsen av å gå på vann. Jeg venter på at kjelen skal koke, kjenner kaffelukta pirre i nesa. Jeg er sulten, og tenker på ensomme menn. Hoggende ved i et slags frivillig eksil i skogen. Tilbaketrukket, selvbergende, og norrøne i sin fåmælthet. Fyller dagene med å gå på tur, snekre og lese. Katta er eneste selskap, der den smyger seg langs leggen og gjør seg pen for maten. De som kommer ut hit når de bare vil lese den boka i fred. Med pus i fanget og fyr på peisen. Det er dem jeg leser om i bøkene. De som søker til naturen, når alt er snakket i hjel. I sirkelargument. I taushet til slutt. Til det eneste som står igjen er å reise til skogs. Kjenne lukta av kaffe og få lyst på en Kvikk Lunsj.

Jeg ser opp, og tenker at om jeg var onkelen min ville jeg visst hva stjernene het. Hvordan navigere etter dem. Om jeg var i en båt langt til havs og alt i verden gynger, og bare stjernene er faste holdepunkt. På ham som bodde her aleine i alle år og drømte om en stjernekikkert. En kikkert som kunne hjelpe ham i mørketida. Ta bort den gyngende følelsen av urolig sjø. Og drømmen vokste seg stor på klare vinterkvelder da han så stjernene med alle sine tegn og galakser lyse over ham, og han sa dem for seg selv. Og da naboen vant i Lotto og bygde om huset for å gjøre plass til sin stjernekikkert, da var det som et gys over ryggen. Han kom på kaffe med plantegningene. Viste hvordan ombygginga skulle bli. Ville bare vise hvilke modeller han vurderte. Kanskje onkelen min kunne si hva han syntes om den, og den, og tida fløy der de diskuterte pris og modeller. Og drømte om å se alt dette nærmere og kanskje mindre enn her ute i mørket. Gnistene som ødelegger sikten, men ligner små stjerneskudd, og kanskje kan man ønske seg noe så lenge man ikke sier det høyt, og kanskje det går i oppfyllelse til slutt.

Det hviner fra kjelen. Lyden får en fugl til å flakse opp bak meg. Jeg åpner matpakka og finner fram koppen. Det damper varmt og godt fra kaffen. Jeg holder i koppen, får følelsen tilbake i fingrene, varmen brer seg fra tuppen og utover til det når kjernen. Jeg hutrer. Skjønner plutselig hvorfor de går på jakt, om bare for å sitte sånn. Være sliten i kroppen etter å ha gått, kjenne lukta av brent kvist og kaffe. Vite at hjemme venter katta og varmen etter en lang dusj. En kald øl til boka jeg leser, og jeg begynner å fortelle. Til alle mennene jeg beundrer, og det jeg forteller om er nettopp den boka. Hvor fint den skildrer livet på ei øy og arbeidet de gjør og jeg veit de forstår. Så spør jeg dem hvorfor de ikke lærte meg mer? Så jeg våget mer. De sier de ikke visste. De visste ikke at jeg trengte det. Du virket så sterk, skapt for en annen tid med andre ideal, og det virket ikke så viktig å lære deg dette.
Gjøre opp bål, gå på jakt, kjenne dyrespor, og navigere. Men nå ser vi.
Du er som oss.

Foto: Carl Norberg

På skøyter i det gjemte landet

Januar har vært tørrere enn noen gang på Helgeland. Men isen er trygg. Og landskapet langs Sæterelva minner mer om canadisk ødemark enn nordlandsnatur.

På Helgelandskysten et sted ligger Norges reneste fjord: Vistenfjorden. Fjorden går innover i landet der den møter Lomsdal-Visten nasjonalpark/Njaarken vaarjelimmiedajve og Strauman landskapsvernområde. Området har fått tilnavnet «det gjemte landet» - med lite tilrettelegging og uten rødmerka stier, men der du kan nyte vill og vakker natur fra Helgelandskysten til karrig fjell og over mot frodige gammelskoger på innlandet.

