Å miste en katt. Til minne om Karl (2012-2021)

Jeg befinner meg i baksetet på en drosje på vei fra legevakta, hvor jeg har fått stivkrampesprøyte og antibiotikakur. Høyre hånd er plastret til det uformelige. Jeg føler meg desorientert, og så tung, så tung, men nikker, tenker jeg er enig med det sjåføren sier. Klokka er ni på kvelden, og mannen i førersetet er den sjette personen jeg har fortalt det som skjedde fem timer tidligere til.

Jeg fortalte om Karl, en av våre to katter, som begynte å hoste på en hvesende, rar måte rett etter han fikk mat klokka 16, han pleide spise middag ved de tider. Jeg fortalte hvordan både jeg og kona – Anne – forsto at Karl ikke fikk puste og at vi presset på lunger, klemte på hals og slo han på ryggen for at han skulle få opp det som stengte. Jeg fortalte at Anne gråt og ringte naboen, som er lege, samtidig som Karl ble blå på snuta og rundt munnen, fikk et glassaktig blikk, før tunga til slutt begynte å henge ut. Det gikk så raskt. Jeg fortalte at jeg ble mer og mer fortvila og stakk en finger i halsen hans for å lete etter det som satt fast, klemte på lungene enda en gang, for til slutt å merke at kroppen ble som gele i hendene mine. Ingenting hjalp. Livet ebbet ut. Jeg fortalte at jeg knapt registrerte at hendene mine ble bitt og klort i stykker så blodet rant. Ikke før han lå der død på kjøkkengulvet.

(Artikkelen fortsetter)

Jeg måtte fortelle dette til alle jeg møtte i timene etter Karl ble borte. Først til naboen som kom og hjalp oss, så til dyrlegen vi leverte Karls døde kropp til, dernest til resepsjonisten som registrerte meg på legevakta. Etter to timers venting fortalte jeg det også til sykepleieren som satte stivkrampesprøyten, og til legen som renset sår og skrev ut medisiner. Og til slutt altså til taxisjåføren som kjørte meg hjem. Ved å dele bildene som dukket opp på netthinnen med andre lindret jeg smerten og satte ord på det uvirkelige, at livet på få minutter kan snus opp ned når en man er glad i plutselig dør mellom ens hender.

Drosjesjåføren lytter empatisk. «Ja, det er nesten som å miste et familiemedlem», sier han og bremser for en enslig jogger som løper over fotgjengerfeltet foran oss.

Idet vi svinger rundt i Bygdøylokket og fortsetter opp Dronning Biancas vei begynner det å kneppe enslige regndråper mot vindusruta. Etter noen hundre meter passerer vi en gjeng kuer ved Kongsgården som søker ly under trærne. Jeg blir vanligvis rolig av å betrakte disse stoiske dyrene, men ikke nå, for ordet «nesten» har bitt seg fast i mageregionen.

Da jeg kommer hjem spør jeg Anne om vi ikke skal fortelle flere at Karl ikke var «nesten familie». At han ikke en erstatning for barna vi har valgt å ikke få, ikke et kjæledyr vi «eier», men et fullverdig familiemedlem som vi over tid har utviklet et bånd til som på mange måter ligner det man kan ha til mennesker. Det vil hun.

«Men da må vi ta det fra begynnelsen,» sier Anne. «Fortelle hvordan det ble slik.»

«Greit», sier jeg.

Kattenes og vår felles skjebne ble beseglet på en indisk restaurant en novemberkveld i 2017. Noen timer tidligere hadde vi vært på Kattehuset (FOD) for å finne en katt. På bordet foran oss lå fem sammenbrettede «lapper» av en istykkerreven serviett. På dem hadde vi skrevet: rød kattunge. Petter. Karl. Valget sto mellom disse tre. Det var nærliggende å gå for kattungen som var skikkelig søt, leken og oppvakt, den kunne allerede flere triks. Men så begynte det å kverne. Anne hadde innvendinger. Hun har hatt en tøff oppvekst og forsøkte forgjeves å komme i fosterhjem som tenåring. De fleste fosterforeldre foretrekker små barn som kan formes tidlig, og da havner de brysomme tenåringene oftere bakerst i køen, mente hun. Og sånn er det kanskje med katter også, funderte Anne. Tenk om ingen vil ha Karl og Petter som nå sitter på isolat sammen? Karl er en litt eldre og lubben slagsbror fra Vestby som endte på gata etter at den gamle mannen han bodde hos døde, Petter er en sky skogskatt som nesten ble avlivet, angivelig fordi de forrige eierne syntes han var blitt så stygg etter et slagsmål. Det er kanskje best å ta en av dem siden kattungen nok raskt blir valgt av en annen familie snart?

Men så syns Anne det var jævlig å tenke på at en av dem må sitte helt alene på Kattehuset også. Og dessuten er det snart jul, hvor trist er det ikke å sitte alene i bur da? Jeg sa at dette jo er katter, tross alt, og at de neppe bryr seg om høytider. Men så bragte Anne et nytt argument på bordet: Det er kanskje bra for en katt å ha søsken, sa hun. I mitt stille sinn tenkte jeg at det kunne bli litt av en munnfull med to stykker, men gikk med på å overlate beslutningen til tilfeldighetene og disse serviettlappene.

Hun formet hendene til et beger før hun ristet navnelappene, og sa: «Velg du.» Jeg plukket en lapp.
«Petter!» sa jeg fornøyd.
Hun smilte også, men ikke så bredt.

