De siste eventyrskogene

Hva ville skogen vært uten alle dens troll og tusser, uten alle de merkelige formene som nærer fantasien? Den ekte, ville skogen er rik på rare former; topper som snøen har brukket ned, og som prøver å tilpasse seg et nytt liv. Berg­skrenter som ser ut som mosegrodde troll. Fra naturens hånd er ikke to trær like. Gå inn i en virkelig gammel skog og se: Er det en orr­hane som sitter der oppe? Nei, det var visst bare en forvridd topp med litt snø på.

Om kvelden, i tussmørket, kan mange forestille seg troll og andre eventyrfigurer, mens vi om dagen ikke ser annet enn noen krokete trær og rare kampesteiner. Slik ønsker vi at skogen skal påvirke oss. Det er en del av forventningene vi har til skogen; som noe skiftende, fortryllet og uforklarlig. Og skal den fortsatt ha dette preget, må vi bevare mystikken og alle elementene som kan bidra til den.

Det er gjennomført mange spørreundersøkelser om folks forventninger til rekreasjonsmiljøet i Marka og andre steder. Konklusjonen er krystallklar: Folk ønsker at turområdene skal være opprinnelige, preget av natur. De vil oppleve stillhet og fravær av dagliglivets kjas og mas. Hvis befolkningen kunne velge fritt, ville de ønske å oppleve kvaliteter som forbindes med villmark eller naturnære områder. De vil gjerne ha gammel og variert skog; ikke nødvendigvis «naturskog» slik biologene definerer det, men en skog som er skjøttet slik at den har beholdt naturpreget. Og for mange er det svært viktig bare å vite at urørt villmark finnes, og at de har mulighet for å besøke områdene hvis de ønsker det.

Eventyrskog er skog med særlig høy opplevelses­verdi. Begrepet er subjektivt, avhengig av hvilke assosiasjoner vi får til ord som «skog», «opplevelse» og «eventyr». Skal man karakterisere områder etter hvilken verdi de har for friluftslivet, må en godta at følelser og identitet er viktige for kvalitetsvurderingen.

Likevel tror jeg at alle som oppsøker eventyrskogene, vil være enige om at det er noe særegent ved dem. De skiller seg gjerne tydelig ut fra omkringliggende områder fordi de gir et umiddelbart inntrykk av modenhet – her er mange gamle trær og mye gammel skog, og variasjonen er så mye større enn i plantefeltene, både i skogstrukturen og skogbunnen. Samtidig bærer eventyrskogene preg av samspill og harmoni, riktignok en barsk form for harmoni. Her får naturlovene virke. Noe eldes og dør, annet spirer og gror, noen vekster er heldigere enn andre. Det kan av og til virke voldsomt når vind og regn forener sine krefter, men det tar ofte ikke lang tid etter en storm før området og skogen igjen oppleves som stabil og uforanderlig.

Vi har en sterk trang til å måle og veie, til å sette tall på det meste. Det er objektivt og vitenskapelig. Men det som lar seg telle, utgjør bare en del av opplevelsen. Christian Norberg-Schulz har skrevet: «Å bo betyr å respektere omgivelsene, ja, å bli venner med dem. Vi blir aldri venner med data. Vi blir ikke venner med klima­tologiske, demografiske eller økonomiske forhold. Vennskap har med kvalitet å gjøre.»
Derfor lar det seg ikke gjøre å beskrive eventyrskogene utelukkende i målbare størrelser. Det er ingen som vurderer kvaliteten av et maleri ut fra objektive størrelser som andel av de ulike fargene eller proporsjoner på figurene. Kunstverket er jo mye mer enn det, og likedan er eventyrskogen et budskap fra en skapende natur til oss som er mottakelige for det.

KVALITETER I EVENTYRSKOGENE:
Mens slåtteenger og beitelandskap er jordbrukets kulturlandskap, er plukkhogstskogene det tilsvarende i skogen. Dette skogbildet er fra en tid da mennesket hadde mindre makt over naturen.
Flatehogstene ble vanlig i Marka like etter krigen. Før krigen var denne hogstformen lite utbredt. Etter flatehogst og planting vokser det opp en ny generasjon av trær som alle er like gamle. Skogen blir tett og monoton. Dette er lett å observere, selv for et utrenet øye.

En eventyrskog er ikke innhentet av flatehogstenes tankegang: Like store trær i lik innbyrdes avstand, tett, kjedelig, ensartet skog, som hogges mens den fortsatt er biologisk ung.
Dette kjennetegner 80 % av skogen i Marka, skog som allerede har vært utsatt for den store omformingen. Vår utfordring har vært å oppsøke den siste femtedelen.

