Den egentlige grunnen til å redde arter

Jeg var nettopp på en utstilling som omhandlet store kattedyr. Et skilt med en vakker jaguar stilte spørsmålet: «Hvorfor skal vi bry oss om ville kattedyr?» Svaret: «Å beskytte store kattedyr, er å beskytte oss selv.»

Er det virkelig sant? Påstanden innebærer at store kattedyr sliter fordi «vi» ikke vet vårt eget beste. Og hva hvis det skulle vise seg at vi egentlig ikke trenger jaguarer? Har de da mistet sin eksistensberettigelse?

I mange tiår har naturvernere prøvd å selge en vaklende appell til egeninteresse: Mennesker trenger vill natur, trenger ville dyr, trenger artene på rødlista. «Hvis de dør ut, vil vi følge etter», er refrenget.

Problemet er bare at det ikke er sant.

(artikkelen fortsetter)

Vi utryddet det amerikanske kontinentets mest tallrike fugl – vandreduen. Vi stod bak en funksjonell utryddelse av det mest tallrike store pattedyret på det amerikanske kontinentet – den amerikanske bisonen. I prosessen fikk vi landbruk og trygt beitelandskap fra kyst til kyst. Er det noen som savner eskimo-spoven? Er det i det hele tatt noen som lenger husker at den eksisterte, at enorme, migrerende flokker hang som skodde over den prærien som også har forsvunnet? Det eksperimentet er avsluttet.

Milliarder av mennesker vil i dag ha det du og jeg fikk igjen i byttehandelen: Helse, velstand og utdanning. Vi lever liv brorparten av verdens befolkning drømmer om. Myndigheter, institusjoner og folk flest bejublet nettopp den materielle ekspansjonen som kostet mange arter (og urfolk) alt. Vi har drevet arter til kanten av utryddelse, ikke fordi vi har gjort ting som har skadet oss like mye som dem. Deres ødeleggelse har vært selve motoren i teknologiutviklingen. Utryddelsene har drevet en eksplosiv sivilisasjonsvekst. På vei mot menneskehetens tilsynelatende eneste virkelige tre mål - større, raskere og mer - har vi ofret arter uten å nøle.

Menneskemaskinens framdrift har gått på bekostning av andre vesener. Vi bosetter oss tett på steder rensket for ville arter og vakker natur. Menneskeheten har blomstret gjennom naturødeleggelse. Dyrene og de åpne landskapene som har forsvunnet, er erstattet med gårder i industriell skala, fotballbaner, kjøpesentre og bensinstasjoner. Hvordan i alle dager skal det å redde en truet art, på vei etter dyreartene som forsvant og ga oss fastfood og sneakers, handle om å redde oss selv? Fortellingen om at «vi» trenger jaguarer for å «beskytte oss selv» er umulig å selge. Sannheten er at vi ikke trenger dem.

Ingen artsutryddelse har vært til nevneverdig bryderi for sivilisasjonen. Ikke en eneste art har vært uunnværlig. Få artsutryddelser blir i det hele tatt lagt merke til av andre enn en håndfull forskere og hardkokte naturvernere. Ville skapninger er så ubetydelige for siviliserte samfunn at artsutryddelse aldri kommer høyt oppe på dagsorden. Jeg kan ikke komme på én vill art som skulle bli utryddet og påvirke oss i vesentlig grad (vi fungerer fint uten elefanter, men legger du igjen telefonen hjemme, innebærer det et lite helvete). Jeg kan derimot uten anstrengelse ramse opp en rekke arter - fra tigere til mygg - vi har jobbet iherdig for å utslette. Utslettelse faller naturlig for Homo sapiens. Det vi ikke bryr oss noe særlig om, er koeksistens.

Jeg har med egne øyne sett hvordan elefanter kan være økosystemingeniører som påvirker hele den afrikanske savannen. Allikevel betyr elefantene lite for mennesker som jobber med å forvandle bushlandskap til sårbare selvbergingshager, eller for den saks skyld til store kommersielle farmer som dyrker blomster tiltenkt vaser på europeiske bord. Tenk på favorittarten din. Gorillaer? Spermhvaler? Hyasintra-papegøyer? Karner blå-sommerfugler? Milliarder av mennesker har aldri ofret dem en tanke.

Bare en bitteliten minoritet er i kontakt med ville skapninger. I kraft av å være økologer, konserveringsbiologer, restaureringsøkologer, falkejegere eller til og med fiskere (merkelig nok, men ikke tilfeldigvis, har jeg vært alle disse tingene). Dyr og planter må tilpasse seg eller forsvinne. For store deler av verden har ikke ville skapninger noe å by på som er mer verdt enn de døde kroppene sine. Mange sentrale amerikanske tresorter er nesten eller helt borte (kvitalm, amerika-kastanjen og kanada-hemlokk, for eksempel). Nå forsvinner asketrær, men i den grad menneskeheten er bekymret, er det for hva vi nå skal lage balltrær av.

Ikke misforstå meg: Situasjonen er katastrofal.