Jeg snudde oppmerksomheten mot den andre bunken med lapper med tall: trakk hun lappen med tallet 1, var avtalen at vi skulle gi vi oss med én katt, trakk hun lappen med tallet 2, ville Petter få en «bror» eller «søster». Jeg ristet lappene i håndbegeret mitt, Anne plukket den ene og brettet den ut. 2! Da var det bare én runde igjen. Hun blandet de siste to lappene grundig og lukket hånda om dem. Kjente jeg henne rett ville hun nok ikke ha den bedårende kattungen som var så flink til å jage lekefisk i snøre, men heller den tjukke, vanskelige, eldre hannkatten som risikerte å feire jul alene, tenkte jeg. Da jeg brettet ut den lille papirlappen og viste den frem, smilte hun bredt. Det gjorde jeg også. 🐾

Siden da har Karl og Petter på mange måter vært våre nærmeste. En integrert del av vår daglige rytme. Over tid har vi bygget et bånd, som ligner det man kan få med mennesker.

Dagene som har gått siden Karl døde har fått oss til å tenke på hvordan det ble slik. Er det mulig å beskrive båndet mellom katt og menneske, og sorgen som kommer når katten dør, så andre forstår? For når vi skriver dette, at tapet av Karl kjennes som tapet av et familiemedlem, forventer vi reaksjoner. Er det ikke noe dekadent ved å tillate seg å sørge over et dyr på den måten? Kloden brenner og folk sulter i hjel, og her sitter vi og er sønderknuste over en død katt.

Og kanskje er det noe sant i det, det spørs jo på øynene som ser. Et antroposentrisk blikk – som hittil har dominert den såkalt siviliserte vestlige verden og forledet mennesker til å tro at de har rett til å herske over «laverestående arter» – ser nok bare et dødt ikke-menneske. Hva er vel en katt?

Her om dagen dro vi til Maridalen og gikk en tur i høstsola for å snakke om dét. Etter hvert slo vi oss ned på et lite svaberg, delte en kanelbolle og drakk medbrakt kaffe. Vi snakket om hvor utfordrende det var i begynnelsen da kattene kom til oss. Karl var utrygg og beit oss stadigvekk. Han var en bajas, tilsynelatende fryktløs: Engang gikk han til angrep på en rev ute i hagen og det tok ikke lang tid før nabolagets store bøllekatt måtte erkjenne nederlag. Karl var heller ikke spesielt snill mot «broren» sin, og Petter ble utrygg. Han skygget banen og hveste mot både oss og Karl om man kom for nærme.

Frustrert sa jeg til Anne at jeg ikke orket denne aggressive adferden, at vi måtte sende ham tilbake til Kattehuset. Hun ba meg være tålmodig og minnet meg på at kattene verken kjente oss eller hverandre. Med den innsikten – at mennesker og dyr er ganske like i at vi deler denne sårbarheten og trenger å bli møtt med godhet – vokste noe nytt frem: En gjensidig respekt som resulterte i en nesten bunnløs tillit fra kattenes side.

Etter noen måneder falt Karl ganske riktig også til ro, sluttet å bite og klore. Han krøp til og med inn til Petter i sofaen og vasket ham. Vi på vår side gjorde som foreldre gjør med sine unger: sørget for at de hadde det de trengte, passet og pleiet dem når de ble syke, stelte deres sår etter slåsskamper, uroet oss når de ikke kom inn om kvelden. Kanskje fornemmet de at vi genuint brydde oss. Etter en stund skjedde det noe. Karl søkte vårt selskap. Fulgte oss fra rom til rom. Så sitt snitt til å krype opp i senga når en av oss var bortreist. La seg på skrivepulten min når jeg jobba. Kattene ble til og med med på tur i skogen, Petter føyk rundt som en rakett, mens Karl luntet. Folk i nabolaget kommenterte himmelfallent: «Nei, har du sett, katter som går tur!»

Det siste året Karl levde fikk relasjonen vår en ny dybde. Anne leste en artikkel på nettet om hvordan mennesker kan lære seg å tyde kattespråk. I artikkelen sto det at katter pleier å stange sin panne mot andres som et tegn på affeksjon. Vi kom på at vi kunne ta initiativet, at vi kunne vise ham at vi var glad i ham ved å stange pannene våre mot hans. Han tok det umiddelbart. Kjærtegnet ble alltid besvart, noen ganger med et lite kyss med den ru tungen.

Å få omgås katter på den måten vi har gjort de siste årene, har kjentes som et privilegium. Vi har fått være i audiens hos noen helt spesielle vesener som har lært oss at en familie kan være så mye mer enn en enhet av personer som er bragt sammen under samme tak av vaner, biologi, økonomi og juss. Det har vært oppdragende å forsøke å vinne deres tillit, for katter inngår under ingen omstendigheter i herre-slave-relasjoner. I motsetning til barn eller hunder aksepterer de ikke å bli hersket over, men insisterer på gjensidighet: «Når jeg leker med katten min er det ikke godt å si om ikke den leker mer med meg enn jeg med den», påpekte essayisten Michel de Montaigne. Det er mye sant i det. Føler en katt seg dårlig behandlet, stikker den.

Med Karl har en læremester i likeverd mellom dyr og menneske gått bort, men en universell lærdom av typen som overskrider og sprenger vår tids rådende menneskesentrerte ideologi består: Fellesskap fungerer bare så lenge man oppfører seg ordentlig mot hverandre. Genuin kjærlighet kan oppstå når man anerkjenner andres sårbarhet og kommuniserer med gjensidig respekt som utgangspunkt. Det gjelder både katter og mennesker.