Småbrukerens herlige og miserable liv om våren

Jeg velger meg April. (Bjørnstjerne Bjørnson)
April is the cruelest time. (T.S. Eliot)

1
En kveld var jeg så fornøyd med meg selv og tilværelsen at jeg noterte et par ny-optimistiske punkter om livet som småbruker om våren:
Å dusje om kvelden, fordi du er skitten, ikke om morgenen, fordi du må våkne.
Å sovne fordi du er sliten i hele kroppen, ikke fordi du er gåen i hodet.

Det er jo noe, bare det.
Vårsola glødet i kinnene, vedstablene vokste, båten ble oljet og sjøsatt, en ny åker pløyd, lyset var vakkert i lia, og jeg stakk et ungt rogneblad i munnen, de smaker mandel.
Så snudde jeg på hodet og så at alle sauene var på feil side av gjerdet.
Igjen.
En time senere slåss jeg med væren, og selv om jeg ledet en stund, så var det han som vant. Han hoppet ut av dyrehengeren i fart. I dagene som fulgte jaktet vi på Rex.
Etter en lang lørdag morgen, der vi flere ganger så væren, men aldri fikk tak i ham, sa jeg til sønnen min:
- Du vet at Murakami har en roman som heter Sauejakten?
- Har han? Handler den om sauer?
- Nei, i grunn ikke.

Det gjør heller ikke denne historien, egentlig.
Men det er for sauen som for mennesker, det er om våren at gresset kan fortone seg grønnere på andre siden av gjerdet.

2
Sola kommer mellom furutoppene litt før sju nå. Lufta er kald, men jeg setter meg ut i noen minutter og bare ser, hører fuglene. Det første, bløte lyset varer en drøy times tid, snart trenger det skarpt igjennom alle ting som skulle vært gjort.
Jeg skal til skogs for å kappe opp trær som er tvunget til bakken av snø og vind i vinter.
Jeg må stramme opp sauegjerder som har knelt under uvanlige snømengder.
Kjøkkenhagen skulle vært luket, jorda i drivhuset burde byttes ut, en ny vegg på huset må males før treverket sprekker opp.
Det jeg gleder meg til, er å bygge en ny veranda. Det er å skape noe nytt, ikke kjempe mot forfall.

3
Om kvelden er leggene fulle av skraper og riss, huden i hendene har fliser fra ved, kroppen har ubestemmelige blåmerker, som om jeg ennå var en guttunge, kanskje er jeg det, jeg leker jo, dette arbeidet er ikke alvor, alt er for så vidt frivillig, strev som ikke er nødvendig.

Om kvelden er det bløte lyset tilbake, og om våren vil jeg ut også etter middag, ikke halvsove til Dagsnytt 18 på sofaen, men ut å kløyve og stable ved, hente kumøkk til en åker, se til nyfødte lam.
Men jeg har trøbbel med sauene.
Rex har forandret personlighet, det kan skjer med unge værer om våren. Han er snill og kontaktsøkende, men har mistet all respekt for gjerder og vist seg spenstig som Carl Lewis (yngre lesere kan google).

4
Villsauene er gårdens gartnere, men april er en vanskelig tid. De er lei høyet fra i fjor, og dras mot det næringsrike, grønne. Men det vokser sent, særlig i kaldt og tørt vårvær som i år. Og da ser situasjonen ofte bedre ut på andre siden av gjerdet, der ingen beiter.

Selv tenker jeg på om jeg skulle ta en siste vårskitur til fjells, flott i høyfjellet nå.
Eller ligge i telt ved et vann, en vårnatt. Nå, før myggen kommer.
Men det er jo så fint her.
Mennesker er dårlige til å glede seg over det vi har, men vi er unnskyldt, vel, er vi ikke evolvert til å skaffe oss nye goder og streve mot mer.

5
Jeg lokker sauene inn med kraftfor, og leter etter stedet de har hoppet ut. Men snart er de utenfor gjerdet igjen. De stikker ikke langt, men de kan forsyne seg av blomstene i vår egen og andres hager, de kan rote seg ut på veien.
Jeg kan ikke reise noe sted, må være parat. Det blir dårlig stemning i heimen, med sauene vandrende rundt.
Dette går ikke lenger.
Det er alltid Rex som hopper først ut. Kanskje det hjelper å flytte ham dit, en kort periode?

Onkelen min har en stor hundegård, med halvannen meter høyt stålgjerde og ekstra vaier på toppen. Jeg låner dyrehengeren hans, lurer bukken inn. Men etter en tre kilometer lang kjøretur ut til onkel, har jeg ikke lenger en vær i hengeren. Den øverste delen av lemmen bak har falt ned, og Rex har tydeligvis hoppet av i fart.
Vi får tak i ham igjen, etter mer strev nå, får sikret lemmen og stabukken inn i hundegarden.
Nesten morgen er han borte. Forsvunnet.

