Om å bygge fellesskap i og med naturen

MDGs partileder Une Bastholm skrev masteroppgave om det, og pave Frans nevner det i sin andre encyklika; begrepet «økologisk borgerskap» har vært på manges lepper de siste årene – men hva (om noe) har det med naturrestaurering å gjøre?

Et stort antall av verdens land har gjennom internasjonale avtaler forpliktet seg til såkalt «bærekraftig utvikling». Selv om diskusjonene om nøyaktig hva det innebærer og hvordan man skal oppnå det har vært mange, har de i overveldende grad utkrystallisert seg i én strategi: økonomiske virkemidler. (1)

Vi kjenner alle til lignelsen om gulrota og pisken. Moralen er at man gjennom økonomiske insentiver og avstraffelser kan påvirke enkeltmennesker, offentlige institusjoner og private bedrifter til å fatte mer bærekraftige valg. Slike løsninger har utvilsomt en rolle å spille i enhver pragmatisk klima- og miljøpolitikk. Det er likevel grunn til å tro at det å satse for ensidig på økonomiske virkemidler, er vel så naivt som å forkaste dem.

Atferd og holdninger

Én ting synes det å være bred enighet om blant de som studerer økologisk borgerskap: Begrepet representerer en erkjennelse av at en bærekraftig samfunnsutvikling krever mer enn bare å kutte ned på klima- og miljøskadelig atferd. Det fordrer også en endring av rotfestede holdninger. (2) Kanskje aller mest åpenbart holdninger som går på hvordan vi forholder oss til naturen, men også holdninger som hindrer oss fra å ta innover oss hvordan vi – som borgere av et stadig mer sammenvevd verdenssamfunn – gjennom våre daglige valg påvirker mennesker, ikke bare på den andre siden av kloden, men også langt fram i tid.

Faren ved å lene seg for tungt på økonomiske virkemidler er at endringene de avstedkommer ikke nødvendigvis stikker så dypt. De fleste vil kunne nevne eksempler på kortlivet politikk – innført av én regjering, bare for å bli radert av neste. Enkelte vil derfor mene at hvis varige politiske endringer skal finne sted – endringer som står i stil med de veldige utfordringene vi står overfor – så må de ha en solid forankring i utbredte holdninger i folket. (3)

Av det følger det at alle land som har forpliktet seg til bærekraftig utvikling, i tillegg til å påvirke institusjoner, bedrifter og enkeltmennesker til å fatte mer klima- og miljøvennlige valg, også bør ta jobben med å kultivere holdninger som er forenlig med en slik utvikling på alvor.

I det følgende skal vi se at naturrestaurering kan være en gyllen anledning til å gjøre nettopp det.

(artikkelen fortsetter)