Svalbard

"Uansett hvor jeg ser, så ser jeg forandring"

På Svalbard er ikke klimaendringene en fjern framtid. De er her og nå.

Svalbard

Se for deg følgende: Togradersmålet er for lengst passert, og temperaturen stiger jevnt og trutt. Det er ingen tegn til at den flater ut, de 100 siste månedene har hatt temperatur over normalen. Utsikten fra vinduet ditt er endret, landskapet er nytt, du ser hvordan varmen virker. Du er evakuert, huset ditt var utrygt. Grunnen ga etter, ras og skred truet deg og dine. Du har vært med på å grave frem naboer og venner fra ruinene av nabohus, flere av dem måtte bøte med livet.

«Jeg lurer på hvor lenge det varer,» sa sønnen min.
Vi hadde stoppet scooterne øverst i en dalside. Nede i dalbunnen gikk en reinsdyrflokk. Fjellene var indigoblå, himmelen oransje, som lyset i et Sohlberg-maleri. Tidligere på dagen hadde vi sett dyrene på nært hold, de er ikke særlig sky. Det er evolusjonen, Svalbardreinen har få fiender, hverken fjellrev eller isbjørn jakter på dem. Den finnes bare på Svalbard, er godt rustet for klimaet med kompakt kroppsbygning og tett, tjukk pels. Men redusert aktivitet vinterstid er viktig for å overleve i kulda. Det har fungert godt. Reinen, som er verdens nordligste planteetende pattedyr, har vært her i 10 000 år.

Jeg kunne ha snudd meg og sagt noe betryggende. Reinen er ikke rødlistet, som mange andre dyr på Svalbard. Den ikke engang fredet, på åttitallet ble det åpnet for begrenset jakt på Svalbardrein.

Men jeg ble bare sittende å se mot flokken. Han ventet kanskje ikke på svar heller, han er 18 år, godt informert om tingenes tilstand som ungdom flest. Vet like godt som meg at om reinen ikke er rødlistet her og nå, så har dyra for første gang i sin lange historie møtt på sin første virkelige fiende: Oss.

«Uansett hvor jeg plasserer blikket, så ser jeg forandring,» sa Kim Holmén, internasjonal direktør for Norsk Polarinstitutt da jeg traff ham tidligere den uken. Jeg har vært på Svalbard for å gjøre research til en roman, jeg snakket med folk fra mange miljøer og forsøkte å dreie samtalene inn på klimaendringer. «Endringene er massive,» sa han og listet opp: Været, temperaturen, nedbørsmengden, vindene. Snøen, både mengden og konsistensen. Isen forsvinner, permafrosten smelter. Vegetasjonen og dyrebestanden endres: arter går tilbake, nye kommer til. For Svalbardreinens del betyr klimaendringene at det blir vanskeligere å finne mat. Et mildere klima gir regn også vinterstid. Når regnet fryser til is, får ikke dyrene tilgang til vegetasjonen.

Folk som bor på Svalbard kan bekrefte forandringene, isen som har sluttet å legge seg på Isfjorden om vinteren er det mest åpenbare tegnet. Utsikten fra stuevinduene eller fra gågata i Longyearbyen er en annen. Den blå fjorden en stadig påminnelse om det som har inntruffet. De synes det er trist, det er ikke lenger mulig å farte over isen på scooter eller med hundeslede. Ferdselsårene er mer kronglete nå som man må holde seg på landjorda.

Men det er likevel ikke det mest dramatiske. Skredfaren har økt, det har mange bittert fått erfare. To ganger har Longyearbyen blitt rammet av store snøskred de siste årene, skredet i 2015 tok to liv, bare tilfeldigheter gjorde at ingen menneskeliv gikk tapt i 2017. Redselen har satt seg i kroppen.

«Vi er sterkt preget,» sa biblioteksjef Elin A. Olsrud da jeg snakket med henne. Hun hadde tårer i øynene, fortalte at selv om tiden har gått og tiltak har blitt iverksatt, så kommer hendelsen stadig opp. Utpå kvelden dreier samtalen ofte inn på de dramatiske timene da hele byen tok spadene fatt for å grave naboer, venner og familiemedlemmer ut av snømassene.

