Skogenes vandringer

1.
På en kanotur i Femundsmarka undret jeg meg en gang over om det gikk an å se slektskapet mellom de spredte furuene som krafset seg fast i blokkmarken. Kunne trærne ute på odden bli sett som en familie og skogen som et folk?
Noen steder var det som om furutrærne fortsatt var på vei inn, mens de tålmodig ventet på at jordsmonnet skulle bygge seg opp.
Siden hørte jeg noen fortelle at grantrærne var en nykomling i det norske landskapet, at de hadde vandret inn fra øst, noe som kanskje kunne forklare hvorfor de er sjeldnere på Vestlandet. Slik fikk jeg bekreftet magefølelsen om at furua var en urinnvåner i Norge. Men hvor ble det av eiketrærne? Og hva med de store trestammene vi kan se ligge i klare fjellvann på Hardangervidda, der det ellers bare vokser knortete små fjellbjørk, om det finnes trær i det hele tatt. Levninger fra en annen tid, et annet klima.

Siden den gang er jeg blitt mer opptatt av naturen som går tapt, av hvordan landskaper kan holdes ved like. Klimaendringene gjør at naturen virker langt mindre konstant, langt mer sårbar. Da jeg flyttet til Pasadena, California, ble jeg nysgjerrig på hvilke av de utrolig mangfoldige treslagene i forstedene som egentlig hører hjemme der. Nå har jeg nettopp opplevd å evakuere, om enn halvveis frivillig, fra en enorm skogbrann i åsene ovenfor der jeg bor, etter dagevis med røyk og askeregn og en nokså apokalyptisk stemning. På kjøretur lenger nord i delstaten har jeg sett store områder der annenhver av de mektige, frittstående eiketrærne er tørket ut og døde. Perfekt materiale for nye branner. Er de på vei ut?

2. Sequoiaen.
Spekulasjonene om trærnes slektshistorie sammen med opplevelsene av skogbrannene i California fikk meg til å plukke opp boken Journeys of Trees av Zack St. George. Hans vandringer i de Nordamerikanske skogene blir tråklet sammen til en annen historie – om skogenes egne vandringer. I begynnelsen av den historien står en annen furu enn den norske, en bauta av et tre, den gigantiske Sequoiaen, som trekker titusener av naturpilegrimer hvert år, nettopp fordi de er så store at du må se dem med egne øyne. Sequoiaen er opptil to tusen år gamle og triumferer også gjennom sin evne til å overleve, ja til og med trives, i skogbranner, som riktignok ofte gir dem dramatiske brannsår, men som også utraderer underskogen av vanlige trær og gir dem mer lys.

Men hvor kommer Sequoiaene fra? Og hvorfor finnes de bare i en liten enklave av Sierra Nevada? Hverken St.George eller jeg er de første som stiller slike spørsmål: disse trærne har lenge vært en naturhistorisk gåte, og egentlig blir alt gåtefullt når du slutter å ta for gitt at landskapet er slik det er, at naturen har sitt faste inventar. Når vi spør hvor en befolkning av trær kommer fra, stiller vi også det spørsmålet som ga Darwin hans gjennombrudd: «Hvor kommer artene fra?» Hver art finner sin form gjennom variasjoner, vi kunne si familietrekk, små variasjoner som kan arves og som gir en overlevelsesfordel.
Jeg har moret meg mange ganger med å sammenligne toppene av grantrær, en lek jeg oppfant på fisketur: noen topper er buskete og muntre, andre er pistrete og triste, noen er uregelmessige, andre er perfekte pyramider. Tusen andre små variasjoner skjuler seg i genene. Det var disse indre variasjonene naturforskere overså viktigheten av før Darwin og Wallaces teorier om det naturlige utvalg. Selv Linné som lette etter familielikheter mellom artene, glemte å spørre om stamfedre og -mødre. Naturhusholdningen var noe som kom med et ferdig fast møblement.

