Vinterpadling

Lever du farlig?

Hva er det farligste jeg har gjort? Hvor overbeskyttende har jeg vært? Hvor pysete vil barna mine bli?

- Pappa, kan jeg sparkesykle til Kiwi uten hjelm?
- Eh, uten hjelm, er du gal? Eller, du kan vel det. Ikke slå deg da. Noen ganger blir jeg bare flau over hvor langt fra ur-mannen jeg har kommet som småbarnspappa. Å sparke, på en plastsparkesykkel, omtrent 100 meter og tilbake, hvorfor skal jeg nøle for å ta stilling til det? I det hun suser foran meg, slik bare barn kan suse, spør jeg meg selv: Hva er det farligste du har gjort, Pål. Hvor tjukt har du pakket deg selv og barna inn i beskyttende, flamme- og støtsikker bobleplast? Hvor tøff er du egentlig, og hvor pysete vil barna dine bli?

Heldigvis finner jeg i det minste ett svar før jeg nervøst og småløpende tar igjen femåringen som parkerer den rosa sparkesykkelen et par meter fra en fryktinngytende SUV. Jeg gjør noe jævlig farlig av og til. Jeg padler på vinteren. Uten tørrdrakt. Sikkert mest fordi tørrdraktene kostet like mye som en bruktbil da jeg kjøpte kajakk, men likevel - jeg padler uten drakt i så kaldt vann at jeg ville vært død i det øyeblikket jeg mistet balansen. Jeg har 15 års padleerfaring og har aldri veltet uten å ville det selv. Likevel, det kan skje, et eplekjekt feiltak med åren, så ville jeg vært død. Borte fra rosa sparkesykler med døtre på.

Idet vi passerer frokostblandingen, og jeg for anledningen plukker ned en musli uten nøkkehullmerket, ja du leste riktig, uten nøkkelhull - prøver jeg å fortelle datteren min at hun er tøff.

- Jeg liker at du er tøff, jenta mi. Det er bra å gjøre farlige ting av og til.

Hun skjønner ingenting og begynner det vanlige spillet vårt: is eller ikke is. Blodsukkeret hennes er sånn passe lavt, det er en fin sommerdag i ferien, så det er klart det blir is. Å slepe en femåring opp fra gulvet foran naboer, foreldre i barnehagen og de grønne ansatte var ikke aktuelt denne dagen. Vi var på en god farlig bølge. Det får bli sabeltannis.

For det er virkelig det farligste jeg gjør. Jeg rir på døden, og den latterlig dyre åren er det eneste verktøyet jeg har for å komme meg i sikkerhet. Når du sitter i en kajakk, så sitter du bare to-tre cm over vannet. Det er det nærmeste du kommer havet uten å svømme. Kulden stråler mot deg på en skikkelig vinterdag. Av og til får jeg noen fingre under vann, det er farlig kaldt. Vannet biter deg. Når det er så kaldt som saltvann kan bli om vinteren, er det en sikker måte å dø på. Nazistene forsket på dette under krigen. Og tanken slår meg selvfølgelig når jeg skjærer sår i vannet med årene mine. Jo mindre plask, desto riktigere utført padletak. Et menneske slutter å leve etter 15-30 minutter. Ofte etter bare et par minutter også. Du får kuldesjokk, blodtrykket stiger umiddelbart, pusten går ukontrollert, du svelger kaldt, salt vann og panikken sender deg ned i dødsriket. Kommer du deg på land, kan det likevel hende at nedkjølingen ikke slutter. Hypotermien, altså tilstanden du kommer i av nedkjølingen kan gjøre deg forvirret og gal. Misforståelser i hjernen kan få deg til å tro at du er brennende varm, slik at du kler av deg. Nemlig - du kaster klærne dine. Du blir til et dyr, og er du riktig uheldig får du det man kaller hide-and-die syndrome, at du kryper til et hjemmested og skjuler deg i fosterstilling. Noe så herlig.