Det er selvfølgelig sant at noe som ødelegger naturen som helhet - ødeleggelse av land og matjord, forurensing av luft og vann – i det lange løp vil være katastrofalt for mennesket. En kollaps av levende organismer vil innebære en økonomisk kollaps, og allerede er det tegn som tyder på at det vil skje. Men det er langt til «det lange løp». «Det lange løp» er antakeligvis langt forbi punktet der vi mister store, ville dyr, ville landskap, marine habitater og den levende planetens mirakler. Den menneskelige maskinen kan fortsette å pløye seg gjennom neshorn, papegøyer, elefanter, løver og aper uten å merke så mye som et vindpust. Alle de mest karismatiske artene er på et historisk bunnpunkt, mennesket er på sitt historiske toppunkt, og de to kjensgjerningene er to sider av samme mynt. Å hevde at mennesker er avhengige av vill natur er fint, men avhengigheten av vill natur ble i realiteten brutt, og ikke på en spesiell fin måte, for mange generasjoner siden. Det folk flest er avhengige av i dag er landbruk, hogst, utvinning og gruvedrift.

(artikkelen fortsetter)

Vi blir kanskje tvunget til å ta et oppgjør med oss selv når jorda omsider er utarmet og vi bor på en overopphetet klode uten vann. Det er ikke så vanskelig å se for seg. Men selv de siste åras orkaner og skogbranner, som har etterlatt seg hele samfunn øde, har ikke overbevist fornekterne. I USA er myndighetenes avsmak for levende steder og arter verre enn noensinne. Poengteringer av folkehelseeffekter fra miljøforringelser blir mottatt med irritasjon. Og dereguleringen som pågår, møter liten motstand. Folk flest er ikke berørt. Det aller meste av den ville naturen vil antakeligvis måtte bli borte, før menneskerasen befinner seg på et eksistensielt stup.

Det vi trenger av naturtjenester for å leve moderne liv, kommer fra nedbrytende bakterier, noen sentrale pollinerende insekter, planteplankton og ikke-levende ting som vann og atmosfære. Det kan godt tenkes at vi til slutt klarer å forenkle kloden til et minimum, og at den allikevel klarer å brødfø milliarder flere mennesker enn i dag. Kanskje det er den eneste måten den kan klare det på.

For en dyster verden det vil være, den dagen vi bare sitter igjen med det mennesket trenger. Tanken illustrerer at menneskelige behov er et dårlig mål på levende veseners eksistens. I det du ber levende skapninger rettferdiggjøre sin egen tilværelse i lys av menneskelige behov, har de tapt.

I hvilket blekt landskap etterlater dette oss? Loven som har blitt kalt artskonserveringens gullstandard, den amerikanske Endangered Species Act (ESA), er ikke engang interessert i arter før de isolert sett er i alvorlig uføre. Da setter den et bunnivå og anser ren eksistens som suksess. En klokere lov ville siktet på et ambisiøst toppnivå med sterke, motstandsdyktige populasjoner over enorme, intakte utstrekninger av levende landskap og produktive marine økosystemer.

Allikevel, loven fungerer når den blir håndhevet med gode hensikter. Den fungerer på grunn av noe mange naturvernere har glemt, noe de fleste aldri tenker på og noe de fleste politikere aldri vil kunne forstå: Den fungerer fordi den ikke ber arter om å påvise sin egen nytte, hvilken hensikt de har eller hvor mye de er verdt. ESA forutsetter ikke at vi trenger artene. Den stadfester at vi truer dem.

Loven åpner slik: «Kongressen har funnet og erklært at flere arter av fisk, landdyr og planter i USA er utryddet som følge av økonomisk vekst.» Den sier videre at restaureringsplaner skal «prioritere arter som er, eller kan havne i konflikt med, bygging, andre utviklingsprosjekter eller annen økonomisk aktivitet». Allikevel prosederer mange naturvernere en syltynn sak der de utrydningstruede artene holdes fram som nyttige. Og fordi premisset er feil, ender det opp som en kontraproduktiv appell til folk som overhodet ikke bryr seg. Hvis noen ber deg om å forklare hvorfor vi trenger en utrydningstruet snegle eller hval, blir du svar skyldig.

Heldigvis trenger jeg ikke gjøre det. Denne debatten ble lagt død for mange tiår siden, av kongressen på vegne av alle amerikanere, for å ivareta det du og jeg bryr oss om. ESA hevder ikke at vår eksistens avhenger av ville arters eksistens. De sier at vi er et folk som ikke lar arter dø ut, at dette er hvem vi er. ESA handler ikke om praktiske hensyn, den handler om moral.

De moralske implikasjonene av å bevare eller å miste en art er allerede allment akseptert – å miste den er ikke bra. Naturvernere eller folk som rett og slett er glade i natur burde ikke rokke ved det ved å prøve å vise at naturen kan og bør tjene oss. Loven sier at vi skal tjene naturen. Det er nok.

