En kjærlighetshistorie

10 ÅR: Jeg er ved kulpen i Skvetta. Vi har reist med den ærverdige skyssbåten Fjellvåken over Møsvann inn til Mogen Turisthytte. Inne på kjøkkenet hos «Argehovd’en» har vi kjøpt fiskekort. De korte beina har tatt oss forbi setervollene ved Vollevatnet, men pappa har båret oss på ryggen over den vesle elva litt bortenfor. Lillesøster er ennå sinna etter å ha måttet vente på tur, hun fikk panikk da myggen sto som en sky rundt de bare beina.

Men nå har vi kommet et godt stykke opp i bakkene, og skal endelig ha en skikkelig hvil. Skvetta kaster seg nedover lia, fosser og kulper om hverandre. Det kiler i magen når jeg lener meg ut over kanten og ser ned i det klare, urolige vannet. Der kan jeg jammen skimte en fisk også. Men vi skal spise, det er faktisk pannekaker til middag!

Så sniker vi oss forsiktig fram til kanten igjen. Denne gangen er fiskestanga med. Den er gul og fin, har korkskaft som kjennes varmt og godt å holde i. Jeg sitter foran pappa og holder et godt tak i fluestanga. Han fører armen min, og vi kaster. – Klokka to, klokka ti. Klokka to, klokka ti. Klokka to, og så klokka ni…

Den vesle fjellørreten ligger plutselig og spreller i lyngen. Blank og med røde, fine prikker. Og jeg så at den tok flua! Og jeg kjente at det nappa! Én gang til. Etter hvert klarer jeg det sjøl, og vipper opp den ene ørreten etter den andre.

Oppe ved vannet får vi større fisk, både på fluedupp og sluk. Det er fint, men hvordan skal det kunne overgå spenningen nede ved kulpen.

12 ÅR: Den gule fluestanga har fått seg en knekk i bildøra. Pappa kjøper en ny, helt lik, til seg sjøl. Jeg får overta den gamle. Det er en Vangen Dream, av glassfiber. Tung som fy, men det vet jo ikke jeg noe om. Nå er den blitt en fot kortere, antakelig litt stivere også, og må ha på en slags skinne når den ligger i trekket sitt. Hva gjør vel det, det er jo min egen fluestang.

Om vinterkveldene bindes det fluer ved kjøkkenbordet, og jeg har blitt en vitebegjærlig tilskuer. Jeg lærer navn som Olsen, March Brown Silver, Zulu, Telemarkskongen! Vi saumfarer plastsekkene med brukt gavepapir etter julaften og plukker ut bånd med gull- og sølvtråder.

I fluebinderboksen ligger alle fjærene. Det er påfuglherl, nøtteskrikefjær og det aller flotteste, en hel junglecock-ham. Den lukter riktignok litt rart og ser veldig død ut, med nebb og lukkede øyne.

Jeg lærer å surre den tynne, tynne silketråden. Det dufter bivoks. Den merkelige dingsen, som jeg fortsatt ikke vet hva heter, ligger klar til å avlutte surringene. Fjærene, som må klippes så nøye, så nøye for å bli gode fluevinger, må holdes forsiktig på plass mens silketråden strammes. Her kan det fort gå helt aldeles skeis. Og lukta av lakken til slutt, når man lener seg tilbake for å betrakte mesterverket…

14 ÅR: Lågaros, midt inne på Hardangervidda. Ørretvak som bare kan anes ute i strømmen. Jeg kaster og kaster. Strykene og strømvirvlene er gode venner, som skjuler sveipende kast og fluer som lander med magaplask. Og ørreten biter. Vi deler junglecockfluene inn i kvoter, for det er den ørreten vil ha. Unntatt én gang, det er klekking av et svart insekt og ørreten er vill og gal. Vi skynder oss å stusse noen Zulu’er med saksa og rekker å lande en pen ørret på 700 gram før det brått er slutt.

Å stå ved elva i skumringen til det er så mørkt at du ikke lenger klarer å knytte på fluer. Å gå hjemover til teltet med en hank fjellørret: – Joa, det ble noen…

15 ÅR: Vi har vært på et av våre første møter i Natur og Ungdom, venninna mi og jeg. Vi står utenfor tilfluktsrommet som kommunen så raust lar oss bruke som klubblokale. Det er flere gutter her også. Hva i all verden snakker man med dem om? De voksne medlemmene, som er minst 18 år, diskuterer alvorlig temaer som ”miljøpolitisk plattform” og ”sjølberging”. Jeg aner ikke hva de snakker om.

En lang gutt står også igjen sammen med noen kompiser. Jeg vet bare at han er god til å svømme, får folk til å le, og er noen år eldre enn meg. Han ymter frampå om at det er jo artig å dra på turer også, da.

– Ja, sier jeg, vi kan jo dra på fisketur, for eksempel?
– Å, fisker du?
– Ja.
– Hva med da?
– Flue. Jeg binder fluer også.

Da blir min fremtidige kjæreste og ektemann stum en liten stund.