Den norske friluftskulturen har plass til alle!

At folk som jakter, plukker bær etc. ikke sier at de driver “friluftsliv”, er kanskje litt pussig – men det er faktisk ikke det samme som at de føler seg ekskludert, eller fremmedgjort.

Jeg var nylig på en ekskursjon sammen med mange europeiske geologer. Vi skulle pakke oss ut av en buss, og sjåføren var litt uforsiktig med en “kartrull” – et langt plastrør – som ei fra Tyskland frakta med seg. Jeg fortalte henne da om bussjåføren hjemme på Sunnmøre som en gang knakk min fluefiskestang ved å være litt for rask med å smelle igjen bagasjeluka.

«So you’re a “fisher”?» spurte hun fra Tyskland umiddelbart – om jeg var en fisker?

«Vel – tja, jeg har dessverre ikke tid til å fiske så mye lenger,» nølte jeg. Jeg kjente meg ikke helt igjen i beskrivelsen – jeg liker å fiske, men det skjer altfor sjelden, og fluefiske var noe jeg bare såvidt drev med en periode for ca. 20 år siden.

«Men du driver med sånn “fluefiske”?» gestikulerte hun med hendene – hun ga seg ikke.

«Nei..., ikke “driver”...»

Dette er langt fra den eneste gangen jeg har møtt utlendinger med et “friluftsbilde” eller -språk litt ulikt mitt. Engelskmenn som på første gangs besøk i en slalombakke kaller seg selv “skiers” for eksempel. I mine øyne er jeg ikke en fisker bare ved å eie en fiskestang, og jeg vil ikke kalle meg “skikjører” fordi jeg kanskje ukentlig har ski på beina om vinteren.

Men slik ordbruk er ikke nødvendigvis et forsøk på å “opphøye” seg selv, eller skryte. Det er først og fremst bare ord. Ordet “friluftsliv” brukes nok av mange heller om fotturer enn jakt. Og om noen skulle forsøke å “skryte på seg” et av disse ordene, er det hovedsakelig et tegn på usikkerhet – for eksempel de nevnte engelskmennene, som så ut til å puste langt lettere i baren enn i skiløypa.

Men vi må kunne slippe folk ut på tur selv om de sliter med å tenne bål i regnvær. I mine øyne er dette en av de aller fremste styrkene ved den norske friluftskulturen, vi har plass til alle. Samtidig må vi legge til rette for og veilede de “nye” til å gå på tur etter evne. Det gjøres på “fersking-kurs” av DNT, og det gjøres av deg og meg som tar med barn og andre på tur.

Man kan også spørre seg hva som er mest “ekskluderende”: Er det friluftslivet som “krever” at du har sansen for bilder med sterke farger og gode komposisjoner? Eller er det friluftslivet som krever at du kan tenne bål i alt slags vær, eventuelt et “glødebål av vier” i en nødsituasjon?

Når det er sagt ønsker jeg også at Maria Almli sin type friluftsliv får en mer fremtredende plass. I høyeste grad! Selv er jeg kartentusiast og brenner blant annet for “klassisk navigasjon etter fiskeméd”, noe hun også nevner. Jeg kan også “få hetta” av jåleri og posering i sosiale medier, men vi må passe oss for å harselere eller latterliggjøre – eller tillegge motiver vi ikke vet noe om.

“Problemene” i sosiale medier – jåleri, posering og mye annet – er heller ikke unikt for friluftslivet. Slik sett fortjener det ikke stempelet “friluftsliv-problem”. Så lenge også svært mange av vi “godt voksne” friluftsfolk går med nesa i mobiltelefonene, kan vi i hvert fall ikke klandre ungdommen for å gjøre det samme.