Canada, sommeren 2021

Dystopi i et ferieparadis

30 grader i vannet. Lukten av skogbranner. Uvirkelige varmerekorder.

I psykologien snakkes det om hvordan en krise må kommer oss helt nær før vi skjønner alvoret. Jeg lurer på hva mer som skal til enn 300 branner, stadig nye varmerekorder og en verdensomspennende pandemi?

Krystallklart vann, høye fjell, vennlige mennesker, et imponerende dyreliv. For nordmenn flest er nok assosiasjonene til Canada stort sett romantiske og positive. Og visst kunne romantikk vært på agendaen her jeg sitter på en strand ved Okanagan lake, et av Canadas mest populære ferieparadis.

Men med tærne i 30 grader varmt innsjøvann, som for lengst har sluttet å være krystallklart, med Lytton et par timer nordover, samfunnet som brant ned etter å ha satt varmerekord på 49.6 grader, og med en stikkende lukt i nesa av ytterligere tre hundre branner i provinsen - så slås jeg primært av en følelse som minner om dystopi. Lever vi uten å skjønne det “in the end of times”?

Monstertrucks og “life as usual”

Det hjelper ikke på dystopien at jeg og ungene mine nettopp har sittet 14 dager i karantene for å kunne besøke besteforeldre, kusiner og barndomsvenner for første gang på to år. Mennesker som vi lengtet etter og savnet dypt, men som også representerer klimafornektelse og vaksineskepsis.

Ja, for her i “The Okanagan”, ruller liksom livet på as usual, og etter at Canadas strenge pandemilover nylig ble lettet opp er det ikke snakk om å la seg stoppes av brannrøyk og varmerekorder. Her er det vannscooterkjøring, monstertrucks, shopping og steakhouse med XXL på menyen som topper prioriteringslista.

Og det er forståelig at folk ikke ønsker å forholde seg til enda en krise, kanskje er det egentlig bare fascinerende og tragisk at vi mennesker er så tilpasningsdyktige. At vi i takt med klimakrisens fremfart er så innmari gode til å fokusere energien vår på nytelse her og nå. At våre forsvarsmekanismer er så sterke at vi faktisk klarer å venne oss til klimaforstyrrelsene som en ny normalitet.

Life goes on.

Canadiere elsker sin "Truck".

Medisinen mot apocalypse fatigue

Med føttene i det varme vannet tenker jeg på et intervju jeg nylig var heldig nok å få til med Greta Thunberg. Hun rynket litt på nesa over mitt naive spørsmål om hva hun mente skal til for at mennesker skal våkne opp til alvoret i klimakrisen.
"Hadde jeg visst det, ville jeg ikke vært her", ble svaret.

Tre handlingsmuligheter per trussel, sier «klimapsykolog» Per Espen Stoknes i sitt populære TED-foredrag. Der advarer han mot «apocalypse fatigue» og sier at en kombinasjon av «peer pressure» og konkrete, praktiske endringer er det som skal til for at individet skal føle at det faktisk kan agere og bli med på laget for en lysere fremtid.

Dialogens potensial

Og på denne lyse linja føler jeg meg inspirert til å si noe om dialogens potensial. For imens en passe solbrent canadisk venn legger blodige kjøttstykker på grillen så er det lille middagsselskapet vårt allerede langt inne i samtalen om klima. Hvorvidt klimaforstyrrelsene er naturlige variasjoner eller påført av menneskeheten. Og siden vi ikke har møttes på en stund, er vi nok alle litt forbauset over hverandres ståsted.

Men med bruset av bølgene i bakgrunnen, og en solnedgang som presser seg gjennom brannrøyken, klarer vi å styre unna diskusjonen som fort kunne begynt å ligne på et stygt kommentarfelt IRL. Og med hjelp av dialogen blir vi enige om at det på verdensbasis nok spises litt for mange blodige “steaks”. Og ikke minst; at vårt neste grill-fellesskap med fordel kan dreies i en mer vegetarisk retning.

Denne saken har du fått av en venn

God journalistikk koster. I mange år har vi basert oss på frivillige donasjoner. Nå ønsker vi å tilby de som støtter oss, eksklusivt innhold. En som abonnerer på Harvest har valgt å dele denne saken. Derfor kan du lese den gratis.

Få tilgang til hele Harvest for
kun kr. 99 per måned.

Abonnerer du allerede?
Logg inn her