Friluftsliv - truet kulturarv

Friluftslivet er kropps- og utstyrsfokusert, snarere enn funksjonsfundert, og det har gått inn. Innesperret i skjermer, forskningsartikler og annonsefylte magasiner er livet i friluft redusert til konkurranser om mest, finest, og høyest antall likes. Alt henger sammen, og jeg henger ikke med, for midt i dette er friluftsliv satt på lista over immateriell kulturarv i Norge.

Det du trenger i sekken for å anerkjennes som friluftsutøver i dag, er fargerike plagg som kontrasterer naturkulissene; helst i rosa, DNT-rødt eller gult, gjerne med ei hengekøye i samme palett, et kamera, en alfakrøll og en bråte emneknagger. Helt episk blir det om du har et telt hvor du tenner lyset når du går ut, og en diger plastikkflamingo. Det du trenger av naturkunnskap er å vite hvilke steder som ser spektakulære ut i et skjermbilde og hvilke leverandører og friluftsaktører som bør emneknagges. Du bør også sitte inne med en god porsjon øvrig digital kompetanse, slik at du glatt kan ta deg en snartur ut i instavennlig vær og føre. Helt vilt.
Før, da friluftslivet foregikk ute, med diskre utstyr, uten pods og apps, trengte vi desto mer naturkunnskap. Vi gikk ut og var filterløse. Stien var vår egen, vi sanket brensel til bål for varme, lys og mat, og var fri for andre avbrytelser enn myggbitt, fiskevak, regnelinger og alt dette som ikke var egentlige avbrytelser, men en del av naturens uforutsigbare rytme og mål. Vi «måtte» ikke forlate øyeblikket for å posere til kamera. Skulle vi få fisk, måtte vi følge med; hva bør vi agne med nå? Målet var ikke fangst av eget friluftsimage i rå fargeskrud på toppen, men alt annet; selve livet i bøtter og spann, og vi ga respekt og kunnskapsbasert forvaltning i retur.

«Driver du med friluftsliv?», spurte vi folk i Nordland, i en undersøkelse. - «Nei», svarte de fleste. Men på oppfølgingsspørsmål; om de pleide å være ute, fortsatte de: «Jo, jeg er mye på tur! I skogen, i fjæra eller på fjellet. Plukker bær, fisker, jakter og sånn...»

Det er altså ikke bare jeg som ikke henger med. Friluftsliv er ikke det det var, og det har det i grunnen aldri vært. Siden før Ibsen «fant opp» friluftslivet og sperret det inne i diktet «På vidderne» (1859), har det vært forskjell på de som gjerne vil, og de som kan: De som sitter inne og drømmer seg ut, men samtidig (re)presenterer friluftslivet, og de som faktisk er mye ute. Med spredning av definisjonsmakt i sosiale medier, er friluftslivet blitt enda fjernere. Naturligvis er ikke dette hele bildet, men i dag bidrar enda flere, enda lengre unna naturen til å forme friluftslivet ved å overfylle emneknaggen med nye kolleksjoner, lysforurensning, plastikk og individorientert jåleri. Gapet mellom de som har naturen som kulisse, og mennesker som faktisk lever nær og av den er blitt større, fordi det har blitt langt flere av de første - og skal vi berge friluftslivet slik vi har kjent det, er det behov for handling. Ren praktisk handling først og fremst, men kanskje også ny bevissthet rundt begrepet friluftsliv.

Friluftsliv som kulturarv.
I år markeres europeisk år for kulturarv, og friluftsliv er betimelig nok satt på lista over immateriell kulturarv i Norge. Dette innebærer at det verken er ski, skjerm eller flashing fjelltelt som står i fokus, men den viktige og usynlige kulturarven forbi produktene. Immateriell kulturarv vil si levende, overleverte tankesett, levemåter, prosesser og kunnskap; alt dette som norsk turkultur er uendelig rik på, som vi liker å assosiere oss med, men som nå er truet fordi det vanskelig kan kjøpes eller tagges. Kunnskapsbasen og kulturarven er friluftslivets kjerne, men samtidig ømme akilleshæl.

Bålet er et lysende eksempel. Det er langt mer enn et visuelt arnested for antall «likes». Det krever kunnskap og håndlag å fyre egnede bål til ulike formål, i ulikt terreng, vær og årstider igjennom. Det er greit å vite at selje setter mindre smak i maten enn furu, mens glødebål av vier til å sove på, kan være livreddende kunnskap for eksperten. Med gass, briketter og fotomål for øyet, sløves sanser og kunnskap, og mange sliter i dag med i det hele å få fyr.
Det samme gjelder måter å bevege seg på, kle seg og reparere utstyr på. Alt det vi liker å tenke på som det norske friluftslivet, er en utømmelig kilde kunnskap, overlevert og finjustert i generasjoner. Kunnskapen ligger i åretak, i lebygging, knuter og valg av tauverk, snarere enn i Jetboil, karabiner og strikk. Den ligger i navigasjon i fiskemé, multemyrer, sol og stjerner, fremfor GPS og ekkolodd. Friluftslivets kulturarv har særlig lange røtter i det høstingsbaserte friluftslivet; hvor urter, bær, fisk og kjøtt blir tatt ut i bærekraftige mengder, ulikt fra år til år. Sanking og tilbereding til mette, medisinsk bruk eller fornøyelse, og lagring i ulik lengde og klima har vært, og vil alltid være livsviktig naturkunnskap.

Grunnlaget for allemannsretten er også immateriell kulturarv. Tankesett og handling for å kunne føre oss i naturen på bærekraftig vis, er tillært. Friluftskunnskap har gjort oss til robuste (frilufts)mennesker med respekt og varhet for bestander og naturforandringer, og det er nettopp dette som har gjort at friluftsliv har fått bli en sentral del av vår nasjonale identitet. Når friluftsforbrukerne nå jumper rundt og «skal ha, skal ha», helst på samme episke sted, mer i tjeneste for utstyrsleverandører, reiseliv- og friluftsaktører, enn for selve naturopplevelsen, så trues ikke bare natur, men også grunnlaget for allemannsretten. Færre blir i stand til å bære den andre siden av børa; allemannsplikten, fordi de ikke lenger vet hvordan.
Når friluftsliv i år er plassert på lista over verneverdig kulturarv i Norge, bør vi kjenne på ansvaret. Å beherske friluftslivets grunnleggende ferdigheter er ingen selvfølge. Den lille undersøkelsen i Nordland viste at mange av dem som kanskje best ivaretar kulturarven føler seg ekskludert. De kjenner seg fremmede i magasinenes og mobilskjermens nye friluftsliv. De synes plastikkflamingoer i naturen er stygt, og skrur av teltlys og hodelykt for å se stjernene.
Friluftslivet er i endring, det er sårbart, og på tampen av kulturarvåret bør vi tenke over: Er det greit at norsk friluftsliv strippes for funksjon og poserer i glatte lag på tykktaggede topper? Er det arven vi ønsker å gi videre? Bør vi ta inn over oss at det kanskje ikke er det å leve et friluftsliv som er populært lenger, men snarere imaget av det? Og trenger vi egentlig noe annet i dag, når andre har varda vegen for oss? Kan stolthet og mestring bare flyttes fra kunnskap og funksjon, til prestasjon og forbruk? Fra praktisk til vitenskapelig og digital kunnskap? Eller bør både turjenter og turgutter se oss selv i sjølvien – kanskje i vannspeilet og spørre: Hvem er vi og hvor skal vi?

Uansett hva slags friluftsliv du praktiserer: Få nyhetsbrevet fra Harvest hver fredag!