Vi har fortsatt naturen

Naboen min spiller Fifa. Nesten hver eneste natt, så hører jeg ”der, der, kom igjeeeen, FAEN” gjennom veggen, og for en som skal opp klokka seks, er det ikke veldig hyggelig å høre på. Tidligere var jeg aldri særlig vâr på lyd, i fire år som student i Edinburgh bodde jeg over en pub uten at det plaga meg nevneverdig, men nå, som journalist i turnus, må jeg legge meg til normal tid, og lyder irriterer meg. Naboens lyder mer enn noe annet. Jeg har derfor ikke sovet så mye i det siste. Når man begynner på vakt klokka 05, 06 og 07 flere dager i strekk, i det som kanskje er den mest stressende tida å være journalist på i flere tiår, så hadde jeg bare én tanke i hodet sist fredag: Jeg. Må. Vekk.

Så jeg reiste hjem til foreldrene mine. De er friske og ikke så altfor gamle, og jeg følte meg trygg på at det var greit. Mamma og pappa bor på Tjøme, rett ved sjøen, og det er stille der. Fantastisk nydelig stille. Så stille at mamma noen ganger har klagd på at hun våkner opp og hører rådyr i hagen. Hun kan ringe meg, midt på dagen, og si:
”Ah, jeg har sovet dårlig” hvorpå jeg som oftest svarer:
”Ah, jeg også” (mens jeg tenker på fifaspillende nabofaen). Så spør jeg mamma:
”Hvorfor?” og hun svarer:
”Jo… det var et rådyr som bråka i natt, så ille at det VEKTE meg, de er våryre, nå, vet du, rådyra”, og jeg sier bare ”!!!!!”. Men ja, så stille er det altså. Det vil si, i vanlige tider. Ikke i korona-tider.

For nå er også Tjøme annerledes. Fra fredag til søndag gikk mamma fra å være en hyggelig person til et fryktmonster, og hvis kjæresten min så mye som harket forsiktig, så begynte mamma å snu ryggen til, og kjæresten min fikk veldig dårlig samvittighet. Broren min kom også på besøk, han har to barn, de var overalt, mamma ble enda mer stressa, pappa hadde hjemmekontor, fryktmonsteret vokste, søsteren min fikk ikke komme på besøk, mamma skulle ha færre folk rundt seg, men det var fortsatt barn overalt (føltes det som), kjæresten svarte konstant på jobbtelefoner fra stressa kolleger som snakket om ”markedet”.
Og jeg? Jeg fikk ikke stillhet. Jeg fikk ikke ro. Angsten bredte seg over meg, den la seg oppå korona-angsten, jeg fikk dobbel-angst, JEG MÅTTE HA STILLHET, JEG MÅTTE HA PAUSE, JEG MÅTTE LADE til neste vaktrush.

”Hvorfor padler du ikke bare over til en øy?”, spurte broren min da han kom ned i underetasjen, hvor jeg hadde prøvd å søke tilflukt. Ja, tenkte jeg.

Hvorfor i all verden gjør jeg ikke det? Det var som om koronapanikken hadde gjort at jeg ikke innså at man faktisk kan – og bør – være ute. Masse, masse ute (hvis man er frisk). Ja, man skal holde seg unna mennesker, og ja, man skal ikke skape situasjoner hvor man kanskje må bli henta av helsepersonell, men en padletur eller en gåtur eller en løpetur. Det kunne jeg jo.

Dagen etter padla jeg over til en liten øy. Det var stille, ikke en sjel var å se, og jeg la meg ned på svaberget. Jeg la merke til ting jeg ikke har lagt merke til på mange måneder. Fugler som fløy over himmelen, oi, herregud, de tre fuglene på det treet, de landa helt likt. Klar sjø, klar luft. Endelig trakk jeg pusten, sånn dypt. Nå fikk jeg ting på avstand. Slappa av.

Og det var da jeg tenkte: Uansett hva vi ikke har framover, frihet til å se venner, frihet til å reise hit og dit, frihet til å gå hvor vi vil, så har vi jo fortsatt naturen.