Og alt dette slitet, med tiltagende raseri innvendig, bare for å lese om kvelden at en matinfluenser sier at fårikål er det verste du kan spise for klimaet. Hvor tar de det fra? Får, som folk har spist før noen visste hva Co2 var, sauer som har gumlet gras og beitet landet lenge før Norge fant olje, hvor tar de det fra? Jo, de tar det fra Cicero, rett ut av tabellene, lam er det verste du kan spise for klimaet, ifølge Cicero. Ja, fly rundt på konferansene og fortell de andre forskerne at dere har funnet årsaken til klimakrisen; de norske sauene.

6.
Det kunne vært verre.
Leser i Aftenposten en notis om en mannevond sauebukk på New Zealand:

7
Maurene er overalt inne, igjen.
Kraftuttaket til jordfresen passer ikke, selv om det har passet før.
Datteren kommer ikke inn i mobilbanken og forlanger handling.
Fjordkraft sender en mail om at de dessverre må gjøre noen endringer for kunder med solcelleanlegg. Solkonto passet godt med selskapets bærekraftmål. Helt til de fant ut at det ikke var så bærekraftig – rent økonomisk, altså.
Heldigvis liker jeg sild. Det er redningen, både økonomisk og ernæringsmessig, før makrellen vender tilbake i det fisketomme havet. Får bare håpe at ikke Norgesgruppen kommer frem til at First Price sursild har blitt for populær, og at produktets pris ikke er bærekraftig i lengden.

8.
Folk har spurt Google: Hvorfor sier Eliot at April is the cruelest time?
Svar:
«Eliot asserts that April is cruel because it starts the cycle over again – the cycle of hurt, failure and sadness. Although it is the start of spring and new beginnings, these new beginnings are meaningless».

9
Gjentagelser kan være fint. Det spiller ingen rolle at vi har sett bjørka bli lysegrønn 50 ganger før, det er like fint hvert år.
Med arbeidet er det annerledes. Det er ikke gøy å gjøre det samme om og om igjen, som å reparere gjerder og grinder, uten noensinne å få det fikset. Dette kan høres merkelig ut, men det optimale er sjelden innen rekkevidde for en hobbybonde. Jeg kunne satt strøm på gjerdene, men tar meg ikke tid til å skru i isolatorer og strekke tråder. I stedet utføres reparasjoner med improviserte løsninger, på vei til det en egentlig skulle gjøre, med et eller annet ræl en finner i jordekantene, som en innerst inne vet at ikke vil holde lenge og som vil lede til nye problemer.
Hunden hopper over sitt gjerde, fordi plankene som dannet den øverste rekka måtte brukes på sauegjerdet. Og nå har bikkja los på et rådyr. Nesten en time senere er hun tilbake ved døra. Haltende på tre bein, med en blodig klo.
Jeg foreslår at vi kan rense og bandasjere såret selv, for veterinærer er dyre som advokater, men jeg vet at det ikke vil føre frem.

En kunne jo klart seg med katt. Katten er selvstendig, og rolig, selv når jeg napper flått fra nakken. Som takk får jeg neste morgen en halvdød mus innerst i støvelen, som jeg trykker tærne mot.

10
Væren er observert i godt driv innover i et hyttefelt, halv åtte lørdag morgen. Når jeg kommer dit, er han et annet sted. Rex er vilt god i ulendt terreng, men han er redd, stakkar, ute av stand til å forstå sitt eget beste.
Jeg ser han, jeg lokker med kraftfor, men han er gått i alarm-modus.
Jeg tilkaller forsterkninger, vi blir en manngard, vi springer over heier og ned kløfter, men han blir borte igjen.

En dag blir også dette en god historie. En jeg kan fortelle barnebarna. De vil nok høre historier fra livet mitt, ikke hvilke podcaster jeg lyttet til.

Og i en pause på en knause, med utsikt over holmer i havgapet og glitrende bukter, går noe opp for meg. Her ute bør jeg være noen morgener, i sjølufta og lyset, som er et skudd i blodet. Men saken er at jeg, et ekstremt a-menneske, har fått en hund som er blytung om morgenen, men sprelsk om kvelden.
Jeg vil jogge ut hit en morgen, alene, før dagen stjeler kreftene.

11
Oppdager at bøya er borte, akterfortøyningen til båten.
Bøya har slitt seg fra moringen jeg med mye strev fikk på plass I FJOR. Den aller beste bøya i hardplast som skulle tåle storm og is på tykkelse med fjell, festet til en dyr moring med det beste tau som kunne kjøpes for penger og de sterkeste sjakler som kunne sendes med Bring, den er ikke der.
Alle de andre bøyene i båthavna er der.
Men ikke min.
Jo, der! 300 meter mot øst. Hvordan kunne det skje? Den hentes med kajakk, men tauet ned til moringen er borte.

