Skyldfrie og ansvarsløse

SKAL VI FØLE SKAM OVER Å FLY, KJØRE BIL ELLER SPISE KJØTT?!
Slik starter gjerne debatter om miljø og forbruk, og konklusjonen er allerede gitt...
"Neida", betrygger politikere. Dette skal teknologien løse, dessuten er det politikernes jobb å legge rammene for folks liv, ikke moralisere.
"Neida", sier forskerne nervøst, mens hun desperat forsøker å huske hva hun lærte på kurset om positiv klimakommunikasjon.
"Tvert imot!", sier næringslivsrepresentanten, som mener du burde kjøpe flere av produktene vi selger, og sove søtt som barn. De har nemlig hengt opp et skilt på hotellrommet om at du kan gjenbruke håndklær nå, så vi er på rett vei. Alt er trygt og godt.

Men alt dette maset om skyld og skam er en avsporing. Disse begrepene er tilbakeskuende, og handlingslammende. Ordet vi leter etter, er ansvar. Ansvar er noe vi tar for våre egne handlinger nå og i framtiden. Det er det personlige ansvaret folk kaster ut med badevannet når de insisterer på at ingen skal trenge å føle skyld eller skam over de enorme natur- og miljøødeleggelsene vi bidrar til med åpne øyne hver dag. Denne retorikken har vært så effektiv at personlig ansvar, som er en selvsagt og ukontroversiell dyd på de fleste andre områder i samfunnet, nærmest har blitt tabu nettopp i klima- og miljøspørsmål. Norske politikere er livredde for å si at nordmenn har ansvar for overforbruket vårt. Alle er en del av problemet, ingen skal bekymre seg. Og de som gjør det, er moralister og dommedagsprofeter.
Det er et snedig retorisk byggverk. Forsøk å sammenligne med andre hverdagslige handlinger: Vi har jo ikke for vane å kaste søpla vår i naturen. Vi er ganske enige om ikke å tømme plastsøpla i fjordene våre. Vi pleier heller ikke å snike i køer.
Men når det gjelder vårt bidrag til å ødelegge klodens klima? Nei, det er et annet regnskap. Jeg er da ingen fanatiker!

Å påpeke vårt ansvar for miljøproblemene er naturligvis ikke bare et forsøk på å påføre folk skyld og skam. Med unntak av enkelte religiøse bevegelser, er det ytterst få som mener at skamfølelse og skyld er noe mål i seg selv. Men anerkjenner vi ikke vårt ansvar for klimakrisen, kan vi heller ikke ta ansvar for den. Og det er virkelig ingenting urimelig eller fanatisk med å mene at nordmenn bør ta sitt ansvar for klima- og miljøkrisene i vår tid. Vi har et forbruk av energi, av kjøtt, av klær, av dingser og ikke minst av flyreiser som er fundamentalt i strid med våre idealer. Vi er et av verdens mest forurensende folkeslag, som eksporterer olje og importerer luksusvarer produsert med kullkraft fra forurensende fabrikker i lavkostland. Selvfølgelig er klimakrisen også vår skyld, og selvfølgelig betyr det at vi må ta ansvar.

Det er ikke uten grunn at så mange kjemper for retten til å være ansvarsløs. Ansvar er nemlig en mektig kraft. Politikere, økonomer og næringslivstopper som insisterer på at mennesker bare reagerer på økonomiske insentiver, tar feil. All samfunnsforskning viser at Norge er et godt land fordi vi tar ansvar og viser tillit til hverandre. Å ansvarliggjøre hverandre er grunnmuren for et vellykket og rikt samfunn som Norge. Men det krever naturligvis mer av oss. Ansvarsløshet er alltid det mest behagelige på kort sikt. Ansvarsfriheten er en komfortabel løgn vi forteller hverandre og oss selv. Det er naturligvis dypt uansvarlig.
"Men er det ikke politikernes ansvar å gjøre det lett for meg å leve miljøvennlig?" Innvender du kanskje. Det er en falsk motsetning. Vil du virkelig stemme på politikere som vil tvinge deg til å ta et ansvar du ikke vil ta selv? Dersom du aldri kunne tenke deg å fly mindre, spise mindre kjøtt eller kjøpe elbil, hvorfor skulle du da stemme på en politiker som vil tvinge deg til å gjøre det med en gulrot hengende foran ansiktet? Skyldfrie og ansvarsløse borgere stemmer på ansvarsløse politikere.

I møte med klimakrisen kaster vi vrak på enkle kjensgjerninger om hvordan samfunnet vårt fungerer. På alle andre felter er vi samfunnsborgere, med rettigheter, plikter og ansvar, i miljøpolitikken er vi noen sta esler som kun kan styres med gulrota eller pisken. Det er på tide å ta både skammen, skyldfølelsen og ansvaret tilbake. Bare en befolkning som er seg sitt ansvar bevisst, vil støtte opp under en bedre politikk, og bidra til å skape endring nedenfra.