Har du noen gang tenkt på at alt her og nå​; skal være borte en gang?

Og da tenker jeg ikke på sånn vemodig borte som at foreldrene våre dør, hus rives, skogen hugges, sesongene dør, våren kommer og minner oss på at vi kom oss forbi vinteren i år også.
Eller at barn blir eldre, de får et annet blikk og man savner de årene da det blikket søkte ditt eget hver eneste gang.
Håndtverkstradisjoner som forsvinner, somre og festen som er over.
Nei, ikke årstider eller svunne tider.
Jeg mener - ​helt borte.​

Galaktisk forsvunnet i en uendelig fremtid skal alt det vi er og har rundt oss nå en gang være. En gang, om lenge, uendelig lenge, eller kanskje om bare 500 år?
Noen mener alt er brent opp da, og det knyter seg i magen.
Hva med 5000 år, eller tenk
- om 5 millioner år.
Tenk på alle ikeamøblene for eksempel. Frode, Ektorp, Lack, Liatorp, hele gjengen. De skal være borte. Og ingen vil da vite hva de en gang var. Forsvunnet i universets kraft vil ingen være der for å huske dem. Hele konseptet med å huske noe vil nok være borte sammen med minner om all forbannet tid brukt på å sette dem sammen, designe dem for å passe i en flatpakke, muttere og skruer, fintenkt og båret frem som alle skapte ting.
Ta huset du er i.
Hele dette reisverket, et mesterverk egentlig når du tenker på det.
Det skal jevnes med jorden, brenne opp, gå ut med fossen sammen med vindmøllene og katedraler, ødelegges av ett eller annet.
Maskiner, maur, isbreer om 10000 år, maltrakteres av tiden.
Sammen med oss skal de forsvinne og bli til ingenting, til stjernestøv?

Noen ganger tenker jeg på det. Men, det er som at hjernen stopper opp og vrir seg.
Som ved et mattestykke i 5. klasse som bare ikke ville lenger.
Kanskje var det da angsten som tok meg, for matte var ikke min venn, og det hjalp da pappa eller en okei lærer satte seg ned og forklarte det med rolig stemme. Men likevel vrei det seg hver gang, og jeg måtte pugge reglene for å klare det på egenhånd.
Aldri forsto jeg det, helt.
Sånn er det også med universtenking, evighetstenking, fem-millioner-år-frem-i-tid-tenking.

Jeg ser på hunden som ligger fremfor meg på verandaen her nå. Hun er rolig og døser i sommerlyset. Hvis jeg reiser meg gløtter hun og lurer på hvor jeg skal, om vi skal ut på tur i paradis, om jeg skal forlate henne.
En dag er hun og borte. Lenge før meg, statistisk sett.

Alle hunder vil være forsvunnet i den galaktiske fremtiden. Alle gi labb og blikk som sier tur. Hele ideen om en ulv er fjern om 5 millioner år, det tør jeg vedde på. Disse kjente og kjære er uforståelig der fremme, for ingen kjenner den verden vi er i nå, da.
Det vrir seg i hjernen.
Hva betyr dette? At vi nå kan vite at det vi er, engang skal være noe annet som vi ikke er. Da er vi bare støvpartikler som utgjør det hele. Hårstråene til Donald Trump ligger fordelt sammen med partikler fra Liatorp, forglemmeiei, teltduker, kroppsvesker og bein.
I et krimskrams, uendelig kaos av dimensjoner, flytende, flyvende. Ja for hvem vet om vann eksisterer, eller noen som helst flytende substans der fremme?

Et flammehav, et torden, kometer, melkeveier og nye sorte hull der vår sol en gang var.

Moren din. Halskjedet ditt. Alt det du og alle andre kjøpte på ikea.
Hjertet ditt som går og går hele tiden.
Stemmen til din far.
Hendene til et barn, en venn, fingrene som tar i matvarene du legger på rullebåndet.

Latteren fra alle menneskene på bussen en lørdagskveld du bare vil hjem.En dag er de borte.

En dag er faktisk alt stjernestøv igjen.

Det vrir seg i hodet.
Hunden gløtter - ​skulle du forlate meg nå​?
Brune øyne fra en firbeint sjel ser på meg.
Kom,​ sier jeg,
vi går ut​.

Den svale sommerkvelden,
himmelen over oss.
Dette er alt vi har, her og nå.

RAGNA GAUSTAD har skrevet flere saker på Harvest før:

Kvinne på åtti, har du noen råd til meg?

Det er så mange fine på Tinder, men tenk om vi møttes her?

Der alle skulle tru at alle ville bu