3. Hun som reddet en stankfuru.
Vi lever i en tid der naturen har blitt kraftig ommøblert, på grunn av mennesket, først og fremst. For trærne betyr ikke dette bare hogst, men også at de blir sendt ut på reiser, tatt med, gjort til passasjerer. Amerika er et ekstremt tilfelle, som naturkoloni, noe St.George går grundig gjennom i sin bok. Furutrærne som holder til på kysten sør for San Francisco, i det vakre området rundt Monterey, er en truet restpopulasjon i tilbakegang, men har fått en ny sjanse i New Zealand, der de er en stor suksess blant skogeiere. I mitt eget nabolag er det hundrevis av tresorter, mange av dem gamle, som om det på 1920-tallet gikk sport i å ha de mest eksotiske artene i hagen, i et område som tidligere var appelsinhager, og før det eikeskoger. Men historien St. George vil fortelle er først og fremst om vandringer trærne gjør på egen hånd, ved å spre seg i en retning og skrumpe på en annen kant: hvordan skogene har beveget seg over kontinentene, hvordan de har est ut og dødd hen, kollidert og konkurrert gjennom århundrer og årtusener.

Historien om disse langsomme vandringene, der trærne på den ene siden har spredd seg gjennom pollinering og nye stiklinger og på den andre siden langsomt krepert og slik trukket seg tilbake, kan virke som noe for de spesielt interesserte, en statistisk kartlegging som knapt innbyr til dramatikk og historiefortelling. Men nettopp her er det St.George triumferer. Han bygger historien rundt noen ekstremt spesielt interesserte, og derfor også merkverdige ildsjeler og forskere. Særlig fremtredende er en dame i Florida, som prøver å redde et treslag angrepet av sopp. Den lille populasjonen av torreya taxifolia, eller «stankfuru», er på randen av utslettelse, og mange forsker på soppen og trærnes motstandskraft.
Connie Barlow er overbevist om at problemet ikke er soppen, men stedet trærne holder til, som er altfor varmt. Hypotesen hennes lyder omtrent slik: de vandret sørover i begynnelsen av forrige istid. Da det ble varmere døde baktroppen, ja det meste av skvadronen ut, slik at bare denne fortroppen gjenstår. Den har rett og slett gått seg fast, og andre trær og skoger blokkerer retretten. Løsningen må bli å flytte dem til et kaldere sted! Assistert migrasjon!
Det høres enkelt ut – og noen arter vokser nær sagt over alt, men det viser seg at de er vanskelige å få til å vokse. Forplantningssystemet til trær er ofte designet for en annen verden enn den de ender opp med å leve i. Avocadoen er for eksempel skapt for å bli spist av en kjempemaursluker, som ville gå hen og skite steinen ut et stykke borte fra modertreet. Noen frø må sågar gå gjennom et fordøyelsessystem for å kunne spire. Connie Barlows’ eksentriske løsning er å spise frøene fra stankfurua og la dem gå gjennom sin egen mage – for å gjøre naturen en tjeneste.

4. Er det så farlig?
Men i hvilken grad trenger naturen vår hjelp? Er ikke det beste at naturen går sin gang? De fleste biogeografer – som beskriver plante og dyrepopulasjonenes spredning og bevegelser – er også naturvernere, som har en slags spontan omsorg for truede og sjeldne arter. Det er ikke bare en moderne erfaring at naturens rikdom er truet av menneskene, at noe av det vi tar forsvinner for godt. Dodoen, den flyve-udyktige fuglen, ble altfor lett bytte for sjømenn. Falklandsreven ble utryddet av kolonister som etter sigende lokket med mat med den ene hånden og stakk med kniv med den andre.
Vi kjenner til hvordan Romerriket gikk tom for tømmer, hvordan middelhavslandene ble avskoget, hvordan Englands eikeskoger ble ofret for skipsbyggingen. Også deler av den nye verden, forteller St. George, som virket så endeløst rik i sin overflod, ble langsomt tappet for tømmer og noen trær forsvant nesten fullstendig. Men andre trær kommer ofte i deres sted – så hvorfor skal vi bry oss?
I en anekdote forteller St. George om hvordan en naturverner og arbolog kommer i snakk med en forretningsmann på en flytur. Han lytter til naturvernerens bekymringer over sjeldne trær og truede skoger, men konkluderer med et skuldertrekk og en verdensvant konkurransemoral: «kanskje vi ikke trenger å redde alle artene». Naturverneren, som har bakgrunn som flymekaniker peker på vingene og sier: la oss tenke oss at du tar ut en nagle fra vingen, så en til, så en til: før eller senere vil du begynne å bli bekymret. Forretningsmannen tar poenget.

