Geitekillingens siste reise

«Synes du det er fælt at vi begraver de som dør?» spør pappa.
Vi står og kikker ned i et hull i bakken. Jeg er elleve år, og i hånda har jeg en prestekrage og noen smørblomster som er plukka borte på låvebrua. Skal snart kaste dem ned i åpningen.
«Ja», svarer jeg spakt. Har faktisk dikta opp et alternativ jeg mener er mye bedre: «Tenk om det hadde vært slik at når noen dør, mister tyngdekraften sin virkning på dem?»
Jeg ser for meg en livløs kropp som svever fredelig oppe på himmelen. At alle, både mennesker og dyr, skal avslutte sin eksistens med en sakte ferd mot verdensrommet.
Pappa lener seg mot spaden. Under oss ligger en død boergeit ved navn Brutus. For noen timer siden var den lille kroppen full av sprett og fanteri, slik killinger ofte er. Om du stilte deg på alle fire, kunne du være sikker på at han ville hoppe opp på ryggen din, og gjerne ta noen saftige jafs av håret ditt i samme slengen. En gang hadde han kommet seg inn i yttergangen og stukket av med den ene av Hennings joggesko. Hele familien engasjerte seg i en storstilt leteaksjon før vi fant ham i grøftekanten ved siden av garasjen, storfornøyd og tyggende på ei skolisse. Nå lå Brutus der urørlig, kroppen var fortsatt varm. Snart skulle han dekkes av torva og glemmes, bli en av mange killinger vi mista denne våren.