ALDER
Gammelskog – et fullbrakt livsløp. Skogen har nådd den tilstand hvor alle endringer skjer på skogens egne premisser. Nesten alle brikkene er på plass, den trer inn i evighetens syklus. En sjelden tilstand i vår tid, som krever respekt.
Hvordan kan du se at et grantre er gammelt? Størrelsen sier ikke så mye. Selvsagt vil et tre som du ikke greier å favne rundt, være av en betydelig alder, men på gode voksesteder kan trærne nå slike dimensjoner på 50–60 år, mens de på skrinnere steder ikke blir så omfangsrike, selv etter 500 år. Skal du vurdere alderen på et stort tre, må du se på et par andre faktorer: barken og toppskuddet. Så lenge treet vokser fort, vil døde barkflak flasse av og barken fortone seg ganske jevn. Men når det slutter å vokse i tykkelse, vil barken bli mer skorpete og ujevn. På riktig gamle grantrær kan barken bli nesten like oppsprukket som på store «barkebåt-furuer».

På samme måten er treets toppskudd verdt et studium. I ungdomsfasen, 10–15 år etter planting, er det ikke uvanlig med toppskudd på 60–90 centimeter eller mer i plantefeltene. I en fleraldret skog blir de aldri så lange, men i lysåpninger på god jord kan de kanskje nå 20 cm. Når trærne blir eldre, minker toppskuddlengden, og i den siste fasen av livet kan det være vanskelig å få øye på toppskuddet, både fordi det er lite og fordi treet er så høyt. Så gamle blir ikke trærne i industriskogbruket, men dette er et godt kjennetegn i de gamle, naturlige skogene.

UBERØRT/NATURLIG
Undersøkelser viser at friluftsfolk ønsker at landskapet skal være preget av uberørt natur ­ som står i kontrast til det menneskeskapte landskapet. Elementene i et naturlig miljø utgjør gjerne et harmonisk hele. Folks reaksjoner mot hogst og inngrep er et uttrykk for ønsket om å kunne få oppleve skognaturens mer uberørte eller naturlige preg. Skog som får stelle seg selv gjennom lengre tid, åpenbarer sitt livsløp; sin tilpasning til jordsmonn, vann, lysforhold og naturkreftenes påvirkning. Den er uberørt av menneskelig virksomhet og står i kontrast til kulturskog og inngrep som veier, hjulspor, planting og tekniske installasjoner.

En naturlig skog har mange døde trær. I en urskog kan det være flere døde enn levende trær. Er skogen virkelig gammel og uberørt av nyere inngrep, vil vi kunne finne døde trær i alle stadier, fra «gadd» (stående døde trær) til helt nedbrutte spor av eldgamle rotvelt og andre «læger» (liggende døde trær).
Har vi rikelig med død ved i hele spennet av nedbryting, er sjansene store for å finne arter som er så uvanlige at de står på rødlistene over truede arter i norsk natur, ofte med rare og morsomme navn: Rynkeskinn, troll­skjegg, lappkjuke …

Vi kan også se på skogstrukturen. Ingen steder i de nordiske skogene finner vi ensaldret skog som sluttprodukt på skogens naturlige utvikling, det biologene kaller «klimaks­tilstand». Naturen utvikler seg mot variasjon. Noen trær går over ende og gir plass til nye planter, noen steder bare ett enkelt tre, andre steder klynger av tørrgran som barkbillene har angrepet, eller det blir større eller mindre åpninger etter grupper av trær som stormen har feid over ende. Og gjenveksten kommer ikke på to ganger to meter som i plantefeltene, her er det tilfeldighetene – og variasjonen – som rår, noen steder tett, andre steder spredt. Har skogen stor variasjon i struktur og mye død ved i ulike nedbrytingsstadier, får vi raskt et inntrykk av modenhet.

MANGFOLD OG VARIASJON
Våre sanser tiltrekkes av variasjon og kontraster; i stien vi går på, i skogsrommene som veksler i størrelse, i sikt og form, i bratt og flatt terreng, i tjukke granlier som veksler med furu­koller og myrer, i skyggefulle mosematter som går over i blåbærlyng i lysningene, i skogdypets ly og stillhet mot forblåste topper.

De norske skogene har selvsagt ikke det enorme mangfoldet av trær og livsformer som vi finner i tropene. Så er da også alderen til våre økosystemer bare en brøkdel av alderen til regnskogene. Likevel kan vi si at våre natur­skoger er veldig varierte, og vi sikter da til skogstrukturen, bunnvegetasjonen og mangfoldet av organismer som lever og virker i jordsmonnet.
Skogstrukturen har variasjon i tretetthet, størrelse og alder på trærne, høyde, kronelengde, skogens sjiktning – og det er variasjon i bunnvegetasjonen avhengig av vekstforholdene. Alt dette gjør at en naturlig granskog er variert, selv om bare ett treslag dominerer.