Uten at jeg er meteorolog, kan jeg si at padleforholdene er langt bedre om vinteren. Iallefall her i Østfold, så er det langt oftere vindstille, og dermed blikkstille på havet. Den kalde vinterluften ligger tung langs havet og lar seg ikke så lett flytte av varmere værsystemer. Om du ikke padler selv, kan du tenke deg forholdene på langrennski. Når det er silkeføre, skiene sklir lett og mannen i løypebilen har hatt en kanondag, når det bare er slak nedoverbakke og lange uanstrengte stavtak får deg i fin fart - slik er det å padle på stille vann. Det er helt rolig, du har øvd i årevis på å bevege deg lydløst, men effektivt fremover. Og på en slik dag er det lett. Jeg tenker i mitt stille sinn at jeg håper kriminelle bander får stjålet enda flere båtmotorer i år, og havet under meg er enig. På en vinterdag kan jeg padle i timevis uten å møte en eneste båt. Det eneste jeg ser er ærfugl, sjøørret og frostrøyk i overflaten. Luften kan ikke bli friskere, det kjennes som om lungene er på spa. Om sommeren er padling på Østlandet litt som å vandre langs en trafikkert motorvei. Det kryr av båter, det er så mye støy fra dem at den stillheten vi oppsøker alle sammen blir slukt av V8’er-motoren til hyttenaboen. Men etter september er det stille. Da mister hyttenaboen interessen for sjølivet og stillheten reiser seg. Snøen er en alliert som demper lyden fra land, og det eneste jeg hører er dråpene fra åren på vei mot neste padletak. Det er da du helt uforstyrret kan komme inn i en rytme, du bruker hele kroppen, du sparker fra foran, det er der du overfører kraften fra åren og overkroppen til båten din. Og den sklir langt på et tak. Etter å ha padlet en stund, vil du forstå at du kan redusere kraften du bruker mye, mens farten nesten ikke påvirkes. Padleteknikken er perfekt for de som er litt late eller svake, som meg, du får så mye tilbake av teknikken, og du merker så godt at kroppen og kajakken oppsøker god teknikk av seg selv. Det gjelder om kajakken er laget av plast, kevlar, seilduk eller treverk. Det er du som er V8’eren. Bare helt lydløs.

Havet har til alle tider vært spesielt for oss. Havet gir og havet tar, var en vanlig frase i begravelser langs kysten vår. Du kan beherske båten, du kan spå været så godt du kan, men aldri temme havet helt. For den moderne Harvest-mannen, så er det vel slik at Havet gir opplevelsene, snarere enn fisk på bordet og salt til grøten. Og det er heldigvis sjelden at havet tar på den samme måten som før. Men respekten for elementet havet, blir vi ikke kvitt så lett. Om du seiler, padler eller surfer, så vil du alltid ha i bakhodet at du må ha kontroll. Du må snu i tide, du kan ikke grave deg ned som på fjellet. Det er vanskelig å vite hvor langt fra land som er for langt. Akkurat som Santiago i Den gamle mannen og havet som kjemper mot den altfor store fisken som sleper båten hans. Det er eventyrlyst, stahet og kanskje grådighet som aldri slipper fisken.

“Let him think that I am more man than I am and I will be so.” Heldigvis for gamle Santiago blir han ikke tatt av Havet. Og han kommer iallefall tilbake til landsbyen for å fortelle historien.

De samme egenskapene, eventyrlyst og stahet, er det kanskje som oftest tar livet av både padlere og andre som trosser elementene. Derfor er det kanskje viktigere å temme seg selv enn å forsøke å temme havet. I den moderne verden utsettes vi så sjelden for fare at vi ikke lærer oss å temme oss selv. Eventyrlysten og trangen til å presse grenser er sikkert like stor som før da verden var farligere. Jeg har lest at rundt 1920 døde en av fem på Grønland i kajakkulykker. Hvordan skal datteren min nesten hundre år etter lære å ta de riktige vurderingene på tur? I sommer skal hun få egen kajakk, og vi skal velte i trygge omgivelser. Hun skal bli mindre pysete enn faren. En påsketur rundt Vesterøy i Hvaler fikk meg til å bestemme meg for å kjøpe tørrdrakt. Bølgesurfing med kajakk er en heftig opplevelse. Gjennom en brottsjø over et skjær du ikke ser, er det mer som russisk rullett. Og for et kick. Det kunne gått begge veier. Selv om jeg følte meg levende da jeg hentet i barnehagen, hadde havet poket meg i øyet, en påminnelse om at båten er liten og havet stort.

- Jeg gleder meg til vi kan padle sammen.
- Kan vi ha pannekaker til middag, pappa.
- Heldigvis, jenta mi. Heldigvis.