Hvorfor sprenge en oljerørledning?

1.

Andreas Malms bok How to Blow Up a Pipeline har siden utgivelsen i 2021 fått oppmerksomhet i et omfang sakprosabøker om klimakrisen bare kan drømme om. Den interessevekkende, og sikkert veloverveid provoserende tittelen har sørget for at boken raskt ble fanget opp av klimaaktivister verden over, og her i landet bidro NRK Debatten i november 2022 til at spørsmålet om bruk av vold i klimakampen nådde ut til en bred offentlighet. Der uttrykte den unge klimaaktivisten Joachim Skahjem forståelse for tanken om å bruke sabotasje mot fossil infrastruktur, eksemplarisk oljerørledninger. Dagen etter tok lederne for den ene miljøorganisasjonen etter den andre sterk avstand fra enhver aksept av å bruke annet enn strikt ikke-voldelige virkemidler.

Inspirert av Malms bok har amerikaneren Daniel Goldhaber laget en film med samme tittel som går på kino i disse dager. Goldhaber ønsker at filmen skal bidra til å bryte noen av tabuene som preger hvordan vi snakker om klimakampen, med henblikk på hva som anses som legitime og ikke-legitime virkemidler. Slik han ser det handler det om et moralsk spørsmål om selvforsvar.

Hvilke mål kan rettferdiggjøres på et moralsk plan? Hva er det, helt konkret, som skal forstås som «skade», i betydningen å utgjøre en fare, en form for ødeleggelse, det er legitimt å fjerne eller sette ut av spill? I likhet med Malm vil Goldhaber få oss til å tenke gjennom hva som gjør at noe sies å representere «skade», ved å spørre: «Hvorfor er ikke et oljeraffineri, som forurenser luften, ødelegger miljøet og dreper folk, sett på som et voldelig stykke eiendom, som skaper materiell skade? Hvorfor er ikke dette ansett som vold? Hvorfor blir det å ødelegge et oljeraffineri sett på som vold, og ikke selvforsvar?» Ifølge Goldhaber holder fossil infrastruktur en pistol mot jordklodens hode. Spørsmålet er da: Har vi en rett til å ta pistolen bort? Filmskaperen svarer på sitt eget spørsmål, i tilslutning til hvordan han tolker Malms budskap: «Hvis en maskin dreper deg, har du retten til å ødelegge maskinen, for maskinen er ikke et levende vesen» (Morgenbladet 19. mai 2023).

2.

Det er betegnende for hvor omstridt filmen oppleves at FBI, i forbindelse med kinopremieren i USA i april, sendte ut en advarsel om at filmen kan inspirere til økoterrorisme og true infrastruktur for fossil industri. Kort sagt, myndighetene advarer offentligheten om at filmen kan være farlig ved å føre til illegale handlinger.

At det utstedes en slik advarsel mot potensiell «økoterrorisme» er ikke overraskende i dagens politiske klima. I vestlige land som pryder seg med et selvbilde som ledende demokratier, har vi siden Extinction Rebellion-demonstrasjonene i London påsken 2019, og en rekke senere aksjoner der veier blir sperret, eller forhandlinger i parlamentet avbrutt, sett at kriminaliseringen av klimaprotester tiltar, med skjerpede straffereaksjoner (bøter, fengsling) som erklært «nødvendige» tiltak; i mange land, spesielt i Sør-Amerika, blir miljøaktivister truet på livet og drept, og de skyldige blir ytterst sjelden stilt til ansvar. Kriminaliseringen av aktivisters forsøk på å varsle offentligheten om alvoret i klimakrisen, vel å merke med fredelige, ikke-voldelige midler, reiser viktige spørsmål om hvordan moralsk rett og galt skal defineres i krisens tidsalder; om hva som er legitime og illegitime aksjoner, og om hva som er skade og vold i betydningen trusler – praksiser – som det kan være moralsk rett (eller sågar en moralsk plikt) å yte motstand mot, det være seg fysisk.

Kanskje må man være et barn for å stille det opplagte spørsmålet: Hvorfor er det ikke faren fossilindustrien utgjør som myndighetene rykker ut med advarsler mot? Hvorfor er det ikke her skaden – ødeleggelsene, volden – lokaliseres, og de ansvarlige identifiseres og sanksjoneres? Hvorfor er det i stedet de som yter motstand mot den trusselen mot mennesker og natur som fossilindustrien, ifølge vitenskapelige rapporter, fortsetter å forårsake i stadig større omfang, som betraktes og behandles som «farlige» for samfunnet og dets interesser og verdier? Er ikke måten fare og skadeverk forstås på fullstendig snudd på hodet?