En søndagskveld tar vi hurtigbåten fra kommunesenteret Forvik i Vevelstad til Innervisten. Lengst inn i fjorden finner vi bosetning på begge sidene av fjorden. Bønå og Aursletta. Begge i vegløst land. I høst sendte NRK sitt populære program «Der ingen kunne tru…» herfra. En mandagsmorgen i januar, med månen på vei ned og sola på vei opp er det ikke vanskelig å skjønne at nettopp her vil noen bo!

Innerst i Vistenfjorden ligger Lakselvvassdraget. Vassdraget starter i det karrige fjellandskapet, ned i Lakselvvatnet som er et lagdelt vann med ferskvann, saltvann og brakkvann før det møter fjorden.
Fra overnattinga vår på Bønå blir vi skyssa over fjorden til Aursletta. Lengst ned er vassdraget ennå åpent og vi tar beina fatt langs den nye stien som Statens naturoppsyn ferdigstilte i fjor med midler fra det lokale nasjonalparkstyret. Stien går langs bratte berg der det tidligere var vanskelig å ta seg fram.

Langs Strauman ble det på 30-tallet bygget vei som nødarbeid. Veien ble bygd her for å lette ferdselen fra fjellgårder som i dag er fraflyttet. De mest avsideliggende gårdene er helt i ferd med å forsvinne: Villmarka tar landet tilbake.

Når vi har passert Storstraumen, etter ca 3,5 km, møter den totale stillheten oss. Her har isen lagt seg og det er som verden står stille. I Båtvika kan ta på oss skøytene og folk og bikkjer tar de første litt nølende stegene ut på isen. Øks er med, men vi finner snart ut at nå er isen tjukk på Lakselvvatnet. Isen på Lakselvvatnet kan variere veldig. Tidevannet går opp i vannet som er lagdelt. På den tida det bodde folk her skjedde det noen tragiske drukningsulykker. Vi passer på å spørre lokalkjente om råd før vi velger rute.

Fra Lakselvvatnet kan man velge to veier opp gjennom vassdraget: Lakselva eller som vi gjør i dag: Sæterelva. Den har lange strekker av stille elv og er ei næringsfattig elv med krystallklart vann og steindekt bunn. Området gir både opplevelse av villmark og spor fra tid som har vært. Langs stien går vi forbi en hesteslede som er blitt liggende igjen i skogen. Opp langs vassdraget ligger rester av tømmerlunder. Langs vannet står de fraflytta gårdene som nå brukes som sommerhus. Men hit når du ikke med mobilen og her er ikke internett.

Landskapet langs Sæterelva minner mer om canadisk ødemark enn nordlandsnatur. Her veksler det mellom gammel skog og myrer til dramatiske fosser gjennom trange og bratte elvekløfter. På vei opp elvas glassklare flater ser vi mye småfisk og yngel i kulpene og i de dypere delene av elva lengst ned dukker en og annen stor ørret opp. Langs elva ser vi også tydelige spor av beveren. Denne gangen lykkes vi ikke se noen bever eller finne ut av hvor han holder til – om det er praten eller bikkjene som skremmer den unna skal være usagt…
Den nederste biten av elva er lakseførende. Elva er stengt for fiske, men vi friluftsglade håper kommunen lykkes å få samlet grunneierne til enighet om organisering slik at det igjen kan dras storlaks her. Elgtråkkene er også mange. En enslig vinterfugl tjattrer borti skogen.

Noen kilometer oppi elva er det tid for pause. Naturligvis må det bli kaffebål. Men tørr januar gjør at lyngen må passes på. Selv om vi har hatt flere turer her tidligere er det noe helt annet å få oppleve landskapet fra den frosne elva. Elva er også fin å padle sommertid, men det å kunne se bunnen, sprekkene og det stivnete øyeblikket gir en helt spesiell opplevelse.

Vakkert vær, men dagene er fremdeles korte. Vår største miss på denne turen var at soveposene ikke ble med – istedenfor natt under Helgelandshimmelen blir det retur med hodelykter.

Foto: Carl Norberg