Debatt om friluftsliv

Mestring, ikke utseende

For meg har det vært fantastisk å lære naturen å kjenne som en arena hvor det er uvesentlig hvordan jeg ser ut.

Den siste tiden har det dukket opp en debatt om hvordan friluftsliv fremstilles i sosiale medier, spesielt det økende fokuset på kropp og utseende. Jeg mener at engasjementet er noe ensidig, i retning av det såkalte «perfeksjonerte friluftslivet». Tematikken er viktig og vi bør ha en saklig debatt rundt den. Friluftslivet har rom for et vidt spekter av aktiviteter og forskjellig type bruk. Men jeg frykter at fokuset er i ferd med å bevege seg bort fra læring, mestring og opplevelse, over til et glansbilde. Som kan være en utfordring å leve opp til.

Først og fremst; jeg synes nakenhet i naturen er vakkert. Nakenhet og natur hører sammen i mine øyne – under gitte forhold. Det er forskjell på et bilde av et nakent menneske i naturlige omgivelser og et seksualisert bilde av en avkledd person i naturen. Det er ikke nakenhet eller skjønnhet som er problemet, det er perfeksjonismen. Det er opp til hver enkelt om man ønsker å formidle innholdet i friluftslivet eller fasaden. Hva vi har lov til å dele og ikke er regulert av norsk lov.

Men vi som velger å dele av vårt friluftsliv på sosiale medier må ta ansvar for det vi deler. Dersom man har mange følgere og velger å ha fokus på skjønnhet og utseende i friluftslivet sitt bør man også være klar over at mange, spesielt unge, vil bli påvirket av dette. Dersom man stiller seg selv til disposisjon med offentlig profil i sosiale medier følger det med et ansvar. Jeg har inntrykk av at flere større profiler, ikke bare i friluftslivbransjen, fraskriver seg dette ansvaret ved å si «jeg deler det jeg liker selv, så får folk velge om de vil følge med på det eller ikke», eller liknende. Dette blir en lettvint løsning. Å være et forbilde er en rolle du får, ikke en rolle du tar. Jeg vet at femten år gamle meg ikke hadde de kritiske evnene jeg har i dag når det kommer til vurdering av innholdet jeg eksponeres for i blant annet sosiale medier.

Det er ikke uten grunn at begreper som «generasjon prestasjon» og «flink pike syndrom» har kommet på banen de senere årene. I oppvekstrapporten 2017 ser vi at det å være «flink pike» regnes for å være en helserisiko. Det er også en økning i antall unge med problemer knyttet til stress, følelse av håpløshet for fremtiden, angst og søvnproblemer (Sletten, 2017, s.128). Begrepet «generasjon prestasjon» handler om at mange ungdommer føler at de må være «best» på alle arenaer; på skolen, i idretten, i det sosiale – og nå kanskje også i friluftslivet.

Naturen er objektiv, den stiller ingen krav til utseende. Det er mennesket som må tilpasse seg naturen, slik skiller den seg fra mange andre arenaer i menneskets liv. Vi kan ikke måle oss med naturkreftene, vi må innordne oss. Når det blir skikkelig kaldt må vi ta kle oss slik at vi unngår frostskader, eller i verste fall å fryse i hjel. Vi må beskytte huden mot sola. For mange, inkludert meg selv, har det vært fantastisk å lære naturen å kjenne, å få oppleve at det finnes en arena hvor det er helt uvesentlig hvordan jeg ser ut. Det som teller er min evne til å innrette meg og mestre i naturen. Det er dette friluftslivet handler om for meg; mestring i naturen.

Uten at jeg har sett noen forskning på temaet, og med bakgrunn i mine egne erfaringer, ser jeg en sammenheng mellom jaget etter det «perfekte» og hvordan turklær til kvinner designes i dag i forhold til for 30 år siden (se f.eks. Norrønas kolleksjon fra 90-tallet).

For å konkretisere med et eksempel: de siste månedene har jeg vært på utkikk etter en ny skalljakke. For mitt vedkommende er det nødvendig at den er funksjonell på lange vinterturer. Det vil si at den må holde vær og vind ute i mange minusgrader over flere uker. Den må rekke et godt stykke over rumpa, for å beskytte rumpe og lår mot vind, kulde og frostskader. Den skal helst ha mange lommer, slik at jeg kan ha blant annet GPS, solkrem, solbriller og litt mat tilgjengelig på kroppen. En slik jakke finner jeg ikke på markedet. Jakkene jeg finner er laget etter estetiske prinsipper, ikke funksjonelle. Kall det gjerne Instagram-vennlige jakker, for det er vi forbrukere som legger føringene for hvilke produkter som kommer på markedet. Jeg tror at dette er en følge av det økte fokuset på utseende innen friluftsliv i sosiale medier.

Jeg har sett meg luta lei på korte, estetiske «ekspedisjonsjakker» til damer og frykter at jeg med mine begrensede sykunnskaper må sy min egen jakke. Jeg ønsker at friluftslivet som arena for læring, mestring og opplevelse skal ha en stor plass i utviklingen fremover. Friluftslivet har færre konvensjoner, og det er derfor rom for mange typer friluftsliv – mitt håp er at vi ikke mister det tradisjonelle, allsidige friluftslivet med naturen i fokus i jaget etter det perfekte.