Fotograf Eva Grøndal, kunne fortelle i detalj om sekundene da skredet rev huset hennes av stolpene og førte det mange titalls meter nedover.
«Nå må jeg ikke bli knust av huset, var tanken som sto i hodet på meg. Jeg må få luft.»
Eva var heldig, hun sto i gangen, hun vil ikke tenke på hva som kunne skjedd hvis hun hadde vært på kjøkkenet. Hun viste meg bilder, og jeg forsto hvorfor: Veggen var knust, kjøleskapet lå veltet, snømassene hadde snudd opp ned på det meste.

Statsbygg er i gang med å bygge nye boliger for å erstatte de som gikk tapt. De 60 boligene har en prislapp på 220 millioner kroner eller 100.000 kroner per innbygger. Og dette er bare begynnelsen. Lokalstyret har vedtatt at 142 boliger skal rives, og prislappen på å skredsikre byen vil totalt beløpe seg til godt over en halv milliard.

«Jeg lurer også på hvor lenge det kan vare,» sa jeg og snudde meg mot sønnen min.
Landskapet hvilte iskaldt og tidløst foran oss, ingenting avslørte tingenes tilstand, likevel slapp ikke tanken på klimatrusselen taket.
For til tross for alle endringene på Svalbard, er det business as usual. Svarbardsamfunnet går igjennom en stor omstilling etter at gruvedriften i Svea ble lagt ned. En hjørnesteinsbedrift skal erstattes, og diskusjonen går blant folk i Longyearbyen: Hva skal de leve av nå?
Også på den måten ligger Svalbard foran fastlandet, der spørsmålet om hva vi skal leve av etter oljen fortsatt er et stykke inn i fremtiden. Men lite tyder på at omstillingen vil føre til et grønt skifte for Longyearbyen. Reiselivsnæringen er det nye kullet.

I 2018 kom rundt 50.000 cruisepassasjerer til øya, og havnesjef Kjetil Bråten uttaler til Svalbardposten at han håper enda flere cruisebåter vil finne veien opp til Arktis når de nye sanitæranleggene står klare i havna. Riktignok uttrykker mange skepsis når det gjelder de aller største skipene, motorhavariet til Viking Sky satte en støkk i folk. Men først og fremst dreier bekymringen seg om sikkerhet, samt at byen ikke har infrastruktur til å motta hordene med turister. Lokalstyreleder Arild Olsen undrer seg i en artikkel i samme avis på hvordan turister vil oppfatte Svalbard dersom isen smelter. Vil de fremdeles ha lyst til å komme?

Skjult under enorme, formløse scooterdresser og med balaclavaer bak glassene i hjelmene, skar vi larmende gjennom den siste villmarken med et paradoksalt ønske om å bevare den som nettopp det.

Jeg er jo selv en del av problemet: Jeg reiste til Svalbard for å skrive om klimaendringer, men klimaavtrykket per innbygger er ti ganger høyere der enn på fastlandet. Familien min fløy opp for å besøke meg, og vi meldte oss på scootertur som så mange andre. Stillheten i pausene vi tok underveis ble stadig brutt av støyen fra andre scooterfølger. Skjult under enorme, formløse scooterdresser og med balaclavaer bak glassene i hjelmene, skar vi larmende gjennom den siste villmarken med et paradoksalt ønske om å bevare den som nettopp det.

Om Svalbard-scenarioet, med en temperaturøkning på hele 4 grader, skulle bli en realitet for resten av kloden, vil hele vårt eksistensgrunnlag være truet. Det er den dystreste av alle fremtidsutsikter. Vil vi fortsette å famle forvirrede rundt da også, ute av stand til å endre tankegang. Vil vi fremdeles tenke mer av det samme, mer vekst? Vil vi mislykkes med den store samfunnsomveltningen som skal til?

Det var på tide å dra. Guiden gjorde tegn til at vi skulle sette kursen tilbake mot Longyearbyen. Jeg tenkte på noe Kim Holmén sa. Da jeg spurte hva han følte når han så de store endringene på Svalbard, var svaret hverken sorg eller redsel.
«Jeg blir motivert til å fortsette arbeidet mitt,» sa han.
Vi startet scooterne. Støyen var overdøvende, forstyrrende, sønnen min ville kanskje ikke høre meg. Likevel snudde jeg meg halvt mot ham og sa:
«Det er fremdeles helt opp til oss.»
Men det haster å legge om kursen.