Å vokse opp i dagens Norge vil si å bli tilvendt at det er normalt og riktig at de som leder oljeselskapet Equinor tjener det ti- eller tredvedobbelte av de som underviser barn i skolen og de som steller syke og gamle; og at mens det å være toppsjef i en industri som beviselig fører klima og natur mot krisepregede tilstander i uoverskuelig framtid, belønnes med titalls millioner, straffes de som deltar i protester mot denne bokstavelig talt livsfarlige normaliteten med bøter og fengsel. Sett i bakspeilet om ti eller tyve år: hvem av disse vil fremstå som eksempler til skrekk og advarsel, og hvem vil fremstå som forbilder? Hvem agerte på parti med klodens og menneskehetens fremtid? Hvilke aktører er det riktig å rive makten fra, og hvilke bør få ha den?

Det er fristende å si at bare et barn vil mene at rollefordelingen mellom helter og skurker, mellom de som redder liv og de som ødelegger det, er snudd på hodet i dagens verden; at vi er i en enten/eller, liv/død, sort/hvitt situasjon moralsk sett, slik Greta Thunberg sa da hun fikk sitt gjennombrudd, alene med en plakat, en ransel og en vannflaske i Stockholm i august 2018.

3.

Men hvem er det som har bevisbyrden i situasjonen verden befinner seg i? Er det de som alltid har hatt, og fortsatt har, tillit til at de vanlige virkemidlene fører til endringene som trengs, tidsnok, før krisen kommer ut av kontroll? Eller er det de som gjør opp status etter mange tiår langs den oppgåtte veien, og konstaterer at krisen har vokst seg større og farligere år for år, uten tegn til iverksettelse av tiltakene vitenskapen sier er absolutt påkrevde – nå, ikke om fem eller femten år?

Mottakelsen Malms bok er møtt med viser at stadig flere opplever krisen så alvorlig at bevisbyrden har skiftet: nemlig til å ligge hos de som fremdeles har tiltro til at krisen vil håndteres av nåværende politiske og økonomiske regime. Joachim Skahjem artikulerte dette i «Debatten» da han sa at han anser det sannsynlig at det vil iverksettes sabotasjeaksjoner fremover av den typen Malms bok og Goldhabers film konsentrerer seg om: ødeleggelse av infrastruktur – anlegg og rørledninger – som eies av oljeindustrien. Å uttrykke forståelse for at aktivister vil gripe til dette virkemidlet – til forskjell fra å sperre trafikk og departementsinnganger – ble slått i hartkorn med å anbefale, ja sågar oppfordre til å delta med voldelige midler, med unison distansering fra Skahjems «uansvarlige» standpunkt.

La oss legge spørsmålet om Skahjem virkelig mente å oppfordre folk til sabotasjeaksjoner til side, og konsentrere oss om det sentrale punktet som gjelder hva som utgjør skade og hva som representerer vold. Å anvende vold står under behov av rettferdiggjørelse. Hvem – eller hva – er volden rettet mot? I samsvar med Malm skiller Goldhabers film mellom volden mot mennesker og natur som oljeindustrien står for, og volden i form av ødeleggelse av (fossil) privateiendom som klimaaktivistene står for. Slik sett er volden førstnevnte utøver alvorligere enn volden sistnevnte utfører: der industrien rammer levende skapninger av ulike slag, rammer aktivistene fysisk materiell (skjønt det kan legges til at hvis aksjonen går galt, så risikerer aktivistene å skade seg selv). Aktivistene oppfører seg dermed ikke-voldelig mot alt levende; ja, de hevder å ty til vold mot ikke-levende installasjoner fordi de påfører så mange liv og livsformer dødelig skade, slik at volden er ment å beskytte kildene til liv. I Malms formulering handler det om å «ødelegge den typen eiendom som ødelegger planeten» (2021: 75). «Terrorisme», slik Malm forstår det, er basert på «svikten i å sondre mellom stridende og ikke-stridende når folk blir drept» (s. 107), og skiller seg fra sabotasje forstått som «skade på og ødeleggelse av eiendom» (s. 109). Alt forandrer seg i det øyeblikket blod utgytes, skriver Malm; og det er denne blodsutgytelsen som den krevende kunsten «kontrollert politisk vold» må unngå, og ikke trenger ty til, for å nå sine mål. Terrorisme, der mennesker blir drept, til forskjell fra symbolske mål og fysisk eiendom, vil vise seg kontraproduktivt, ja være «katastrofalt» for klimabevegelsen. Følgelig må enhver klimaaktivist som vurderer sabotasje opptre i streng overensstemmelse med regelen om å «ikke sette liv i fare på noen måte» (s. 111). For marxisten Malm er «retten til eiendom – eller mer presist, en bestemt, men svært vanlig form for eiendom – det som må oppheves» og bekjempes (s. 127), altså den typen eiendom som ødelegger livet på kloden.

