Overnatting under stjernene

Den første snøen har akkurat lagt seg. Det er ikke mye ennå, men på den ubrøyta fjellveien er det nok til å kjøre hundespann. Solen har gått ned mens jeg pakket ut av bilen og gjort klart for vinterens første sledetur. Etter en lang høst med trening med firehjuling på grus er det fint å kunne spenne hundene opp foran sleden. På snø.

Det begynner å snø igjen mens jeg kjører innover i skogen. Den ligger øde nå, fjellveien som går over mot Valdres. For noen uker siden kjørte det biler her. Nå er veien stengt og det er mange måneder til andre enn elg, rev og hare i tillegg til en og annen skiløper, en og annen hundekjører blir å treffe her inne. Store, våte filler laver ned. Snøfillene bygger videre på de tredve, førti centimetrene som allerede ligger urørt og sporløs. Det er fint for hundene å ha den nyfalne, fuktige snøen å jobbe med. Dette er noe annet enn å løpe på barmark, hvor de nesten ikke behøver å løfte beina for neste skritt. Nå må alle muskler hos alle hundene brukes for at sleden skal komme seg fremover. De presser kroppsmassen sin inn i selen, løfter to av beina høyt og skyver i fra med de andre. Høstens trening har gjort de sterke og nysnøen gjør de ivrige. De tretten hundene foran sleden kaster seg inn i hvert steg og det er som om de ikke kan komme seg fort nok av gårde. De jager på snøen og farten.

Etter noen mil stopper jeg opp og tar en pause. Hundene hadde ikke trengt det. Ikke jeg heller. Men jeg vil drøye turen, ikke bruke den opp med en gang. Jeg slipper de fleste hundene løs og gir de litt mat. De tygger i seg de frosne kjøttbitene og snapper i seg snø for å slukke tørsten. Noen legger seg ned og ruller seg glade i snøen. Men de fleste ivrer etter å komme seg videre. Det er lange hundeløp og turer som dette disse hundene er til for. Det å løpe med flokken sin, fosse gjennom snøen, ivre etter å komme videre er deres raison d'être- deres grunn til å være i verden. Gjennom tusenvis av generasjoner har deres forfedre gjort akkurat det samme som mine hunder gjør nå- løpt, trukket, spist, gått videre, løpt, trukket, spist og gått videre. Sammen mot det som for de er noe udefinert og uvesentlig. Det er reisen frem dit, til det udefinerte målet, som er navet i deres verden. Reisen med flokken gir de trygghet, mat og masse biokjemisk belønning. Her, foran sleden blir deres verden virkelig.

Snøen faller ikke like tett lenger. Været letter opp og stjernene kommer frem på himmelen. Jeg må bale for å manøvrere spannet forbi en stengt bom. Sleden velter i den bratte grøften. Jeg må jobbe og snakke hardt til hundene for å få de til å gå riktig, være rolige og stå når jeg ber de om det. Kontrasten er stor til hvordan det var bare minutter før. Da fløt vi ubekymret gjennom landskapet og alt bare gikk av seg selv. Nå når vi skal forbi bommen kan et feilskjær innebære fare og ekstraarbeid. Hundene har så mye energi i seg og vil bare løpe og er uten tanke på at de er en del av en lang og tung ekvipasje som ikke må hekte seg opp eller sette seg fast. Dette er det jeg som må ordne opp i. Jeg må være den som kontrollerer krefter og energi. Dersom de begynner å trekke før jeg ber de om kan de dra sleden inn i bommen og knuse den. ”STÅÅ” sier jeg bestemt. Jeg får rettet opp sleden, pustet forsiktig ut og sier ”JA”. Hundene rykker til, jeg bruker all min kraft for å presse sleden mot venstre, vekk fra bomstolpen. Samtidig må jeg kommandere lederhundene til ikke å smette opp på veien før størsteparten av spannet er forbi. ”HOLD VENSTRE” sier jeg skarpt, og der er vi forbi. ”Puhhh, det gikk.” Situasjoner som dette er en del av livet på tur og livet med hunder. Problemer oppstår, de må løses der og da. Hold hodet kaldt og fiks det! Og, det er kanskje nettopp fordi de fleste problemer som oppstår på tur, enten det er på ski, båt eller med hund, er så praktisk løsbare at turlivet er så verdifullt og fint. Turlivet er ikke problemfritt, men problemene som oppstår er håndterbare. De oppstår, løses og så fortsetter vi videre.

Etter bommen kjører jeg noen timer til. Det nærmer seg midnatt og det er på tide å få seg litt søvn. Jeg finner et sted med utsikt over dalen. Det er skyfritt og stjerneklart nå. Jeg gir hundene mat med en gang jeg stopper. Hundematen har ligget klar i frysebaggen i sleden og jeg fordeler den utover i snøen til hundene som går løse rundt meg. De eneste som må være i bånd og få maten separat er Sirkus som er så glupsk at han stjeler maten fra de andre og lille Åsa som har en hang til å ta seg turer på egen hånd. Alle hundene spiser. Det er bra. De trenger all næring de blir tilbudt på sånne turer. Jeg tenner bål og varmer vann til min egen mat. Real turmat. Ingen komplisert kokkekunst her i gården. Jeg tenker på maten til meg selv omtrent på linje med maten til hundene- det skal inneholde den næringen jeg trenger, være så smakfull at den er lett å spise og vær så enkel som mulig å tilberede. Forskjellen er vel at jeg spiser maten min med gaffel fra posen, ikke rett fra snøen. ”Nam”.

Etter maten smelter jeg snø til hundenes frokost som jeg gjør klar i frysebaggen. Så er det tid for å sove. Hundene ligger bundet til linesettet nå og jeg legger meg ned i fjellduken ved siden av dem. Jeg ligger litt og ser opp på stjernene og kjenner at søvnen kommer krypende. Skogen rundt oss er helt stille og hundenes tunge, lave søvnlyder er nær og virker beroligende. De puster tungt, noen smatter litt. En av de reiser seg opp, tar en runde rundt seg selv og legger seg ned igjen. Jeg kjenner på lykkefølelse og tilfredshet. Å ligge her ute, omgitt av hundene mine. Høre pusten deres og de fornøyde sukkene. Kjenne varmen fra kroppene deres og kunne strekke ut hånden og klappe Prins på hodet bare for å kjenne at han er der. Å vite at de har det bra etter en lang tur og at de er gode og mette. At de har hverandre og meg som gir de det de trenger. Og at jeg har de som gir livet mitt retning og mening.

Jeg våkner på morgenen av at det begynner å snø. Flakene som daler ned og treffer det bare ansiktet mitt gir meg små, kalde støt. Jeg prøver å forlenge søvnen ved å trekke fjellduken over ansiktet, men må gi opp. Jeg kryper ut av duken og hundene reagerer med å sprette opp, glade og klare for en ny dag. De kan ikke vente på at de endelig skal av gårde igjen. Etter å ha gitt de mat og spist litt selv pakker jeg sleden og rydder jeg opp der jeg har ligget. Så tar jeg av hundene dekkenene de har ligget med på natten og spenner de inn foran sleden igjen. Jeg tar opp ankeret, løsner slippknuten og så er vi på vei mot vårt neste udefinerte mål.

Få Harvests ukentlige nyhetsbrev med våre fineste artikler og tips her.