Biologen Sandra Díaz, som mottok Gunnerus-prisen i Trondheim i fjor snakket i sin mottakelsestale om naturens vev, som risikerer å rakne hvis for mange tråder blir brutt. Mønstrene vi kan finne i naturen og gleden over å lete etter sammenhenger er ikke lenger bare en lidenskap for de spesielt interesserte, men blir en del av vår overlevelseskunst, der det å forstå naturens lange tidsspenn og plutselige endringer blir avgjørende. Det viktigste er klimaendringene, for skogene er naturlige migranter og ender ofte opp som en slags klimaflyktninger, eller de trekker inn i nye ubebodde områder, slik vi ser tregrensen krype oppover i Norge og andre steder. Med temperaturen blir også samspillet i naturen endret, og parasitter som barkbiller kan blomstre opp, eller pollineringspartnere kan forsvinne. Kombinasjonen av menneskets direkte påvirkning av skogene gjennom hogst, planting og innførte arter, kommer sammen med klimaendringene og gir oss merkelige nye oppgaver: som det å flytte trær eller innføre insekter som kan spise andre insekter, en type pleie som ifølge St. George går tilbake til Kina på 300-tallet.

5. Asketreet kan forsvinne.
Det er kanskje ikke å forvente at alle skal skaffe seg oversikt over økologiens intrikate sammenhenger, for ikke å snakke om de ulike fraksjonene av naturvernere og den store debatten om hva som egentlig er naturlig eller hva slags landskaper vi vil ha. St.George skriver om barkbillene som utraderer opp til 95 prosent av askene i USA. Alle forsøk på å innføre fiender som kan holde billene tilbake, eller avle motstandsdyktige trær, synes å være forgjeves.
Jeg kontakter den norske økologen Christian Mong som forteller meg at traktaskebillene er på vei fra Asia mot Norge og at det bare er et spørsmål om kort tid før også samtlige norske asker vil bli angrepet. Asken, som var selve verdenstreet Yggdrasil for vikingene, er truet av invasjoner og plyndringer de færreste aner noe om. Den eneste måten å berge de norske populasjonene på vil antagelig være å flytte dem – å plante dem i små lommer så langt nord som Troms og Nordland, der askene til nød kan klare seg, men der det er for kaldt for traktaskebillene. Assistert migrasjon, med andre ord. Mong legger til at det er for lettvint å tro at skogene kan spre seg hvor som helst: mange arter har problemer med å bevege seg oppover av den enkle grunn at kongler og frø faller nedover. Så når temperatursonene og tregrensen flytter seg på grunn av klimaendringer, risikerer trærne å bli sittende fast for langt nede i liene.

Skogene våre er ikke noe permanent, de består av arter som er på vei ut og arter som er på vei inn. Ennskjønt, «våre skoger» – hvem tilhører de egentlig? Tilhører de ikke først og fremst seg selv eller jorden? Når vi snakker om hele landskaper kommer eierskapet med visse forpliktelser, som når du bor i et historisk verneverdig hus – og det er ikke helt klart hva som kan forventes av en som eier en skog, enten det er en nasjon eller en person. Mange har spurt om det ikke er et angrep på verdensarven, når Bolsonaro i Brazil åpner opp for stadig mer hogst og svedjebruk i Amazonas. Det meste av norsk skog er privateid. St George forteller i sin bok at han entusiastisk snakker med to skogforvaltere som har en plan for å plante stiklinger fra sydlige eksemplarer av en art i nordligere områder for å forberede skogene på stigende temperaturer, og spør om ikke dette kan være en storstilt plan for å redde trærnes fremtid. De bemerker tørt at de først og fremst er ute etter å redde profitten, ikke artene. Slike motivasjoner kan være skogenes redning, tross alt, for uten profitthensyn er det tvilsomt om noen ville ta på seg slike gigantiske prosjekter, til tross for at flatehogsten forblir et ankepunkt mot norsk skogsdrift fra naturvernere, som prøver å beskytte sårbare enklaver av gammel skog. I Norge har skogvern blitt langt høyere prioritert de siste årene med en målsetning om 10 prosent vernet skog, gjennom frivillige avtaler med skogeiere.

6. 4500 år gamle trær.