Lover er selvfølgelig bare så robuste som støtten de til enhver tid har. Naturvernere må ikke bare minne seg selv på at loven er forankret i et moralsk prinsipp. De må fortsette å kjempe for det moralske prinsippet. Når folk spør hva artene skal være gode for, må naturvernet komme opp med et bedre svar enn egeninteresse. Egeninteressen har allerede fått sitt, og naturen har tapt. Man tjener penger på oljepalmer, glem orangutanger. Vi er ikke avhengige av orangutanger for å «beskytte oss selv». Orangutangene trenger oss til å beskytte dem.

Men hvordan fører vi saken på vegne av livet på jorda mest effektivt?

Mennesket har ansett seg selv som den mest moralske av alle arter. Og en moralsk art har moralske forpliktelser. På tross av kapitalismens insistering på egeninteresse, holder fremdeles religioner fast på ideen om rett og galt. Kanskje er det eneste som kan få en sosial art som oss til å stå imot ren egeninteresse, moralsk overbevisning. Det religioner riktignok har unngått, eller til og med foraktet, er å se den fysiske verdenen som noe sakralt. Men når astrobiologer ikke finner spor av liv i resten av galaksen, burde livet i kraft av å være sjeldent, muligens unikt, gjøre jorda til et hellig sted? All kjent mening i universet skapes her, fordi dette er den eneste levende planeten.

Selv om vill natur ikke er en nødvendig for menneskets overlevelse, er den nødvendig for menneskets verdighet. Noen av jordas minst levelige steder er områder der naturen er utslettet. Man kan fratas verdighet på mange måter, blant annet av undertrykkende regimer. Undertrykkende omgivelser kan imidlertid gjøre det samme.

Glem utrydningstruede arter, og se det større bildet. En overveldende rikdom av arter, av ville ting på ville steder, er det som gjør jorda vakker. Og her er en sannhet: Ville ting både skaper og lever i jordas gjenværende vakre steder. Når ville dyr forsvinner, er det verdens skjønnhet vi mister. I det vi vinner krigen mot naturen, på jakt etter akselererende materiell velstand, mister vi samtidig det vakre, det som gjør livet verdt å leve.

Dette er ikke trivielt. Det er det mest fundamentale i hele verden.

Økologi - levende forhold og avhengigheter - er kanskje det eneste konseptet med vid nok horisont til å kunne romme en framtid som er verdt å leve i. Og økologi oppsummeres kanskje best veldig enkelt: naturlig skjønnhet. Alle sansene vi har, forteller oss om noe er bra eller dårlig. Luktesansen vår er utviklet slik at ting som er bra for oss, lukter godt. Ting som er dårlige for oss, lukter vondt. Hjernen vår har utviklet evnen til å kombinere sansene, slik at vi skal kunne kjenne igjen hva som er godt i verden. Og mer enn noe annet karakteriseres det gode av å være vakkert. Når det vakre forsvinner, blir vi i det lange løp mindre menneskelige. Og akkurat nå befinner vi oss et eller annet sted i det lange løpet. Skjønnhet er det ene kriteriet som best fanger våre dypeste bekymringer og mest inntrengende håp. Skjønnhet innbefatter en framtidig eksistens av frittlevende ting, tilpasning og menneskeverd. Skjønnhet er kort og godt en enkel lakmustest for om ting betyr noe.

Hvis et framtidig oppgjør venter mennesket, så vil det komme fordi vi ba livet på jorda om å påvise sin egen verdi målt opp mot maisavlinger og tilbudskampanjer, men aldri hørte det egentlige svaret. Det vil komme fordi ikke så vårt eget planetære mirakel som noe hellig.

Utrydningstruede arter og ville ting i de gjenværende ville stedene er avhengige av at vi tar vare på dem. Ikke av egeninteresse, men av allmenninteresse, på vegne av dem, på vegne av alt og alle som ikke er oss, på vegne av skjønnhet og alt det innebærer. Når vi av gammel vane henfaller til det praktiske, er argumentet vi aldri må glemme, argumentet som oftest bør gjentas dette: Vi lever i et hellig mirakel. Vi burde handle deretter.

I mellomtiden går noen ting rette veien. I løpet av de siste ukene har den utrydningstruede kirtland-sangeren blitt tatt av rødlista. Ikke fordi vi trengte dem. Det skjedde fordi ESA har bestemt av vi skal hjelpe arter når de trenger oss. Ifølge U.S. Fish and Wildlife Service, skjedde det fordi kirtland-sangeren har vært gjenstand for aktiv forvaltning de siste femti årene. Før ESA ble vedtatt, var bestanden nede i 200 hanner. Nå er den mer enn tidoblet. Ikke fordi vi trengte kirtland-sangeren, men fordi vi forsto at kirtland-sangeren trengte oss. Vi forsto det moralske ansvaret og forpliktelsen vi hadde til å beholde en bitteliten fugl her på denne kloden, sammen med oss. Mange ville sikkert si at sangeren ikke betyr noe. Men menneskene som vant kampen på vegne av fuglen, var de som argumenterte og handlet på bakgrunn av at vi betydde noe for sangeren. Noe annet hadde aldri ført fram.

© Carl Safina 2019
Publisert med tillatelse fra artikkelforfatteren.