Faking nature

Restaurering av ødelagt natur er ikke bare et lovende, men kanskje helt avgjørende klima- og miljøtiltak. Det er likevel grenser for hva som kan og bør restaureres – og de er det ikke bare mangelfull teknologi eller kunnskap som setter. Uberørt natur har nemlig noe uerstattelig ved seg.

Restaureringsøkologi er en forholdsvis ung disiplin. Det ledende internasjonale fagtidsskriftet «Restoration Ecology» er ikke engang 30 år gammelt, og det mer praktisk orienterte «Ecological Restoration» er bare et drøyt tiår eldre enn det igjen. Og ser vi på såkalt rewilding, har vi med en enda yngre faglig bevegelse å gjøre.

Man kan riktignok argumentere for at naturrestaurering i visse former lenge har vært en del av menneskelig historie. Det var likevel ikke før på 70-tallet at idéen om å bruke økologiske innsikter for å restaurere ødelagt natur virkelig fikk fotfeste i vitenskapelige miljøer.

Norge var ingen sinke i den sammenhengen. Allerede på midten av 60-tallet ansatte Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) en egen landskapsarkitekt med ansvar for miljøspørsmål, et tema som da for alvor var på vei inn på dagsordenen.

Det krever mye kunnskap og erfaring for å lykkes med restaurering av noe så sammensatt som et økosystem. NVEs tidlige forsøk med vegetasjonsetablering, gjødsling og andre tiltak for å bøte på de største utbyggingene i tiårene etter krigen, har gitt norske restaureringsøkologer verdifullt kjøtt på beinet i så måte. Disse og lignende erfaringer kom nok godt med da Norges hittil største restaureringsprosjekt, skytebanen på Hjerkinn på Dovrefjell, nylig ble ferdigstilt – et prosjekt som antakelig kommer til å stå som et referansepunkt i norsk restaureringshistorie i lang tid framover.

Selv om restaureringsøkologien er i ferd med å bli et modent fagfelt, med stadig mer å vise til både av konkrete resultater, teoretisk tyngde og relevans, er det fremdeles visse begrensninger for hva som kan og bør restaureres.

Noen av disse begrensningene er midlertidige og vil opphøre så fort man tilegner seg mer kunnskap eller utvikler bedre teknologi. Ålegressengene i den Nederlandske delen av Vadehavet er for eksempel gjentatte ganger blitt forsøkt restaurert etter å ha vært på randen av utryddelse. Flere titalls forsøk har mislykkes, og det er først nå i senere tid at man har begynt å forstå hvorfor. Man har heller ikke mange gode og kostnadseffektive metoder for å bøte på visse former for intensivt jordbruk, og enkelte spor regner man med at kan ta århundrer eller til og med årtusener før viskes ut.

Slike utfordringer vil økt kunnskap, mer avansert teknologi og bedre restaureringsmetoder kunne gjøre noe med. Andre begrensninger er imidlertid av en mer grunnleggende art, og den kanskje mest fyndige beskrivelsen av disse finner vi i en artikkel i et filosofisk tidsskrift fra 1982.

(artikkelen fortsetter)