12
Det kunne vært verre.
En onkel fikk genseren fast i motorsaga her om dagen og ble flydd med luftambulansen til Rikshospitalet.
Min andre onkel går haltende rundt og venter på hofteoperasjon, selv om han bare er i 50-årene. Livet med uvørent kroppsarbeid fører før eller siden enten til ulykker eller slitasjeskader. Men det gjør jo også livet som stillesittende kontorist. Det er gubbene i traktorene som burde gjøre pilates, og mac-operatørene som burde hogge ved, men som Stein Torleif Bjella synger: kommer aldri til å skje.

13
Tinka må til dyrlegen. Klokapselbrudd konstateres, for andre gang.
Det koster 2030 kroner, inkludert forbruksmateriell, sedasjon, injeksjon, samt honningspray til rens («veldig god, altså, du kan bruke den på deg selv også»).
- Har du forsikring?
- Ja.
- Hva er egenandelen?
- 2000 kroner.

14
Rex blir til slutt fanget inn av onkels hund, som i et lyst øyeblikk oppfører seg slik en shetland sheep dog skal; omringe sauen til den står paralysert. Han blir kjørt hjem. Der er han snart på frifot igjen. Nå lar jeg ham i fred, satser på at han ikke går langt, når han nå vet at ensom frihet gir angst.

Dessuten har jeg bestilt No Fence.
Et virtuelt gjerdesystem. Klaver med gps festes under halsen på sauene og gir dem et lydsignal idet de nærmer seg grensen, som jeg skal tegne opp i en app på mobilen, liggende på sofaen. Hvis de ikke reagerer på lyden, får de et svakt strømstøt. En norsk oppfinnelse som skal forenkle livet til bønder over hele verden, en fusjon mellom primærnæring og hi-tech, som skapt for meg, en hobbybonde og redaktør av et nettmagasin!
Sittende med en øl i fluktstolen skal jeg styre saueflokken, ved å dra i virtuelle gjerdestolper, som om jeg la til ekstra ost på burgeren i en bestilling fra Foodora.
Hvis det virker, da.

15
Jeg går i ring, glemmer hvor jeg la ting, barberer meg for fort og kutter haka, hører nyheter om Israel og Iran uten å få med meg hva som sies, uten å skjønne hva Ola Borten Moe vil, det kan være like greit, forresten hører jeg det knapt, for dekoderen til tv fungerer ikke skikkelig lenger, det er ikke så farlig, for det er ingenting å se på tv uansett, jeg ser fordi jeg ikke orker å lese når jeg til slutt tar kvelden, kanskje jeg er utbrent, kanskje jeg er ferdig som menneske, i hvert fall som mangesyslende småbruker og skribent, kanskje jeg må flytte til byen og oppleve gleden ved å bli servert mat og fornøyelser av andre mennesker jeg også, eller ta en tur til Georgia og spise georgisk mat, som skal være så god.

16
Neida. Jeg kan ikke bo i by lenger, jeg liker det i noen dager, så får jeg problemer med å puste, med å vite hva jeg skal gjøre.
Det er flott å bo på landet, særlig om våren, når det lysegrønne brer seg ut dag for dag.
Jeg forstår egentlig ikke hvorfor livet på landet er såpass lite populært. Folk legger for lite vekt på naturskjønnhet og frisk luft og god søvn. De vil ha kort vei til alt og at ting skal være enkelt. Men livet kan også bli for behagelig. Vi blir syke av komfort og luksus, skrev kollega Kjetil Østli nylig, om jeg husker rett. Enkelt blir vel livet uansett aldri. Spørsmålet er hvilke vanskeligheter vil man bale med underveis, og hvilke gleder setter man høyest.

Pengemakta, for å snakke som en kommunist, gjør i hvert fall sitt for at det skal være ulevelig utenfor byene. Nå trues skolen her enda en gang av nedleggelse. Kommunen har ikke penger, mindre penger enn noen gang, i likhet med en haug andre kommuner i dette forkastelig rike landet. Norge trenger flere unger, men har ikke råd til å ha skole der folk bor. Folk skal bo der det lønner seg at de bor, og der skal de få flere barn.

17
No Fence kommer til gården.
Dette er enten redningen eller slutten, på mitt liv som sauebonde.
Vi får samlet sauene, klipper dem rundt nakken, henger på klavene.
Men appen får ikke kontakt med tre av dem.
«Dette er merkelig, du kan prøve å ta batteriene ut av klavene, og sette dem inn igjen», sier brukerstøtte.
Som om det var DAB-radioer vi snakket om, og ikke villsauer.
Det viser seg at noen batterier har falt ut av klaven, jeg har ikke fått dem skikkelig på plass.
En liten feil, som gir masse plunder.
Sånn er det. Du blir aldri ferdig, og kan alltid holde på, det må en småbruker lære seg å like, i hvert fall leve med.
Nå bruker jeg vårkveldene på å lete etter veldig dyre batterier på jordene.
Jeg kan se hvor sauene er i appen, om jeg så befinner meg i Oslo.
Der kan jeg også se at Rex har fått 5 lydsignal og 9 strømstøt, og nå er han faktisk innenfor beite.