Igjen, og med forsterket kraft, må spørsmålene stilles: Hvorfor blir ikke oljeindustrien betraktet som en kilde til vold, gitt kunnskapen vi har om hvordan den forgifter drikkevann og matjord, legger habitater øde for alle slags former for liv, og akselererer klimaendringer og temperaturstigning? Hvorfor er det motstanden, der den arter seg fysisk mot bestemte installasjoner, mot denne volden mot kloden, mot livsvilkårene, som kalles vold, og straffes deretter?

Jonas Gahr Støres mantra «utvikle, ikke avvikle» er i denne ånd en konfliktsky form for «ja takk, begge deler»

4.

Selvfølgelig handler det om makt, om hvem som har makt til å definere hva som er skadelig, om hva som gir oss fremgang som samfunn og hva som truer den. I Norge går den store fortellingen siden 1970 ut på at oljen har gjort det mulig for oss å utvikle en velferdsstat vi er stolte av, der grunnleggende behov sikres for alle, uavhengig av klasse og geografi. Norsk utvinning og eksport av olje er ensbetydende med fremskritt og høy levestandard for flertallet, samt levebrødet til en betydelig andel av befolkningen. Kontrasten mellom disse positive konnotasjonene ved at vi er en ledende oljenasjon, og på den annen side uttrykk som «skadeverk» og «vold» kunne ikke vært større. Jonas Gahr Støres mantra «utvikle, ikke avvikle» er i denne ånd en konfliktsky form for «ja takk, begge deler» der premisset er at skadevirkningene ved å avvikle oljevirksomheten er større enn ved å fortsette den femti år til (Johan Sverdrup feltet). Slik fortsettes det innøvde veddemålet om at økologi er sekundært og må vike overfor økonomi og arbeidsplasser.

Det er denne mentaliteten Greta Thunberg langer ut mot når hun sier at det eneste såkalte ansvarlige voksne har kommet opp med nå som klima- og naturkrisen blir stadig mer prekær, er «eventyret om evig økonomisk vekst». Hun påpeker at keiseren er naken, at forsikringene om at det går bra å fortsette med veksten i all overskuelig fremtid, er det motsatte av betryggende, nemlig løgnaktige og uttrykk for livsløgn, i ibsensk ånd. Å påpeke dette har gjort henne, fra hun var 15 år gammel, til et yndet hatobjekt i deler av befolkningen, især hos menn over 60. Aggresjonsnivået hun møtes med tyder på at hun har truffet et ømt punkt.

Å tilhøre en generasjon som har internalisert tanken om at oljen har vært til det beste for samfunnsutviklingen, innebærer også en moralsk dimensjon: rikdommen er basert på hardt arbeid, den er velfortjent og den har blitt godt forvaltet. Når barn og barnebarn erklærer kilden til velstanden de selv har nytt godt av og på bortskjemt vis tar for gitt, som roten til alt som er ondt og farlig, så er de kunnskapsløse og utakknemlige. Der den eldste generasjonen ser fortsatt oljeutvinning som garantisten for fremgang i all overskuelig fremtid, ser den yngre generasjonen – eller mer presist: den klimaengasjerte andelen – forlengelsen av oljealderen som det stikk motsatte, nemlig som ensbetydende med et helvete på jord, en situasjon der det blir uansvarlig å sette barn til verden. Kort sagt, generasjonene har så ulike ståsteder, så ulike erfaringer og assosiasjoner angående Norge som oljenasjon, at de snakker forbi hverandre.

5.

Når Goldhaber uttaler at et mål med filmen er å forberede publikum på at det vil skje en eskalering av klimakampen, der sabotasje vil inngå, så spørs det hvor godt han vil lykkes i et land som Norge. Trolig vil den delen av befolkningen som i utgangspunktet er mest kritisk til klimaaktivisme (selv av den helt fredelige sorten), ikke se filmen, mens de som allerede har sympati for tanken om at aktivismen fremover vil ty til mer voldsomme virkemidler, vil se den med begeistring. Jo mer tid det går før ansvarlige myndigheter og politikere tar grep som innebærer avvikling, ikke utvikling av fossilindustrien, desto mer øker sannsynligheten for at et utvalg aktivister svarer med å ty til mer drastiske virkemidler, kanskje vel så mye av desperasjon og fortvilelse som av tro på at det vil endre ting.

