Tolv netter i Nordmarka: Februar

Da jeg kom hjem fra min første overnatting var jeg glad over i det hele tatt å være i live. Det var en vanlig ukedag i midten av januar, og da jeg gikk ned de siste bakkene mot bilen i mørket, med den knirkende sekken på ryggen og Iditharodstøvlene på føttene, da burde jeg kanskje minnet meg selv på at ingen andre mennesker befant seg på min bølgelengde akkurat da, og at dette jeg nettopp hadde opplevd kanskje måtte forbli en helt privat erfaring.
Klokka var litt over sju da jeg åpnet utgangsdøra og trampet inn i gangen hjemme. Jeg visste at Trude og ungene ville være våkne, i gang med å gjøre seg klar til en ny dag på jobb, skole og i barnehage. Jeg var så lys til sinns, euforisk, nesten, i mitt hode var prestasjonen så stor, og utfallet var slett ikke gitt på forhånd. Noe kunne skjedd der ute i skogen, det var i det hele tatt en velsignelse at jeg nå var tilbake i god behold.
De øvrige familiemedlemmene reagerte ikke som jeg hadde forventet. De var glade for å se meg, slik de er glade for å se meg når jeg har vært ute med søpla eller i butikken for å handle dagligvarer. Det var tross alt bare tjuefire timer siden sist de så meg, det har skjedd før at jeg har vært borte så lenge. Jeg ville straks gå i gang med å fortelle ungene om hvor kaldt det hadde vært i skogen og at jeg hadde hørt en skummel lyd midt på natta. De lyttet med middels interesse. Så forsvant de bort til tv-en. Trude sa at dette fikk vi prate mer om til kvelden. De måtte gå nå, sa hun. Hun beklaget det, men minnet meg samtidig om at hun ikke er så interessert i skog.