Tenk om vi kunne møtes på ordentlig!

Jeg blir rørt når jeg er på Tinder. Over guttene. Bildene de har valgt. Navnene. Unge menn som kunne vært morfar og overlevd krigen. Men så er de her, nå, og er registrert på Tinder. Ut å finne seg ei jente å kanskje dele noe med. Man må jo by på seg selv.

Det er noe med bildene; ansikt og situasjoner.
Og det er så skjønt, å tenke på at en gutt har valgt bilder av seg selv for å legge ut.
Hva har han vektlagt.
Den litt stramme t-skjorten, jaktbildet fra i fjor, det sammen med vennene, glimtet i øyet.
Tenker ofte før jeg sveiper bort at, han hadde jeg valgt og kunne jeg elsket. Hvis jeg hadde levd i en annen tid et annet sted. Hvis konteksten hadde vært mer tilstede.

Si vi hadde møttes på en kiosk i Henningsvær for eksempel, og han sto i kassa og hadde sommerjobb og snakket en dialekt og vi likte de samme leie-filmene. Og han hadde det smilet og den luggen der. Den sommeren.
Da kunne jeg elsket han. Hele veien til hus og pensjonist.

Eller om jeg hadde møtt han på Gjevilvasshytta en påske. Kanskje mistet jeg brillene mine i termoskøa og han plukket de opp for meg. Øyekontakt og ekte svett lukt av en mann med empati. Jeg skulle ikke sveipet han bort, nei.
Jeg ville lagt meg etter, lystig hørt hvilken rute han skulle gå den dagen.
Lettet gått samme vei.
Sånn ble det oss da.
Men så sveiper jeg videre.
For det er konteksten som teller.
Når to skal bli en i en hverdag full av fjes og individer er det faktisk alt det rundt som får det til å skje. Det er de trådene, en svett kø eller evinnelige turer til den kiosken som fletter lengsler sammen og får oss til å se hverandre.
På ordentlig.
Der var du!
De fine bildene har så lite å stille opp med da.
Og ingen kan sveipe bort et ekte møte.
Derfor blir jeg rørt når jeg er på Tinder.
Over guttene; så fine, men så lett å sveipe videre.

De stiller opp, de byr på seg selv.
Ut å finne seg ei jente å kanskje dele noe med.
Og jenta?
Hun ligger her og synser.
Smil etter smil, imens hun savner en svett termoskø.