VILT/DRAMATISK TERRENG
Store sprang i et landskap, stup, rasmark, ville juv og revner gir spenning og kan framkalle en skikkelig eventyrstemning. Topografien kan avgjøre romfølelsen nede i terrenget, samtidig som brattlende gir godt utsyn når man kommer opp.
Oslomarkas geologiske historie gjør at det aldri blir kjedelig å gå på tur her. Fjellkjedefolding, nedsliping, oppsprekking og vulkanisme har satt sitt preg på berggrunnen – og det merker vi i lårmusklene, der vi går med tung ryggsekk for eksempel opp fra Steinsfjorden til Mørkgonga, eller fra en av Østmarkas mange daler og opp på bergryggen ved siden av. Samtidig er det spennende å gå i et slikt terreng; her kan det være overraskelser bak hver en sving. Stup og skrenter, ur og rasmark, slukter og dalganger, og flotte utsiktspunkter.

ROMOPPLEVELSE
Følelsen av å gå inn i skogen, å gå mellom trærne, er en viktig innfallsport til opplevelsen. Når vi går på en sti, er vi inne i et «rom», med gulv av jord og stein, barnåler, mose og lyng. Terrenget, trærne og buskene utgjør veggene, og greinene danner stedvis tak. Rommet endrer seg etter hvert som vi beveger oss innover. Det åpner seg og lukker seg for oss, og spenning oppstår når vi bare kan ane hva som befinner seg bak neste sving. Eller vi får storslagen utsikt over landskapsrommene når stiene går oppe på åsene.
Spennet er stort, fra vide landskapsrom til rommet mellom to steiner. Også menneskeskapte åpninger i skogen, som setervoller, markaplasser og små glenner i skogen kan være flotte opplevelser av rom. Arbeidet med eventyrskogene har gjort det tydelig for oss at rom­opplevelsen og den ubevisste opplevelsen av variasjon i skogsrommene kanskje er den faktoren som betyr mest for om vi liker et område. Helt ensaldrede skoger skaper ikke rom, mens flersjiktede, plukkhogde skoger kan gi stor variasjon. Men aller flottest er romopplevelsen der også terrenget spiller sammen med skogen og danner tydelige vegger. Er skogen gammel, og det er lenge siden sist skogbruket hadde aktivitet på stedet, føler man at man kommer inn i de kosteligste saler, med myke tepper av mose på gulvet, flotte girlander av granbar på noen av veggene og kanskje blankskurt granitt på andre. Sammen med plukkhogstens vesentlig større lystilgang med tilhørende friskhet i undervegetasjonen og forekomsten av særegenheter i området gir romopplevelsen oss den oppfatning av stedet som knytter oss til et skogområde.
Det tydeligste tegnet på at vi forestiller oss skogen som et romlig sted, ligger i språkets bruk av preposisjoner – vi snakker jo om «å gå tur i skogen» og gå «inn i skogen».
Prøv å se for deg skogen som rom, og se etter hvordan rommene veksler når du tar deg fram i terrenget eller langs stien. Se etter åpninger, glenner, holt, lysninger og terrengformasjoner som danner naturlige åpninger. Hva er det som danner veggene? Også i en større skala kan vi se landskapsrom, for eksempel rundt myrer, putter, tjern, slukter og dalganger.

OPPLEVELSE AV VANN
Få steder er mer ettertraktet som rasteplass eller leirplass enn en naturlig slette nede ved et vann eller ute på en øy. Du ser det når du går i Marka – rester etter bål der solens siste stråler kaster sitt røde lys utover sjøen og den idylliske åpningen i skogen. Og hvem har ikke fulgt en bekk oppover mot de skjulte kilder, inn i ukjent lende for å se hvor vannet kommer fra? Og det barnet har ikke vært i skogen en sommerdag som ikke kaster en kongle eller pinne ut i bekken for å se hvordan strømmen river den med seg. Det er noe uutgrunnelig med vann. Det gir glede å se inn i bølgene som kruser overflaten på et tjern, eller vannet som strømmer ned et stryk.

OPPLEVELSE AV HISTORIE
Spor etter tidligere tiders virksomhet er en del av opplevelsen. Miljøelementer er bærere av historie på det personlige plan («mitt tre», «jordbærstedet» etc.) så vel som på det kollektive plan (kulturminner etc.) og gjør at vi føler fortiden til stede i nåtiden, at vi er forbundet med det forgangne gjennom noe ytre som forblir det samme gjennom alle forandringer som skjer.

