Jeg kjenner meg svimmel. Den siste måneden har jeg vært i to bursdagslag. Det første fant sted i et sjarmerende slitt velhus, med hjemmelaget mat og gjennomtenkte ingredienser. Vi satte oss til bords etter flere runder med badstue og frisk sjøbading i den middels forurensede Bunnefjorden. Praten rundt bordet gikk fra den ene styggedommen til den andre. Fra det mørke nettet, en kryptert, utilgjengelig sfære, hvor det visstnok foregår handling med narkotika, våpen og mennesker. Dette må jeg innrømme at blir for heavy for meg å sette meg videre inn i. Samtalen gikk videre til klimakrise. Dette temaet har jammen meg noe av det samme potensialet i seg, og blir stadig vanskeligere å unnvike. En prekær situasjon på kloden jeg lever på, som eskalerer i dette nu, og som jeg definitivt er med å påvirke med min livsførsel.

Frem til ganske nylig har jeg kun hatt en vag bevissthet om klima, grøsset over middagsrester vi ikke får brukt og tenkt at jeg må komme i gang med kompostering. At vi må fly med måtehold og ellers satse på tog. Men hva er egentlig måtehold i denne sammenheng? 80 % av verdens befolkning har visstnok aldri sittet i et fly. Likevel sitter det langt inne for meg å beslutte at jeg aldri skal ta med barna mine på høstferie til Villa Angela med økologisk saltvannsbasseng på Kreta igjen. Ganske flaut at jeg har hengt meg opp i det med økologisk saltvannsbasseng, for å reise med en flymaskin til Kreta for å bade i et basseng, undergraver jo økologien i seg selv. Men det var tross alt her de lærte seg å svømme.

Er det slik at store deler av verden som jeg selv har boltret meg sorgløs i, egentlig bør regnes som utenfor rekkevidde for mine barn? Ut fra praten rundt bordet kunne det virke slik. Det ble snakket om begrepet ”flyshaming” som noe nytt og konstruktivt. Jeg kjente at jeg ble forvirret av det. Jeg har alltid tenkt at påføring av skam er renspikka destruktivt. Men kanskje må slike virkemidler til? Det er visst slik at for å nå målene i vårt CO2-regnskap så må vi, altså du og jeg, ned fra ca 10 tonn CO2-utslipp til omkring 2 i året. Tar vi en flytur tur retur Thailand har vi allerede bikket grensa. I dette bildet blir matsortering og elbil bare blåbær. Og apropos elbil, så har det vel kommet for dagen at jakten på kobolt, en essensiell ingrediens i elbil-batterier, langt på vei utføres av barn som risikerer sine liv under oppdraget. Å påføre andre mennesker lidelse i dette nu kan aldri legitimeres av argumenter om CO2- reduksjon på sikt.

Da jeg gikk hjemover kjente jeg meg nedstemt, som om jeg hadde deltatt på et krisemøte. Tenkte på at den som skammer seg, så å si alltid er feil person, og at jeg ønsker meg reguleringer av vår livsførsel fra oven. Kjente en lengsel etter å lukke øynene, kanskje oppsøke en gudstjeneste, til tross for at jeg sjelden har deltatt på en. Den siste tiden har jeg kjent på en dragning mot kvekerne. De hevder at vi ikke trenger kirken eller tilsvarende for å kunne møte Gud, men at vi kan finne Gud i vår egen indre stillhet. Det gir mening for meg. Jeg plugget inn Erik Bye med ”Vår herres klinkekule”, kjente meg kraftløs.

Den andre bursdagen var på «The Well». Et spa-anlegg på 10500 kvadratmeter hvor du skal kunne oppleve kilden til både fysisk og mental velvære. Jammen var det behagelig å flyte omkring i disse omgivelsene. Forkortelsen SPA kommer fra ordene «salus per aqua»som betyr helse gjennom vann. I følge Fremtiden i våre hender bruker vi i dag åtte ganger mer vann enn hva besteforeldrene våre gjorde. Hvis forbruket ikke reduseres, advarer FN om at 1,8 milliarder mennesker vil ha konstant vannmangel om 20 år. Denne informasjonen murret litt i bakhodet da jeg gikk opp fra bassenget for å fylle opp vannflaska mi, som var svært iøynefallende i de duse omgivelsene med sin røde logo fra Klassekampen. På veien var jeg nær ved å kræsje i vaskepersonalet, en asiat som ydmykt slo blikket ned. Jeg svelget et ubehag og kjente på håp om at han får boltre seg ubegrenset i rikmannsfasilitetene etter stengetid. Men jeg tror jo på ingen måte det. Da vi skulle innta bursdagsmåltidet i restauranten, var det bred interesse for Tom Kha Gai, altså thailandsk kyllingsuppe. Riktignok om de kunne tilberede en vegansk variant. Vi ble sittende og diskutere om oppdrettslaks egentlig lenger kunne klassifiseres som en matvare, og noen kunne berette at sopp av biologer ble klassifisert som en dyreart. Jeg ble nervøs og endte opp med en suppe som i all hovedsak besto av skummet kokosmelk. På vei hjem kjente jeg meg nesten litt uvel, ble sittende og tenke på kokosnøttenes reise, fra sitt habitat til min suppetallerken.

Jeg opplever stadig at mennesker som sverger til en slags høyere dimensjon, har det med å bemerke at «alt blir som det skal». De argumenterer ofte for at alt som skjer i dette livet, skjer fordi det skal lære oss noe. Jeg lengter etter å ta del i denne tilliten. Men finnes klimakrise i denne virkelighetsoppfatningen, eller bare et klima som skal gå sin gang? Finnes sultkatastrofer, eller bare mennesker som sulter? Hva skjer egentlig med solidaritet, klimaforebyggende reguleringer og fattigdomsbekjempelse innenfor denne forklaringsmodellen?

Jeg leser om Barbafamilien for barna mine. Barbafamilien padler en dag en tur på elva og møter noen syke dyr. De tar dem med seg hjem og gir dem et fristed. Det dukker stadig opp flere dyr som er truet, og Barbapapa forsøker å bygge en mur for å beskytte dem mot jegere og forurensning. Når dette ikke hjelper i tilstrekkelig grad, flykter de med dyrene til en annen planet. Det blir fryktelig trist og tomt på jorda og menneskene angrer. Til slutt lover de å holde opp med å ødelegge alt omkring seg, og Barbafamilien tar dyrene med og vender tilbake.

Når nå er nå er tross alt ingenting for sent.