Hogst i tidligere tider har også vært med på å prege det vi kjenner som norske landskaper. De store norske eikeskogene gikk med til skipsbygging i Nederland på 1500- og 1600-tallet. Hele byen Amsterdam er tuftet på et fundament av norsk tømmer. Men hva vil skje med de sjeldnere trærne som står igjen? Og hvorfor skal vi verne dem? Hanne Eik Pilskog skrev for noen år siden et doktorgradsarbeid om Norske eiker, og bruker begrepet «utryddingsgjeld» for å beskrive det faktum at de er på vei ut – at de lenge har vært på defensiven i norske landskaper. Men ville de ikke klart seg fint om det ikke var for uansvarlig hogst for fem hundre år siden? De store eikene som står igjen er mer enn historiske minnesmerker: de er viktige for andre arter, nettopp fordi de er sjeldne – og spesialiserte arter er mer truet enn generalister, har Pilskog kommet fram til. Hun antar at omtrent 5000 norske arter er avhengige av gamle hule eiker, som i noen tilfeller har overlevd fra senmiddelalderen. Artsmangfoldet de huser, blir nå et viktig kort å spille for dem som vil verne eik.

Eikenes alder er imponerende, men blir pinus longevea i USA der levende eksemplarer kan være opptil 4500 år gamle. Ser vi på skogenes alder, er alle nordlige skoger unge nykomlinger, pionérbefolkninger som har kolonisert områder som dekket av is for 12000 år siden. Til sammenligning regner man med at regnskogen i Amazonas er 50 millioner år gammel, noe som gir et ekstra perspektiv på den løpske hogsten som akselererer i disse dager. Den fredede regnskogen Taman Nagara i Malaysia er over 130 millioner år gammel. Daintree Rainforest i Australia er 180 millioner år gammel, og ble skånet for den brutale brannsesongen i 2019, men er ikke trygg for et klima i endring.

7. Om å tenke i århundrer.

Her jeg for tiden bor i California er skogbranner en del av hverdagen. Det spesielle oransje lyset fra sol gjennom brannskyer, blir et signal om å sjekke nyhetene. Til en viss grad er branner en del av den naturlige syklusen i den lokale naturen, og hvert år er det noen som kaster en brannfakkel – om uttrykket kan tillates - inn i debatten og hevder at problemet er at skogene er overbeskyttet og ikke brenner ofte nok. Når de først blir antent, er det altfor mye død kvist og tørrtrær – brennstoff. De samme argumentene dukker opp i australske debatter og i Norge, der skogbrannsommeren i 2018. Da europeerne kom til Nord-Amerika bemerket de at skogene så ut som parker – og først i vår tid har vi begynt å forstå at skogene ble pleiet av stammene som holdt til der, med hogst og branner. Brannøkologien er komplisert og det er vanskelig å vite hva som skal regnes som normalt.

Uansett virker klimaendringene inn: regnsesongene blir kortere i Australia, tørkeperiodene blir lengre i den sibirske taigaen – og kombinasjonen av flatehogst og skogbranner kan knapt passere som naturlig. I avslutningskapittelet «Hvor skal vi plante et tre?» beskriver Zach St. George fruktbare kompromisser. For å berge verdens største trær, de kjempemessige sequoiaene, har tømmerselskapet Sierra Pacific begynt å plante sequoiaer i samråd med nasjonalparkene og naturvern-biologer. Er dette grønnvasking og markedsstunt – eller er det idealisme? Begge deler må kanskje til – og langsiktig tenkning er sjelden vare i næringslivet. Den som har plantet skog vet at det er et langsomt og strevsomt arbeid, men også oppløftende. Du skal kanskje aldri se de ferdige trærne.

I boken The Clock of the Long Now, som handler om langsiktig tenkning, beskriver Stuart Brand hvordan den svenske marinen og kongehuset i 1995 mottok et kryptisk brev der det stod at «trærne er klare». Brevet henviste til en bestilling på skipstømmer som var lagt inn i 1799. Skipstømmer vokser best under omhyggelig planlegging – og tar 200 års tid på å nå full kvalitet.
Populærvitenskapelige bøker som The Journeys of Trees beriker opplevelsen av trær og landskaper ved å gi oss et blikk for at også skogene er på vandring – og at vi tar del i en lang og uferdig, ja på en måte endeløs historie, om landskaper i endring. Å ta inn over seg trærnes vandringer, innebærer en fordypet tidsfølelse, der menneskenes liv blir vevet sammen med naturen i det Brand kaller «den lange nåtiden», en nåtid som ikke bare gjelder vår levetid, men som strekker seg langt bakover og framover. Dyp tid.
Vi lærer oss å tenke i århundrer når vi planter trær for etterkommere i en annen epoke – når vi vurderer å rette opp fem hundre år gamle feiltrinn – eller når vi hjelper skoger å migrere i en langsom årtusenlang bevegelse som med ett har blitt travlere.