Dette er vitnesbyrd om tidligere tiders slit, oppfinnsomhet, nøysomhet og bruk av ressurser, fra tiden før mennesket fikk makt over naturen. Slike spor kan være hustufter, voller, gjerder og gjengrodde veifar. Eller rester etter kølmiler, gamle koier, stier og hesteveier, eller fløteanlegg eller sagbruk i en liten elv.

Ikke bare skogbruket har satt spor, men også letingen etter verdifull malm. Det finnes mange spor etter skjerp og gruver i Marka – ingen så store at det ble til en varig industri, men vitnesbyrd om en omfattende leting og satsing gjennom tidene. Jakt, fiske og fangst har satt sitt preg, og denne virksomheten åpenbarer seg i mangt et stedsnavn. Og de bevarte stiene forteller om tidligere tiders ferdsel og om friluftslivets inntog i Marka.
Men opplevelsen kan også bestå i den uforklarlige følelsen av at du står på gammel kulturmark på et sted som i dag er tjukke skauen, men hvor skogbunnen er så slett at den nesten må ha vært ryddet. Kanskje det er noe med frodigheten, eller med solvarmen – her må det ha vært mulig å dyrke noe annet enn gran! Kanskje finner du en rydningsrøys som bekrefter din mistanke, eller kanskje må du bare la intuisjonen forbli ubekreftet. Ett er sikkert, det meste av Marka har vært benyttet på en eller annen måte, og det skulle være rart om vi ikke fant spor etter noe av denne virksomheten.

SÆRPREG
Har stedet en egenart, et særpreg, er det originalt – noe som gjør at du med en gang kan se på et bilde, og uten snev av tvil si at det må være nettopp det stedet eller det området?
Stedene og deres identitet er viktig for menneskets identitet. Stedene vi knytter oss til, byr på rike muligheter for identifikasjon, det er de vi husker lenge etter at vi har vært der. En skog med mange særpregede steder er lett å knytte seg til, lett å føle noe for. Dette er «minnenes skog».

EVENTYRLIG/TROLSK
Er det noe ved området som egger fantasien? For eksempel rare figurer, lukkede rom, uoversiktlige kløfter og høye bergvegger. Eller noe som har inspirert til eventyrenes billedverden; uorden, dunkelhet, veltede trær, naturkreftenes virkning og tidens tann.

Opplysningstiden prentet det rasjonelle inn i oss. Alt har en forklaring. Alt følger natur­lover som kan oppdages og beskrives. Og slik er det kanskje, men vi gleder oss like fullt over følelsen av at det er noe mer, noe uforklarlig, noe som kan oppleves som skummelt, noe vi ikke styrer. Denne litt uvirkelige stemningen er kanskje innbilning, men setter en spiss på turen. Fantasien får spillerom, og vi åpner sansene mer enn vanlig.

STILLHET/HARMONI
Stillhet er noe annet og mer enn fravær av lyd. Naturens lyder hører hjemme i skogen, og forstyrrer ikke. Det er de menneskeskapte lydene, støyen fra sivilisasjonen, som skurrer i ørene. Et landskap eller et rom i skogen kan oppleves som fredfylt, harmonisk og stille.

Fravær av menneskeskapte lyder gjør det mulig å oppleve naturens egne; fuglekvitter, bekkesilder, elvebrus, vindens susing i trekronene og lyden fra egne føtter mot mose, lyng og myr, pusten i motbakken og hjerteslagene under skjorta. En gammel, naturlig skog, i sin naturlige balanse, er et harmonisk hele. Som blir utsatt for dramatiske påvirkninger i perioder, ja, men som har lange intervaller der de små og umerkelige prosessene får gå sin gang, jevnt og trutt.

I Marka får vi fine opplevelser og stemninger. Gode minner lagrer seg i hukommelsen og skaper forventninger om å kunne komme igjen og oppleve det på nytt. Forventningsgleden kan snus til skuffelse dersom området og opplevelsen er ødelagt i mellomtiden. Steder blir en del av oss selv, av vår identitet. Gjør vi noe med stedet, gjør vi noe med oss selv. Gjenkjenning og gjenopplevelse er en forutsetning for vår mulighet til å bygge opp og styrke et personlig forhold til skog og landskap.

Eventyrskogene er Markas mest opplevelsesrike områder. De har kvaliteter som gjør at vi husker stedene, kjenner dem igjen og blir glade i dem – og får lyst til å oppsøke dem på ny. Eventyrskogene beriker turen og oss som går. De er Marka på sitt beste!