Da jeg nylig brakte noen av disse poengene på banen overfor tidligere klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (Universitetet i Bergen, 8. mai), var hans respons at de demonstrerende ungdommene anført av Thunberg «mangler demokratisk mandat» og at de representerer en form for populisme; de slår det å bli hørt i hartkorn med å være enig med dem. Men hva skal til for å ha demokratisk mandat i Rotevatns øyne? Kan det brukes mot ungdommene at siden mange av dem er under 18 år, så har de ikke stemmerett? De har blitt nedstemt av politikerne når de har foreslått å senke stemmealderen til 16 år. Og de har benyttet alle ordinære kanaler i et liberalt demokrati som vårt – fra leserinnlegg og paneldebatter til innmelding i ungdomspartiene – for å fremme sine klimakrav, uten å få gjennomslag. Hva anklagen om populisme angår: Rotevatn må vite at hovedkravet til «Fridays for Future» så vel som Extinction Rebellion lyder: «Lytt til vitenskapen», «fortell befolkningen sannheten». Altså det motsatte av populisme slik vi kjenner den i Trumps tid.

6.

Selv om Malms bok har gode hardtslående formuleringer om at fossilindustrien må betraktes som en form for vold, og at det er den, og ikke motstanden mot den, som det er gode grunner til å kriminalisere, så har boken hans også noen alvorlige blindflekker. Én ting er at Malm reduserer både krisen vi står i, og kampen som må kjempes, til å handle om fossile energikilder. Malm interesserer seg ikke for naturtap, artsutryddelse og redusert biologisk mangfold, eller mer presist, bare indirekte, for så vidt som fossilindustrien bidrar. Naturødeleggelser og overforbruk som ikke skyldes fossile virksomheter faller utenfor Malms horisont, som dermed går glipp av en rekke aktører og konfliktlinjer. Videre tier Malm om spørsmålet om hva som, gitt hans marxistiske oppsett der konflikten mellom kapital og arbeid er altoverskyggende, skal skje med alle arbeiderne i fossilindustrien hvis den ses, og må behandles, som hovedfienden for å unngå at klimakrisen løper løpsk. På hvilken side vil berørte arbeidere plassere seg når kampen beskrives slik? Malms tilnærming er også reduksjonistisk ved at den kun gir plass til to typer aktører: oljeselskapene og aktivistene. Selv om man skulle være enig med Malm i at «politics as usual» har kommet til kort og ikke kan anses som tilstrekkelig til å avverge full krise, trengs en analyse av hvilken rolle parlamenter, politiske partier og sosiale bevegelser skal ha fremover, som del av en offentlighet der ulike synspunkter brytes mot hverandre – en offentlighet som ikke tematiseres av Malm, skjønt den tas for gitt når han utgir sine bøker og diskuterer dem med et engasjert publikum utenfor akademia.

George Monbiot, nestor i kritisk miljøjournalistikk og på ingen måte fremmed for aktivisme, sier det slik:

«While I believe that taking out pipelines, refineries, abattoirs, coal plants and SUVs is morally justified, do we really imagine we can bring down the Earth-eating machine this way? If you are going to take a physical shot at capitalism, you had better not miss»
(Guardian Weekly, 5.mai 2023).

Til forskjell fra Malms bok inneholder Goldhabers film en scene der en av aktivistene som deltar i sprengningen av rørledningen møter på en av arbeiderne, som han går til verbalt angrep på for hans medvirkning til klimakrisen. I løpet av et øyeblikk ser de to på hverandre som fiender, og den verbale feiden går over i fysisk slåsskamp. Dette er et sannhetens øyeblikk der vi blir slått av hvor fortvilet det er, for begge disse karene, at de går løs på hverandre; at slåsskampen ikke kan ha noen vinner, bare to tapere. I stedet for å slåss trenger de å innse at de sitter i samme båt og har felles interesse av at den industrien som enn så lenge gir et levebrød til den ene av dem, dag for dag skader livsvilkårene de begge er henvist til for å ha en fremtid for seg og sine.

Essayet er skrevet på oppdrag fra Forfatternes klimaaksjon, støttet av Fritt Ord. Publiseres i Harvest etter avtale.